Møtet mellom mote og musikk

Madonna satte søkelyset på voguing, men skygget også for kunstformens originale idé. Cassandra Moldenhauer (30) er en av få norske voguere og leder dansegruppen Meraki som nylig kom videre i Norske Talenter.

PÅ 70-TALLET var det vanskelig å være svart og homofil — selv i New York. Det vekket frem en feminin og aggressiv uttrykksform: Dansestilen voguing. 40 år senere har den inspirert en rekke verdenskjente artister og motehus, og ikke minst norske Cassandra Moldenhauer (30) som er en av få voguere i Norge.

Cassandra Moldenhauer (30) er danseinstruktør og en av få «voguere» i Norge. (Foto: Jonas Aandal Kiste.)

– Voguing-miljøet i Norge er veldig lite. For bare et par år siden var vi tre utøvende voguere, men i dag leder jeg dansekompaniet Meraki med ti dansere, og man kan kanskje si at mellom 15 og 20 personer voguer. Men det er bare én som underviser voguing ukentlig i Oslo, sier hun og peker på seg selv.

Cassandra har så lenge hun kan huske vært glad i å danse, og har vært innom både ballett, klassisk, moderne, hip hop og waacking. Voguing er omsider blitt sjangeren hun liker aller best.

De siste årene har hun vært hyppig i New York for å ta danseklasser hos voguing-legender som Archie Burnett, og før jul deltok hun i et voguing-ball som danser i en hyllest for voguing-legenden Willi Ninja, som døde for ti år siden, i Paris.

EN PÅKLEDD SELVTILLIT
– Jeg har alltid følt meg altfor lang og tynn når jeg danser. Dessuten har jeg alltid vært sjenert. Men voguing handler om å gå inn i en karakter, og å leve ut drømmen sin. I det minste i et øyeblikk. Det ligger også i stilen å gjøre mer ut av det man allerede er, så når jeg voguer må jeg elske at jeg er lang og tynn, og se på det som en fordel, sier hun.

Se Cassandra Moldenhauer vogue i videoen under:

En gruppe bestående av sterke, men svakstilte homofile menn i Harlem startet kulturen på 70-tallet. Såkalte «houses» åpnet for hjemløse barn, hvor de arrangerte såkalte «balls» for å gi minoritetene — hovedsakelig unge, afroamerikanske og latinamerikanske homofile menn og transseksuelle — muligheten til å stå på en scene. Her kunne man være seg selv, om ikke bare en helt annen.

Voguing-dansere fra år 1990 (Foto: Yearbook of St. Augustine’s University, Flickr, Creative Commons)

«Housene» ble ofte oppkalt etter luksusmotehus i Paris, som «House of Saint Laurent» og «House of Chanel» eller inspirert av hus-sjefens etternavn, som «House of Labeija» etter legenden Pepper Labeija. Sjefen i huset ble kalt «moren» og medlemmene for «barna». «Barna» byttet ofte etternavnene sine offisielt for å vise respekt for sin nye «familie». Det var slik det hele begynte. En scene for en rekke urbane kunstarter, deriblant voguing, med en klar idé om å bevise at alle kunne være superstjerner, selv uten penger, riktig hudfarge, legning eller utseende.

Voguing hentet inspirasjon fra magasinet Vogue, og handlet om å bevege seg som om man konstant ble tatt bilder av til Vogues innholdssider. (Foto: Faksimile, Vogue 1984 #7)

MØTET MELLOM MOTE OG MUSIKK
Det er ingen hemmelighet at voguing er en uttrykksform inspirert av motemagasinet Vogue. Raske håndbevegelser, rette linjer gjennom kroppen, grasiøse fall og overlegne holdninger er alle bevegelser og positurer inspirert av bildene i motemagasinet.

Voguing henter også inspirasjon fra 6000 år gamle egyptiske hieroglyfer, et skrift- og billedspråk som for det meste bestod av streker fordi det ble hugget i stein.

Altså skulle vogueren bevege seg som en modell i Vogue, og med rette linjer som om han eller hun var hugget i stein. Enkelt forklart skulle vogueren bevege seg som om han eller hun konstant ble tatt bilder av i et studio, ofte med en vert som ropte ord som «feminine!», «werk!» og «kittycat!» om hverandre over en housebeat. Det var også til underholdning.

Enkelt forklart skulle vogueren bevege seg som om han eller hun konstant ble tatt bilder av.

1990-dokumentaren Paris is Burning satte kultstatus på voguing, og den anerkjente vogueren Willi Ninja, som anses som gudfaren av voguing, sa i dokumentaren at han en gang drømte om å lære bort sine bevegelser i Paris. 30 år senere, er det Paris som stadig oppsøker subkulturen fra New York, eller rettere sagt Harlem.

VOGUING I VOGUE
På mange måter har voguing endelig kommet dit den en gang ønsket å være. Man ser det på catwalkene, i musikkvideoene og på nettet. Motehus som Rick Owens og muligens den mest kritikerroste nykommeren i motebildet, Hood by Air, har nylig brukt elementer av voguing i sine nyere kolleksjoner.

Rick Owens åpnet sin visning i Paris med et show av Zebra Katz og deres låt «Ima Read», som fra 80-tallet i Harlem var en slags «disselære» som handlet om å «skolere» den man ønsket å «disse» med fakta.

Ofte forsvarte minoritetene seg muntlig med «reading» dersom man ble diskriminert på gata for å være homofil. Voguing vokste på samme scene som «reading», og har mange fellestrekk, inkludert den overlegne holdningen.

Dersom en voguer ble diskriminert på gata for å være feminin, kunne de også svare med å vise frem voguing og sine aller mest feminine bevegelser.

Hood By Airs egne sjefdesigner, Shayne Oliver, er tidligere vogue-danser. På den ellers stive catwalken, valgte han å plassere voguere på scenen for å vise kleskolleksjonen for noen sesonger tilbake.

Voguing oppstod blant homofile som ikke kunne være åpne om sin legning. For voguere kan oppføre seg som de vil.

– Det beste med voguing er at man kan kle på seg en helt annen personlighet. Stilen oppstod jo stort sett blant kriminelle, homofile og transseksuelle som ikke kunne være åpne om sin seksualitet og personlighet. De kledde seg opp til undergrunns voguing-ball og kunne være seg selv eller det de følte for å være, sier Moldenhauer.

Cassandra har aldri hatt en vanskelig hverdag å rømme fra, men hun har alltid vært sjenert og noen ganger følt seg uvel i sin egen kropp.

– Det ligger i sjangeren å tenke at man selv er best, og det er meningen å fremheve alle de fine og bra tingene med meg selv. Da glemmer man fort at man føler seg for høy fysisk eller sjenert psykisk, sier hun.

Voguing handler om å imponere, og kan på mange måter sammenlignes med rap. Begge har til felles at man som utøver skal bevise for sitt publikum hvorfor en selv er best, mest feminin, mest moteriktig eller mest imponerende på en annen måte. En holdning man ellers ser på som overlegen og selvgod.

– Med mindre man kjenner til kulturen, sier Moldenhauer.

Madonna, modellen Tony Ward og danseren Donna Delory etter en konsert i 1990 der de blant annet fremførte «Vogue». Foto: Alan Light (Flickr, Creative Commons)

FRA HARLEM TIL PARIS
I senere tid har voguing også blitt trukket frem i popkulturen. Både musikkvideoer så vel som kleskolleksjoner henter sine elementer fra kunstarten, noe som har sørget for delte meninger om voguingens endring med tida. Det er også grunnen til av voguing ble delt i to, som man enten refererer til som «den gamle måten» eller «den nye måten». Trolig vil alle dagens voguere bli stemplet som «de nye», og aldri ha sjansen til å bli tilknyttet den gamle stilen. Det er også fordi at musikken som «vogues» til endrer seg.

– Madonna gjorde jo voguing mer kjent, og folk har fått en liten oversikt over hvordan dansingen kan se ut. Men voguing er ikke bare glamorøst, i hvert fall ikke baksiden av det, sier Moldenhauer.

Med 90-talls-klassikeren «Vogue» vil mange si at Madonna fremstilte voguing på feil måte. Det handlet nemlig om å oppføre seg som om man hadde alt, selv om man ikke var pen eller fra en høyere klasse. Det er en vesentlig forskjell på å leve slik og å late som om man gjør det. Kun sistnevnte kan sammenlignes med voguing.

Det er en vesentlig forskjell i å være fra høyere klasse og å late som om man er det. Kun sistnevnte kan sammenlignes med voguing.

I dag vil superstjernene lære seg dansestilen, og finkulturelle motehus i Paris oppsøker Harlems undergrunns voguing-scene. I hver by oppstår nye «houses» og «balls», steder der det blir arrangert voguing-konkurranser, og til og med norske Cassandra har blitt lagt merke til på Youtube for sine rette linjer og grasiøse positurer. Likevel savner hun en større kultur for det hjemme i Norge.

EN HVER VOGUERS DRØM
Voguing er en slags drøm som går i oppfyllelse. På voguing-scenen kan man kan være det man drømmer om å være og danse seg inn i en annen personlighet. Den selvsentrerte holdningen gav raskt mersmak på 80-tallet, og mange ville bli legender av kunstformen.

Jeg er ikke rik, men jeg har hatt et «fabulous» liv. Det er det voguing handler om.

– Jeg var i New York for å oppsøke voguing og der det kommer fra. Jeg har tatt privattimer med noen av voguing-legendene, med mål om å bli mer inspirert til å dele det med andre, sier Moldenhauer.

I Stockholm er voguing-scenen allerede stor. For Cassandra er drømmen er å etablere «balls» og miljø for voguing også hjemme i Norge i nær fremtid.

– Det er dessuten veldig inspirerende å tenke på at vi har så lite av det i Norge. Tenk om jeg kan videreføre en hel dansestil og voguing-kultur til Norge? Det er en bølge jeg virkelig vil hoppe på mens jeg kan, sier hun.

I dokumentaren Paris is Burning sa Pepper Labeija at voguing handler om å vise seg som den personen man drømmer om å være.

– Voguing er på en måte en etterligning av en hvit superstjernes liv, bare bedre. Som voguer har jeg aldri vært rik, men jeg har hatt et «fabulous» liv, sier han.

SELVTILLITSBASS
Musikksjangeren vogue house har endret seg med tiden, og som dansestilen skiller man ofte mellom «den gamle» og «den nye» stilen, pre- og post-1990. Til felles har de at de oser feminin kontroll og energi, og motiverende lydeffekter og vokal ropt i mikrofonen, gjerne live.

Selvtillits-boosten skal få en til å føle seg langt borte fra hverdagen, gi rom for fantasi og ikke minst få vogueren til å gi alt. Vogue house skal gi rytmen en voguer trenger for å føle seg fantastisk.

Musikksjangeren vogue house oser feminin energi, gir mye rom for fantasi og er komponert for at vogueren skal føle seg fantastisk.

«Den gamle» vogue house-musikken (pre 1990) hadde flere disco-elementer, var mer melodiøs og hadde mer varierende tekster. I dag er den kokt ned til hardere bass og flere gjentakelser. En av de mest anerkjente vogue house-produsentene i dag er MikeQ, som reiser verden rundt for å spille på stadig mer populære vogue-«balls».

Med et slikt enrginivå musikalsk, og en påkledd selvtillit hos danserne, kan glasset i noen tilfeller renne over:

Det er flere tilfeller av vold på voguing-«balls». Selv om det anses som dårlig holdning i ballroom-kulturen og kan føre til utkasting, er det noe av det som har skremt Cassandra i å oppsøke voguing-scenen tidligere.

Voguingens overlegne holdning skremmer mange, men det er jo egentlig hele moroa.

– I Paris advarte de meg og danseelevene mine før vi gikk inn på et ball. De spurte om vi visste hva vi var på vei til, som om vi måtte advares om det hele. Det er jo et vanvittig energinivå, mye selvtillit og overlegenhet i dansingen som kan virke skremmende. Men det er jo egentlig hele moroa, sier hun.

Det kan også være et godt argument for hvorfor man bør kjenne til voguingens historie nå som den er tilbake på catwalken.

Artikkelen ble først publisert av samme forfatter på NRK P3, men er aktualisert og oppdatert med ny video i Subjekt. 

Liker du artikkelen? DEL!

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.

Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com