Innfrir alle rykter om ham som en av verdens mest talentfulle regissører

Chan Wook-Park er og forblir en av våre favorittregissører, og det er ingen tvil om at prisene vil renne inn for «Kammerpiken» nå som den er på festivalturné. Vi gir den vår gjeveste pris: Substans.

PARKS GJENKJENNELIGE voldsscener og hevntematikk (i for eksempel Cannes Grand Prix-vinneren «Oldboy») er blitt erstattet med et like stort engasjement for overraskende bedrag og pinlig vakker erotikk. Med feilfrie komposisjoner, interesse for den opprinnelige samtiden og en mildt sagt fascinerende tre-delt fortellerteknikk (fra hovedpersonenes perspektiver) er den trolig en av årets beste filmer allerede.

Den ble riktig nok lansert eksklusivt i fjor, men kommer på Norgeskinoene i 2017.

AT EN Chan-Wook Park-film leverer på det billedlig visuelle, skulle ikke komme som noen overraskelse. Også om «Kammerpiken» har den koreanske regissøren valgt å samarbeide med Chung-Hoon Chung, som var Parks partner i både «Oldboy» og «Stoker». Klipperytmen ligner heller en musikkvideo enn Parks tidligere filmer, som har vært karakterisert av langdrøyde opptak. Derimot er klipperytmen rask, effektiv og mer typisk Hollywood-filmer i «Kammerpiken».

Manuset kan dog ikke sies å ligne andre typiske Hollywood-filmer: «Kammerpiken» inneholder, i Parks kjente stil, sømløse overganger fra monologer og opplesning av tanker — til dialoger. Ofte er monologen en enkel måte å gi publikummeren innsikt i rollenes tanker på, så enkel at den sjeldent er elegant. Park har dog klart det. Igjen. «Kammerpiken» er et levende bevis på at filmformatet er den ultimate måten å fortelle en historie på. Det fortelles så presist at man heller kan bruke sansene på å faktisk kjenne lyd- og bildekvalitet.

FILMEN STILLER SÅ mange eksistensielle spørsmål, at enhver scene kunne blitt presentert alene som en kortfilm eller en kunstfilm. En favorittscene fanger hvordan en boksamling til en vill formue rives i stykker, og referansene til både nordkoreansk bokbrenning og imperialistisk kultursletting er både hjerteskjærende og gledesfylt, særlig når det er hevn som motiverer til aksjonen.

Koreansk, det daglige språket, er kjent for å være mer poetisk enn mange andre språk. Generelt mener jeg at dette gir mye til alle koreanske filmer, og at manuset muligens er mye av grunnene til at koreanske filmer sies å være nytenkende. En vanlig koreansk hverdagsdialog er full av sammenligninger og metaforer. Det passer vel sjeldent ellers enn nå å nevne at det er synd at koreansk ikke er et verdensspråk, for filmen hadde vært best uten teksting. Eksempelvis det koreanske uttrykket «Jeg er bare gammel i åra», som betyr at man er ung til sinns, oversatt til «jeg er en baby». Menneh, ikke engang verdens verste oversetter kan ødelegge «Kammerpiken».

SKUESPILLERNE ER upåklagelige i sine roller. Til felles har de alle en sans for bedrag, hver og en på jakt etter subjektiv forståelse av lykken. Det er umulig å unngå å bli lurt av dem, verken av hverandre i filmens handling, eller som publikummer. De bringer også med en gjenkjennelig koreansk overteatralskhet, kjent fra koreanske såpeoperaer og lange filmtradisjoner.

For en som er kjent med koreansk kultur, er det ikke overteatralsk. Det koreanske kroppsspråket har et mye mer utfyllende kroppsspråk enn i Hollywood. I Seoul er «overteatralskhet» noe som kan oppstå ved at du dulter borti noen på metroen. Koreanerne dramatiserer, og «Kammerpiken» er et mesterlig eksempel på dette.

Historien som følger tre parallelle skjebners vei til lykke blir nok også mye mer interessant på grunn av mannen i gatas relativt smale forståelse for koreansk-japansk storhetstid (for de få) i Sør-Korea på 1930-tallet. Rett og slett fordi så få filmer omhandler dette geografiske området på denne tiden.

Spillefilmsjangeren er selvsagt overfladisk i sin respekt for fakta, men «Kammerpiken» har klart å dra meg inn i en helt ukjent tid, uten en minste fortvilelse til at det var slik det var en gang i tida.

Som vi gleder oss til å se den igjen når den kommer på norske kinolerret i 2017.

Subjekt så «Kammerpiken» under Film fra Sør.
Originaltittel: «Agassi». Engelsk tittel: «The Handmaiden»

Substans er Subjekts stempel på sterk, stødig og skuddsikker etikk og estetikk i kunst og kultur. Se mer av det vi mener er det aller beste her: Substans.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.