Julie Bergan, Amanda Delara og Sigrid klatrer fra midt på, til toppen av treet. I den rekkefølgen

Første dag av By:Larm er unnagjort. Vi i sitter igjen med mange inntrykk og spørsmålstegn. Inntrykk: Storslåtte konserter, eviglange køer, seminarer vi fortsatt ikke forstår helt hva handler om. Spørsmålstegn: Hva hadde Julie Bergan i rumpetasken sin?

Turen startet på Rockefeller hvor vi var vitne til en kommende storhet.

Sigrid er en kommende storhet, skriver anmelderen. (Foto: Samuel John Ditta.)

SIGRID * * * * * *

Jo Nesbø entrer scenen like før halv ni torsdag kveld på Rockefeller. Han leser oppmuntrende ord om artisten som snart skal entre en av By:Larms største scener. En jovial Nesbø presenterer Sigrid — den litt sjenerte jenta med den enorme stemmen.

Sigrid har med seg band, og fra første låt som trolig heter «Go To War» får hun fotografene til å flokke seg sammen som duer for å kunne ta det beste bildet. Det musikalske uttrykket svever utover salen som et positivt sjokk for de fremmøtte. Videre blir det mer lekent og eksperimentelt, samtidig noe mumlete — selv om stemmeprakten er så til de grader til stede.

«Jeg tror vi bare fortsetter med en gang før jeg begynner å si masse teite ting», sier Sigrid.

Lurt, med tanke på at artistene bare får en halvtime hver. Låtbiblioteket er helt ferskt, og det tar seg bare mer og mer opp for hver låt som blir presentert. Store låter med enda større ekspanderingspotensial, og Sigrid har brukt pausen sin godt og gir alt i kveld. Med et røft og tøft uttrykk er hun nådeløs i framførelsene.

«You’re safe as a mountain, but know that I am dynamite.»

Du er ikke på trygg grunn, og Sigrid mener nok at hun kan sprenge fjellet (deg) i filler om forholdet/relasjonen deres i mellom skulle gå skeis. Det steppes opp nok en gang med en låt som inneholder store synther og enda større bass — med tilførte sitat ”Shots Fired” i monitor. Ved tider overgår produksjonen vokalen til tider. Hun står støtt og rolig før hun spretter rundt under framførelsen av megahiten «Don’t Kill My Vibe». Hun er aldri ute av fokus eller kontroll og målbinder nok de fleste i salen – vil man kunne tro. Det store spørsmålet er: Hvordan i huleste skal køsystemet på Gamla funke når hun entrer en av by:Larms minste scener?

Apropos kø. Har du sett på makan? Wonder The Boy som kun er 15 år, fyller Verkstedet til randen. Positivt det da? Ja, men man kommer jo ikke inn. Den unge rapperen får folk utenfor lokalet til å groove til den voksende hiphopen han bedriver. Bare å gå til neste konsert da. Den er jo bare over veien. Astrid S skal spille i Kulturkirken Jakob. Man blir møtt av en imaginær plakat i ansiktet: «Her kommer du ikke inn, bare å snu». Saklig. Køen beveger seg i sneglefart – men det er fordi andre forlater den. Delegatkøen er lenger enn festvalpass-køen. Heldigvis blir man underholdt av musikken som framføres i Drømmehagen, mens man står opptråkt i gjørme.

Festivalen har venues som telt, små puber, store konsertsaler til klubber. Men det er på de største stedene man har best sjangs til å komme inn – naturlig nok. Hvis du er tidlig ute såklart. Hele 25 minutter før Amanda Delara starter i Kulturkirken Jakob, testes srykeinstrumentene som skal spille en stor rolle under jentas konsert litt senere.

Amanda Delara kom med politisk appell om splittelse og mot Trump under konserten. (Foto: Samuel John Ditta.)

AMANDA DELARA * * * * * *

Dedikerte fans/bekjente på første rad skriker i det Amanda Delara entrer kirkegulvet. Med klokkeklar stemme og timing er hun i gang. Blått lys overskygger scenen og med et band bestående av en trommis, en på fiolin og cello er dette det nærmeste man kommer et orkester – etter Svømmebasseng da.

Den talentfulle sangeren og låtskriveren stripper det ned allerede på låt nummer to «Running». En oppløftende låt med mye driv i seg. Men på neste låt vil hun at vi skal være frie og vrikke litt mer på hoftene. Reggae-vibber blir presentert mens fansen på første rad ser ut til å ha mest å gi med hoftene. En naturlig romklang i kirken er med på å gi opplevelsen et helhetlig og godt inntrykk.

Amanda er politisk av seg og er ikke begeistret over at Donald Trump er blitt verdens mektigste mann. En politisk appell blir framført — om splittelse — før «New Generation» sprenges utover kirken. [Redaktøren griper inn: Selv om de fleste i Norge virker enige om denne populære ytringen, er det vanskelig å ikke unngå å merke at publikummet heller ble splittet enn samlet av denne overfladiske politiske appellen. Et par jubler, mens andre hvisker: «Faith in humanity restored». Ironisk, så klart.]

«Dere har sikkert hørt denne før – i hvert fall noen av dere», sier hun før vi får en nedstrippet versjon av «Paper Paper». Det lyder ikke like kraftig slik vi er vant med. Publikum ser lite mens huns setter seg ved pianoet og innleder siste låt for kvelden. Hun er en fortellende artist – med viktige historier skildret i tekstene sine, og ingenting virker påtatt. Det svinger til tider litt for mye og opplevelsen blir noe delt. Variasjonene i låtene er gode, men det er ingen ekstremt engasjert formidler man er vitne til. Men det kan bare øves på til neste opptreden.

Programmet på torsdagen var i hvert fall veldig variert. Fra Mugisho til Sondre Lerche – til Julie Bergan? På Rockefeller rigges det opp til epilepsianfall og futurebass-fest, før Julie Bergan gjør sin entre halv ett.

Julie Bergan. (Foto: Samuel John Ditta.)

JULIE BERGAN * * * * * *

Iført røde/oransje klær (u.t. er fargeblind), en glittermikrofon og rumpetaske synger hun for full hals under første tone av «All Hours». Et svevende backtrack flyter utover i salen under Blackout, mens Bergan løper og hopper rundt på scenen som en duracell-kanin. Det blir mer spennende med ny låt som ikke navngis – men det er energi-pop for alle penga. «Younger» som var gjennombruddslåten til Bergan går sin gang før en helt ny låt ved navn «Karate» presenteres. Med høye spark og karate-moves synger hun heseblesende seg igjennom. Før hun sier:

«Kan dere hoppe? Den neste er veldig hoppevennlig.»

Mye kraft og energi innleder «I Kinda Like It» før vi får «Arigato»,  som var en av fjorårets største norske låter. Bergan prøver å få med publikum på syngingen, hoppingen, dansingen og karaten. Men det virker som om hun selv er mer gira enn publikum. Man kan stå igjen med følelsen av at man har hørt den samme låta 7 ganger, bare med forskjellige vers.

Tips for fredagen: Kom tidlig. Prioriter det du vil se. Unngå hvite sko. Ta på regnjakke, du må belage deg på å stå i kø utendørs.  Ta i mot ørepropper. Last ned appen: da får du beskjed om en konsert er full. Får du ikke beskjed er det bare å stille seg i køen – med god tålmodighet.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.

Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com