Performance/artisten: Fra Vikersund til Venezia-biennalen

I grenselandet mellom musikken og performancekunsten bor Nils Bech, som fra Vikersund til Veneziabiennalen vekket følelser hos folk som har glemt å føle.

Gjennom avantgarde pop-musikk og samarbeid med kunstnere som Eirik Sæther og Ida Ekblad, har den for alltid unge Nils Bech vekket følelser med uttrykk fra personlige erfaringer. Det hele startet om en drøm om å få være med i et kor, nærmere fortalt Sølvguttene.

Hva er ditt første minne av deg selv som synger?

– Hjemme på Vikersund hadde jeg en liten kiste, som jeg etter hvert hadde notene mine i. Jeg husker at jeg satt og sang på disse, og at bestemor ba meg fortsette, fordi hun syntes det var så fint.

Og det var nok for å vekke en norsk sanger og performancekunstner?

– Bestemor sa at jeg burde være med i Sølvguttene. Jeg visste ikke hva det var, men da jeg en dag så dem på TV, ble jeg helt opphengt i dem, og at jeg ville være med. Det skjedde jo aldri, fordi jeg vokste opp åtte mil herfra.

Så du spilte instrumenter hjemme i stedet?

– Fiolin var jo liksom «min greie» en periode, men ikke særlig lenge. Jeg mislikte det så sterkt, at jeg måtte lyve for første gang i livet for å slutte å spillet det, ved å ringe pappa og ljuge til meg at jeg ble mobbet for å spille fiolin.

Funka det?

– Absolutt! Det fikk meg over på det jeg egentlig ville – å synge. Først var de vel noe skeptiske til at jeg skulle ta sangtimer, siden jeg akkurat hadde sluttet å spille fiolin, men jeg fikk begynne i kor, og videre derfra ble det musikkskole på Vikersund da jeg var ni. Hele veien trodde jeg jo at jeg skulle bli operasanger, og jeg skjønte ikke før jeg var i de tidlige tjueåra at operasjangeren krevde mer enn det jeg var hypp på å gi av meg selv.

Som hva da?

– Opaeraen forteller meg hva jeg skal uttrykke, hva jeg skal synge, hva jeg skal føle, og tradisjonene er altfor mange. Det er ingen kunstnerisk frihet i en så klassisk sjanger, og den utføres på en tradisjonell måte for et sært publikum. Ikke helt min greie nå lengre.

Så du rømte fra operaen for å nå den kunstneriske friheten. Det er ganske fint, egentlig. Opera er vel egentlig en sær ting å interesseres seg for, for en unggutt fra Vikersund, er det ikke?

– Jo, det er sant, men jeg ble jo på en måte dyttet inn i det, selv om jeg selv søkte sangtimer. Operaen lærte meg å synge med fullstemmen, og det hører man tydelig har endret seg fra da jeg spilte inn det første albumet mitt. Den var mye hardere, jeg sang mer, og med mer kraft. På det neste albumet har jeg derimot øvd mye på å legge sangene i et toneleie som jeg er ukomfortabel med, sånn at jeg går ut av en komfortsone.

Du gjør det vanskeligere for deg selv teknisk? Er hele albumet en performance, eller?

– Ved å gjøre det vanskelig for meg selv å synge gjenspeiler jo også innholdet i sangen jeg synger utenfor min egen komfortsone, og det gir sangen noe mer. Det er et album med mange «såre» låter, og hvis jeg da må gå over i falsett, eller har andre sangtekniske utfordringer, vil musikken få en helt annen «nerve».

Det høres ut som et kunstprosjekt, det å ikke gjøre låter tilpasset stemmen, men omvendt. Er det egentlig det?

– Det er tusen folk som er bedre enn meg til å synge, og derfor må jeg vite hvorfor jeg skal få lov til å få gi ut musikk og å holde konserter. Det er så utrolig mange sangere som er en såkalt karaokemaskin som kan synge «hva som helst», eller en haug med «Maria Haukås Storeng»-er, som jeg kaller dem. Jeg tok et veldig bevisst valg da jeg sluttet å gjøre klassisk musikk.

Og nå høres det plutselig ut som et kommersielt prosjekt, som å drive en butikk, når du sier det sånn. Var det en vanskelig jobb å anerkjenne det faktum at det finnes så mange «konkurrenter» som sang, og at du må tilby noe unikt?

– Det er ikke noen selvfølge å skulle få presse sitt uttrykk på folk. For det første var det ikke før jeg ble 25 år at jeg lagde min første sang. Det var veldig uvant for meg å i det hele tatt skulle improvisere og hele den pakka ved å være en sanger, og da jeg da endelig skjønte hvilken retning jeg ville gå i musikalsk, var jeg helt uforberedt på hva det innebar å leve av sangkunsten med spillejobber, stipender og så videre.

Hva var det du ikke forventet ved artistlivet?

– At man må gå så dypt inn i det hele. Eller, sånn velger i hvert fall jeg å gjøre det, å tro hundre prosent på det jeg gjør selv, og å opptre helhjertet for publikum. Jeg må tro på alt jeg synger. Hvis ikke så skjønner jeg egentlig ikke vitsen med å opptre og å fremføre egen musikk. Da kan jo bare noen andre synge sangen for meg, og jeg for noen andre.

Hvordan blir man mer tro til sin egen musikk? Det finnes vel ganske mange der ute som egentlig bør bli det, og trenger noen tips.

– Det er en ting som har vokst inn i meg, og noe som har kommer mer og mer med tiden. Til forskjell fra mitt første album, er jeg mye, mye, mye mer personlig, slik at det for min egen del har blitt lettere å tro på. Sånn slipper jeg å måtte kjøre et show der jeg tenker at jeg «nå må være sexy» eller drar på meg noen «morsomme» bevegelser. Det å opptre er veldig sårt for meg, rett og slett, og derfor ville jeg at det skulle kommer frem i sangene.

Men du virker egentlig mer komfortabel på scenen enn veldig mange andre?

– Det har gått litt opp og ned. Frem til nå og de siste fem til ti årene har jeg blitt mindre og mindre komfortabel på scenen. Nå om dagen tror jeg det går oppover igjen. Jeg hadde en ordentlig knekk da jeg innså hva det innebar å skulle jobbe så hardt og å holde et nivå som er interessant for min egen del. Det å tro på hvert ord jeg synger, og den tanken om hvorfor jeg skal få lov til å stå på en eller annen scene for å uttrykke det jeg vil, fremfor andre.

At du tenker på det er vel egentlig et bevis på t du fortjener det. Problemet er vel at visse ikke tenker på disse tingene, og at musikken mister sjelen sin av det. Men hvor viktig er publikummet – hadde du gitt det samme av deg selv til hvilket som helst publikum?

– Jeg sang en gang på en Acne-presentasjon i Paris, og hele mitt show var liksom en «pop-up», en overraskelse for publikummet. Plutselig ut i presentasjonen skulle jeg «bare fremføre en låt», i følge det hemmelige programmet. Det var noe av det verste jeg har vært med på. Å skulle ta plass på en slik måte, «Hey, hør på meg, og hvor jævlig god jeg er til å synge», er ikke min greie i det hele tatt. En surprise-act er i mot alt jeg tenker om min oppførsel på scenen, for fra før av så tenker jeg som sagt mye på at jeg skal  forberede sceneshow, og fortjene å stå på en scene ved at folk ønsker å ha meg der. Jeg kan ikke poppe opp for et publikum som ikke sikkert, men bare kanskje vil at jeg skal opptre i det hele tatt. Det er ikke sånn at jeg på død og liv vil at alle skal sitte og forholde seg til mitt følelsesliv, liksom.

Tok du litt lettere på livet som artist i starten?

– Det er det ingen tvil om. Men akkurat under det showet følte jeg at jeg var en av alle de som solgte seg og musikken sin. Først lager man en helhjertet sang om moderne dans, så bookes man til et kommersielt arrangement, der man plutselig er ei hore som skal være morsom og sexy i tillegg til å danse moderne. Og det for et publikum som ikke vil ha deg der. Det var jo et spesielt tilfelle, da, som jeg aldri skal takke ja til igjen. Når det er sagt pleier jeg jo også å være ganske morsom i blant, da.

Men hva er egentlig den «morsomste» fremførelsen du har gjort?

– En gang fikk jeg en rosa koffert med en palme i, av Eirik Sæther i Institutt for Degenerert Kunst, og jeg ville på en eller annen måte få den med i et show. Plutselig handlet hele showet om en reise fra der jeg var til der jeg ønsket å være, og spontaniteten gjorde det hele ganske morsomt.

Humoristisk, liksom? Jeg skjønte ikke hva som var så veldig morsomt der, jeg, men det er vel ikke så viktig. Var det der den ‘Nils Bechske’ palme-rekvisitt-bruken startet?

– Det starta egentlig litt før det, jeg var inspirert av tulipanene til Morrissey, og likte tanken om å danse med blomster. Etter det fant Eirik Sæther fra IDK en palme i en container – en enorm plante på kanskje to meter, som noen bare hadde kastet. Den fikk bli med på min reise etter hvert, da, og på neste opptreden.

Er alle opptredenene dine så spontane?

– På Øyafestivalen, da jeg hadde med to handlevogner på scenen som rekvisitter [kunstverk av Ida Ekblad], begynte vi vel å planlegge to uker i forveien. Noen ganger kan ting skje veldig plutselig, andre ganger godt planlagt og i noen tilfeller resirkulerer jeg tidligere brukte idéer. Spontaniteten har liksom ingen sammenheng, men jeg er alltid åpen for kunstnertsamarbeid og parallelle kunstprosjekter og konseptuelle rekvisitter på scenen.

Palmeblader, kofferter, lamper, handlevogner, sølvfolier, gardintrapper og så videre. Hvorfor vil du ha med deg kunst på scenen?

– Vel, det er jo metaforer og konseptuelle rekvisitter som gir hele Nils Bech-showet noe mer, da. Sæthers «lamper» har lyst opp flere av showene mine, men det er jo ikke bare scenelys. Før det hele begynner, presenterer jeg de to lampene for publikum, at den ene representerer meg, mens den andre er han som alle sangene handler om. I løpet av konserten, eller per-formancen, alt ettersom hvordan man ser det, er utfordringen for meg blitt hvordan jeg skal nærme meg den andre lampen, og hvordan jeg skal trekke meg unna. Det er altså konseptuelle tanker bak alt som skjer på scenen, og det gjør jeg ofte i samarbeid med kunstnere.

Interessant. Du hadde med deg palmestilker i et show på Hove, og jeg husker da konserten var over, hadde alle en liten palme hver i henda. Tror du folk får følelser for objekter du har med i de følelsesladde konsertene dine? Er det trolldom?

– Ja, det er gøy. Første gang jeg «gjorde palmer» var på lanseringskonserten min på Kunstnernes Hus, og da klarte jeg å overtale Eirik til å gi meg den enorme palmen. Jeg vet ikke hvilke assossiasjoner det vekker hos publikum, men at de får et forhold til palmebladene er jo kjempebra! Å få en slik palme til å vokse tar så avsindig lang tid; en liten jeg har kuttet ned har jo nesten ikke vokst noe på et år! Den på to og en halv meter er sikkert eldre enn meg selv, og hadde jo bare blitt kastet i en container for å dø. For meg betyr planten og kuttingen av den at vi går rett til kjernen av det bruddet mellom planten og eieren, kanskje plantasjen, for så å kunne begynne på et nytt liv igjen.

Handler alt du gjør på scenen om dine egne personlige erfaringer?

– Hele den forrige plata handler om tanker jeg har dratt med meg gjennom tjueåra. Jeg kommer fra et lite sted, Vikersund, og vokste opp i et kristent hjem. Nå er det tretten år siden jeg kom ut av skapet, og mye har endret seg siden. Jeg møtte ikke en homofil mann for første gang før jeg var 19 år, og ble sneket med inn på Last Train. Jeg ante ikke at det fantes en skeiv virkelighet, eller et sted med en samling av homofile. Jeg var desperat etter å finne en som kunne elske meg, og for å ikke fortsette å søke bekreftelse hos andre hele livet, måtte jeg helt i kjernen av problemet. Disse problemene er vel det den forrige plata handler om, og er fullt og helt personlig erfaringer. Det beste ved det er at jeg ikke har noen av disse problemene ved meg selv lenger, og det å lage det albumet var terapien for alt jeg gikk gjennom, nettopp det å samle alt, og ved å gå til bunns i det, noe man må gjøre for å lage ærlig musikk.

Er det musikk, performancekunst eller egen-terapi du driver med på scenen, egentlig? Og hvor går skillet mellom musikk og performance?

– Jeg har jo med meg en del kunst på scenen når jeg fremfører, og det er konseptuelle tanker ved det. På SculptureCenter i New York, da jeg bare stilte på scenen med de to lampene som jeg nevnte, representerte jeg meg og en partner, og forholdet i mellom. Mye ble improvisert på scenen rundt det med bevegelse og objekter, noe som går inn under performance-begrepet. Det er nok en hårfin balansegang hele veien. Det var noe jeg lenge syntes var veldig slitsomt, helt til en kurator fikk meg til å forstå at det jeg fremfører i grenseland – egentlig er min styrke.

Og ved å være i grenseland, drar du med deg et kunstmiljø som publikum på nesten alle konsertene dine. Liker du å fremføre for kunstnere?

– Ja, og det er kanskje den direktheten og ærligheten vi har, som binder oss sammen. Noe man savnet og manglet mye i konseptkunsten på 90- og 2000-tallet var en åpen og ærlig performance, da det på den tid var så pakket inn at man til slutt måtte ha en bruksanvisning for å forstå det. Det er ingen tvil om hva jeg prøver å formidle, selv om en del av det er litt avant-garde, litt «off» og allmengyldig samtidig. På et tidspunkt vanket jeg veldig mye i et kunstmiljø, og jeg vokste og fikk masse henvendelser derfra, så jeg føler at jeg bygget karriere med kunstnere.

Kunstnere selv er jo flinke til å forstå metaforer og innpakkede meninger. Sikker på at musikken bare ikke er litt for avansert for mannen i gata?

– Jo, og det skal den jo også være. På Venezia-biennalen sang jeg «When You Looked At Me», en sang om egen identitet. Etter showet kom en 50 år gammel kunstprofessor bort til meg for å si at det traff noe i ham, og at han følte det på samme måte. Det er da jeg tenker at det ligger noe allmenngyldig i det, for når jeg har noe til felles med en såppass egentlig annerledes mann, kunne det jo passet inn i et gamlehjem også, og i forskjellige miljøer.

Hva er målet med musikken for fremtiden?

– For å være ærlig så har en av mine største drømmer vært å synge salmer på NRK, lille julaften. I Vikersund, der jeg er fra, sitter alle og ser på nettopp det programmet, akkurat den kvelden, og det er vitkig for meg at de forstår åpenhet rundt legning, og at de forstår mine følelser. Jeg ønsker dem å se «han derre homoen» synge på tv-en, for å bevise min trygghet til min legning. For dette er jo ikke folka som har fulgt med på Venezia-biennalen, akkurat. Jeg skulle forresten gjerne hatt en låt på P3, jeg, men det ved at flere lyttet til min musikk frivillig, og ikke ved at jeg endrer mine låter i retningen mer kommersiell approach.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.