Foreslår tette forbindelser mellom rasisme og seksuelt begjær: «Going to Meet the Man» er overbevisende

James Baldwins (1924-1987) tekster om litteratur og rasisme er fortsatt overraskende treffende og sørgelig aktuelle.

I tillegg til å engasjere seg for raseforskjeller var Baldwin tidlig ute med å beskrive kjærlighet mellom to menn, uten at dét ble like godt mottatt for over 60 år siden. De forskjellige kampene for rettigheter virket vanskelig å blande, men er ikke slike kamper én side av samme sak?

Bokomslag

JAMES BALDWIN var en av de første afroamerikanske forfatterne til å skrive om kjærlighet mellom to menn. 2016 markerte 60 år siden han skrev romanen «Giovannis rom» om David som forelsker seg i Giovanni. Boken ble kritisert av mange flere svarte forfattere: å beskrive kjærlighet mellom menn var å vike fra den «viktigere» kampen for borgerrettigheter. Allikevel, én av hans noveller, «Going to Meet the Man» (1965), foreslår at det finnes flere forbindelser mellom rasisme og begjær. Novellen handler om en hvit sheriff som fantaserer om lynsjing, kastrering og seksuell mishandling — alt for å kunne fullføre et samleie med kona.

ÉN AV BALDWINS mest kjente tekster om rasisme er «Ilden neste gang» (1963), hvor han skriver et brev til sin nevø om oppvekst i et rasistisk samfunn. Han oppfordrer nevøen til å ikke streve for å få noens aksept, men motsatt:

“The really terrible thing, old buddy, is that you must accept them. And I mean that very seriously. You must accept them and accept them with love. For these innocent people have no other hope. They are, in effect, still trapped in a history which they do not understand; and until they understand it, they cannot be released from it. They have had to believe for many years, and for innumerable reasons, that black men are inferior to white men.”

Rasediskriminering fungerer svært enkelt: Hvite mennesker har fått det for seg at svarte mennesker er mindre verdt, skriver Baldwin. Det handler ikke om personlige egenskaper, men utelukkende om farge. Grunnen til at det ble sånn er derimot svært kompleks, og noe de fleste har glemt et sted på veien. Men en løsning kan ikke være simpel hevn, da vil det gå som i slavesangen hvor Gud advarer Noah: «The fire next time!»

DETTE ARGUMENTET viderefører Baldwin i mange av tekstene. Samtidig kritiserer han tidligere viktige bestselgerutgivelser som «Native Son» (1940) og «Uncle Tom’s Cabin» (1852) for å være svært forenklende: «De skriker, bråker, og vasser i elendigheter, men sier ikke noe annet enn at ‘verden er rasistisk, og sånn er det!’», sier han.

I ESSAYET «Enhvers Protestroman» (1955) oppfordrer Baldwin alle forfattere til å heller belyse hvordan «mennesket er — og hvor gammeldags lyder ikke ordene! — noe udefinerbart og uutsigelig», skriver Baldwin, og denne oppgaven er viktig fordi det er i «dette nett av tvetydighet, paradokser, dette mørket, denne hunger, denne fare [at vi kan] på samme tid finne oss selv og den makt som kan fri oss fra oss selv.»

Baldwins novelle «Going to Meet the Man» (1965) er en grotesk fortelling som foreslår tette forbindelser mellom undertrykkelse og begjær, og kan være et eksempel på en tekst som tar oppgaven med å belyse mennesket på alvor.

Novellen er fortalt av vise-sheriff Jesse en kveld han ikke får det til med kona. Jesse er fortvilet og ønsker kona var «a nigger girl», eller den type jente han pleier å arrestere og voldta rett som det er. Istedenfor blir han liggende å tenke på ting:

Det er raseopptøyer i byen og sheriffen har nettopp arrestert og mishandlet en ung gutt i et forsøk på å stanse de svartes protestsanger. Jesse er svært aggressiv mot gutten, samtidig kjenner han en merkelig begeistring.

Jesses far var også sheriff og de svartes sang minner ham om en dag da familien pakket niste og kjørte avgårde sammen med alle andre til en lysning i skogen. Baldwin bruker lang tid på å beskrive bilturen, hvordan trærne skraper mot rutene, sola blender, og hele tiden sangen i bakgrunnen.

Vel fremme står de tett i tett og barnet må opp på farens skuldre for å se: Først kun en skinnende kjetting hengende fra et tre før han legger merke til at kjettingen binder sammen to håndflater like ovenfor et brennende bål. Det er en grusom scene som er svært forførende beskrevet, grundig estetisert og forsterket av sanselige detaljer: Røyken kommer i veien, vinden bærer med seg lukten av brent kjøtt, latteren og skrikene, både fra mannen og fra mengden, bølger frem og tilbake.

Jesse beskriver den glinsende kroppen som the most beautiful and terrible object he had ever seen, og Baldwin både fetisjerer og understreker hvordan lynsjingen er særdeles iscenesatt med tanke på å glede et forventningsfullt publikum som attpåtil har gjort klart til piknik. Én av farens venner viser frem en stor, glitrende, kniv kjærtegnet av solen:

«It was brighter than the fire. And a wave of laughter swept the crowd.» […] The man with the knife took the nigger’s privates in his hand, one hand, still smiling, as though he were weighing them. […] The white hand stretched them, cradled them, caressed them. […] and the crowd screamed as the knife flashed, first up, then down, cutting the dreadful thing away, and the blood came roaring down.»

Kjønnsorganet sammenlignes med et stykke kjøtt og Jesse beskriver ham som «huge, huge, much bigger than his father’s», og etter at han har gjenopplevd scenen klarer Jesse å fullføre samleiet med kona. Han ler, gråter, hyler hysterisk og hvisker «I’m gonna do you like a nigger».

Tidligere beskriver Jesse hvordan de svarte overgir kroppen til nytelser, han omtaler dem som dyriske, mens Jesse strever og sliter for å beskytte sivilisasjonen, eller: De hvite mot de svarte, og de svarte mot seg selv.

DEN SVARTE KROPPEN er den største trusselen, uten at Jesse husker hvorfor, men mye tyder på at trusselen er en Jesse og alle de andre har skapt selv. Jeg har ikke lest nok om lynsjing oppdager jeg, men den grusomme latteren og seksuelle ydmykelsen minner meg om bildene fra Abu Ghraib der smilende fangevoktere poserer ved siden av fanger i seksuelt ydmykende positurer. Judith Butler har skrevet om dette i «Frames of War» (2009), hvor hun sier at torturen er et instrument en hegemonisk kultur benytter for å produsere en underlegen annen:

«Torture of this kind seeks to expose the status of the tortured as the permanent, abased, and aberrant outside of subject-formation as such. If these are subjects of some kind, they are outside the civilisational trajectory that secures the human, which gives the defenders of civilisation the ‘right’ to exclude them more violently.»

«Frames of War» handler om hvilke kriterier som må oppfylles for at noe skal oppfattes som menneskelig, én test Butler foreslår er å spørre «ville du ha sørget om dette livet gikk tapt?» Videre, for å definere noe som menneskelig er det nødvendig å sammenligne det med noe som står utenfor og er forskjellig, for å kunne si hva et menneske er og ikke er.

Bildene fra Abu Ghraib lager en slik fortelling, skriver Butler: Fangene tvinges til å poserer i nedrige og ydmykende positurer og vises frem som ikke-mennesker som må straffes og holdes fengslet for å ikke infisere og ødelegge resten av sivilisasjonen.

TORTUREN SKAPER en fortelling som gjør straffen legitim og nødvendig, og lynsjingen gjør det samme på svært spektakulært vis; den er ikke bare en straff, men den mest barokke, vulgære, maksimalistiske iscenesettelse, eller et spetakkel fra helvete, som konstruerer den svarte kroppen som en trussel mot resten av samfunnet og som derfor må ødelegges.

I novellen, som på bildene, er det overgriperne som forteller, og trusselen de forestiller seg virker uløselig knyttet til seksuell tiltrekning. Jesses far fantaserer om kona og mannen som lynsjes: «When that nigger looks at you, he’s going to swear he throwed [sic] his life away for nothing». Jesse hvisker at han skal ta kona som om han var en svart mann, bøddelen kjærtegner kjønnsorganet mens fangevokterne i Abu Ghraib regisserer fangene i seksuelle og ofte homoerotiske positurer. Hva sier det om homofobi og homoerotisk begjær i novellen og i det amerikanske militæret?

For å bli klokere leser jeg i essayet «The Screwball Asses» (1973) av Guy Hocquenghem, en forfatter omtalt som «queer-teoriens far.» Hocquenghem skriver at homoseksualitet bare er mulig å praktisere på skitne toaletter og i mørke kjeller, de stedene samfunnet har forvist det til. Steder som i Jesses tilfelle er fengselscellen og lysningen i skogen.

James Baldwin (Foto: Dimitri Kasterine)

Den ærligste formuleringen av begjær er i følge Hocquenghem fantasien om å bli pult av undertrykte menn som ikke har noen makt eller innflytelse, som kan utnyttes på det groveste og kastes etter bruk. Fantasien lover å transformere mottakeren til  «a hole without a dick» og en guddommelig, selvutslettende orgasme.

I BALDWINS novelle spinnes en lignende fantasi om den svarte kroppen når den betegnes som spesielt viril, primitiv, dyrisk, og med stor kuk. Denne kroppen blir et ultimat begjærsobjekt, men for Jesse å overgi seg til begjæret betyr å erkjenne at han tiltrekkes av en annen mann. Kanskje er det delvis fra denne erkjennelsen at det voldsomme raseriet, den hysteriske latteren, hatet og den føkkings bisarre nytelsen av lynsjingen springer: Hvis jeg ikke kan ha sex med deg skal jeg ydmyke deg til døde. Vold, kastrasjon og drap er den eneste formen for seksuell kontakt Jesse kan ha med den svarte mannlige kroppen.

«You must accept them and accept them with love», skrev Baldwin til nevøen i «Ilden neste gang», og etter å ha lest tekstene hans virker ikke dét som en spesielt enkel oppgave. «Going to Meet the Man» viser hvordan rasisme går i arv fra mor og far, hvordan politivold ikke er nyheter, men en tradisjon med lange røtter, og hvordan seksuell tiltrekning kan spille en rolle i saken. Som Jesse er alle fanget i  et komplekst nettverk av tvetydigheter og paradoksale motivasjoner, men å ikke forstå er ikke det samme som å være uskyldig, tvert i mot, «It is the innocence which constitutes the crime», skriver Baldwin, og jeg tror han ville ha sagt seg enig med Black Lives Matter når de forlanger «educate yourself!»

R.I.P. James Baldwin (1924-1987).

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.