Så mye gimmick på så liten flate

ANMELDELSE: «Mot skogen — Knausgård om Munch» er så overforklart og konseptuell at vi savner å bli forvirret av usammenhengende luftprat.

FOR ÅTTENDE GANG på halvannet år er vi overbevist om at Edvard Munch var et følelsesstyrt geni. Han etterlot seg over 6 000 arbeider, som selv Karl Ove Knausgård synes det er vanskelig å sette ord på. Munch kunne male det ingen klarte å si, men for så vidt også uten hjelp fra bestselgende forfattere.

Siden 2016 har Munchmuseet hatt stor publikumssuksess med populære utstillingssamarbeider, noe jeg unner Munch, Tøyen og Oslo.

I løpet av fjoråret var Edvard Munch aktuell hele seks ganger gjennom utstillingsserien «+ Munch», som dro noen søkte, men også noen svært interessante paralleller mellom Munch og andre verdenskjente kunstnere som Bjarne Melgaard, Vincent Van Gogh og Robert Mapplethorpe.

I år har museet fortsatt å satse på å gi publikummet nye perspektiver, i en ny serie. I det minste fortsetter de, med suksess, å få Edvard Munch på dagsorden. «Mot Skogen — Knausgård om Munch» skal vise nye sider av Norges kanskje aller viktigste billedkunstner — gjennom en av Norges kanskje aller mest anerkjente forfatteres kuratordebut.

Kuratorene Karl Ove Knausgård og Kari J. Brandtzæg på «behind the scenes»-visning av «Mot skogen — Knausgård om Munch.»
Karl Ove Knausgård snakker her om et av hans favorittbilder fra hele utstillingen. (Foto: Danby Choi.)

Å RE-AKTUALISERE MUNCH for åttende gang på under to år skal ikke være lett. Det føles raust å nevne at Karl Ove Knausgård debuterer som kurator, og også at han har med seg den erfarne, men likevel Munchmueets nye kurator Kari J. Brandtzæg i kurateringen av «Mot skogen — Knausgård om Munch».

Forventningene er skyhøye når det er snakk at Knausgård og Brandtzæg skal fortelle en Munch-historie ut av museets rikholdige arkiv på Tøyen. Hva kan egentlig gå galt?

Vel. Forfatterens kuratordebut kan føles bokstavelig, overforklart og enkel. Inflasjon kan til og med ramme reaktualiseringer av Edvard Munch. Markedsførings-gimmick kan møte virkeligheten (det er ikke særs originalt at Knausgård og Brandtzæg ønsker å vise nye sider av Munch, på to år er det syv kuratorer før dem). Dessuten er det ikke så mange førstegangsutstilte bilder på veggene som Munchmuseet skal ha det til. Og: Å bestemme seg for å ikke vise Munchs mesterverker kan gå alle veier.

Kart over utstillingens fire avdelinger. (Foto: Danby Choi.)
Fra «Skogen», den andre avdelingen i utstillingen. (Foto: Danby Choi.)

PÅ MUNCHMUSEETS NETTSIDER og i brosjyrer som følger med utstillingen står det at «utstillingen fremstår som en reise fra det lyse og harmoniske gjennom det mørke og kaotiske – tilbake til en kontrollerbar virkelighet.» Utstillingsoversikten viser også et kart, som navngir de forskjellige rommene med tematikken som Knausgård og Brandtzæg ønsker å kategorisere bildene i.

Vi skulle ønske at vi ikke leste dette på forhånd, for vi er invitert på en «behind the scenes»-visning av utstillingen før åpning, med dens to kuratorer. Her repeterer Knausgård tematikken for rommene, om hvordan det går fra det lyse til det mørke. Det er for det meste denoterte skildringer som han ønsker at skal bringes med i våre egne konnotasjoner. Det er unektelig viktig for Munchmuseet og Knausgård selv at man skal forstå de tankene som kuratorene har lagt i og mellom rommene. Slik at det i mellomrommene etterlates lite.

Med rommene tildels forklart i forkant, dras vi gjennom museets fire avdelinger:

Først «Lys og landskap». Motivene er landskap, og veggene er malt himmelblå (som deres kuratoriske grep for å forsterke dette). Dernest skal vi i rommet som heter «Skogen». Motivene er det meste skog, og veggene er malt skogsgrønne for å forsterke tematikken.

Konseptuelt kaos. (Foto: Danby Choi.)
(Foto: Danby Choi.)

VIDERE SKAL VI fra det Munchmuseet og Knausgård kaller for «det ytre», altså landskaps- og skogsmotivene, til «det mørke og kaotiske» før «det indre». Her er veggene sortmalte, til dels overopphengte og rett og slett kaotiske, før vi beveger oss til et rom der motivene er innendørs.

Som kjent, så malte Munch en periode for det meste overflater. Det kommer også frem i Knausgårds nye bok, «Så mye lengsel på så liten flate», og kan virke som en tid da Munch ikke ville tematisere indre følelser, men heller sol og landskap.

Men det gir ikke mening å kategorisere bildene på denne måten, at rom skal bestå av bare landskapsbilder. Og enda verre når det står i kontrast til kuratorenes selvutnevnte mål om å gå bort fra kronologi og biografi.

Rent visuelt gir det heller ei mening for oss å tematisere Munchs arbeider på denne måten. Rommene blir udynamiske, kategoriserte og påtvunget en slags orden.

Å fylle et rom med kun skogs- og utendørs-motiver for å representere «det ytre», forsterket med grønn maling og grundige forklaringer for å forsterke tematikken enda mer, gir oss lite rom og mye frysninger. Og ikke fordi at det er kaldt «her ute» «i skogen», men fordi at konseptet blir for enkelt. Utstillingen blir så overforklart og konseptuell at vi plutselig savner å bli forvirret av usammenhengende luftprat.

Forsøket på å fremme Edvard Munchs kaotiske indre og mørke følelser, med sorte vegger og kaotiske rammevalg og opphenging oppleves som uheldig svartmaling av et stort kunstnerskap som diskuterte mye bredere enn ordene og konseptene kan tillegge verkene.

Fra rommet «De andre». (Foto: Danby Choi.)
(Foto: Danby Choi.)

DET SOM GJORDE Edvard Munchs malerier så fantastiske, var hans evne til å diskutere det ordknappe på lerret — helt uten hjelp fra bestselgende forfattere til å sette ord på det. Han var en mester i å male følelser, noe som ble tydelig i det siste rommet. Munchmuseet kaller det «De andre», og forklarer det med å være «tilbake til den kontrollerte virkeligheten».

Gratulerer, fordi den kontrollerte virkeligheten føltes som en mangel i avdelingene foran. Det er deilig å se at maleriene henger på rekke og rad, med rytmiske mellomrom og høydemidtstilling som et gjennomgående prinsipp. Det blir endelig rom for å konsumere Munchs uttrykk, i mindre konkurranse mot kuratorenes føringer og konsepter.

Den møtende langsiden består av en rekke store portretter i 1:1. Dette er arbeider som Munch fikk reklamasjoner på, av portretterte som ikke var fornøyde. Til vår store glede.

De utvalgte portrettene er gode eksempler på Munchs evne til å se forbi fasadene, og hans evne til å male personligheter. Og ikke nødvendigvis bare den portrettertes, men kanskje sin egne, skriver Knausgård godt i «Så mye lengsel på så liten flate»:

«Munch var opptatt av hvordan et bilde kunne forandre et annet bilde, hvordan relasjonen og konteksten skapte noe mer enn de enkelte verkene, en klang, som han kalte det. Og slik er det med menneskene også, sammen er vi mer enn enkelte individer, og det er i den andres ansikt vi lever, ikke i vårt eget, det ser vi ikke».

(Foto: Danby Choi.)
Det er uvisst om Edvard Munch ville kalt dette arbeidet for ferdig. (Foto: Danby Choi.)

DET ER UVISST om Edvard Munch selv ville kalt de over 130 utstilte arbeidene for ferdige. Det virker ikke slik, og Karl Ove Knausgård har gjort konsept ut av det. I Munchmuseets brosjyrer heter det at «mange» av arbeidene eksponeres for publikum for aller første gang, men i virkeligheten er det snakk om syv eller åtte. Av over 135, blir prosentandelen de kaller «mange» for under fem prosent.

Det er ikke så farlig, men gimmick er skuffende i møte med virkeligheten. Munchmuseet har ønsket å treffe bredt, mens utvalget er for de sært interesserte.

Det både gir og tar fra opplevelsen at bildene som stilles ut føles uferdige. I verste fall får det en til å sympatisere med tanken om at det finnes en grunn til at disse bildene aldri har vært stilt ut før. Å si at de uferdige maleriene viser tanker som Munch har vært innom, men lagt fra seg, er heller søkt, og igjen gimmick. Likefullt kan det være arbeider som Munch mente ikke representerte ham. Som han ikke stod for.

DET ER LITT vondt å dømme en utstilling etter det som kanskje bare er gimmick. Men for oss er at alt rundt denne utstillingen bare gimmick.

Men Edvard Munch tåler det.

«Den synlige verden er ingen objektiv realitet, den framkommer slik den blir sett av hver enkelt, og Munchs store begavelse lå i hans evne til å male ikke bare det blikket så, men også det blikket var ladet med», skriver Karl Ove Knausgård videre i sin bok, som også står på en av museumsveggene.

Dessverre gjelder dette også oss som betraktere. Våre blikk kan lades med Knausgårds forhåndsplanted idéer, som gjør opplevelsen av Munch mer begrensende. Men! Det har lurt oss til å oppleve Munchmuseet enda en gang — og for både Oslo, Tøyen og Munch er dette en forbilledlig publikumssuksess som har gjort stor kunst enda mer tilgjengelig.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.

Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com