Vi trenger ikke se langt tilbake i vår egen kultur for å finne religiøse symboler og uniformer som bygger på prinsipper om kjønn og hierarki, skriver klesdesigner Tone Bjerkaas.
GJENNOM MITT VIRKE som klesdesigner bekledningsformidlede symboler og verdier vært aktuelt for meg på mange måter.
En dag slo det meg at når vi snakker om hijab som undertrykkende bekledning, trenger ikke vi se langt tilbake i vår egen kultur for å finne tilsvarende religiøse symboler og uniformer som bygger på mange av de samme prinsippene om kjønn og hierarki.
Dette var utgangspunktet for denne teksten, hvor jeg ville research å forstå mer av dagens hijab-debatt ved å se den i lys av min bestemors religion og kultur.
BESTEMOR BRUKTE IKKE BUKSER, det gjør ikke læstadianske kvinner.
Læstadianismen er en kristen konservativ vekkelsesbevegelse som oppstod i Lappland på midten av 1800-tallet. I dag anslås det å være om lag 50 000 læstadianere i Norge. Menigheten tilhører den norske kirke, men har sine egne særegne tradisjoner og regler. Læstadianerne har vært omstridt på flere områder, spesielt har deres problematiske syn på homofili og kvinnelige prester skapt debatt.
Hos læstadianere er det hovedsakelig kvinnene som underlegges strenge kleskoder. Da bestemor vokste opp lærte hun at kvinner skal dekke hodet med skaut i forsamling. For mannens hode tilhører Gud, og kvinnens hode tilhører mannen, og må derfor dekkes til under oppsyn av Gud.
Det tildekte hodet ble en del av kvinnens ’liturgiske drakt’, og en måte å vise at hun var tro mot Gud. De fleste læstadianere sluttet å bruke skaut for mange år siden, noe som indikerer at dette egentlig handlet mer om en sosial tilpassing innad i forsamlingen enn et religiøst krav.
SKJØRTET HAR gjennom tidene blitt et eksplisitt kvinnelig klesplagg og det bidrar unektelig til konstruksjonen av kvinnelighet og femininitet. Det at kvinner skal gå i skjørt tror jeg ikke er nedskrevet i Bibelen noen plass, så for læstadianerne handlet det nok mer om et sosialt krav enn et trosmessig. Da kvinner gikk med skjørt var de mer sømmelige enn i bukser.
En annen viktig faktor i det læstadianske klesregimet var ærbødighet og nøysomhet. Man skulle ikke være forfengelig og man skulle ikke leve i overflod, det ville ta fokus bort fra Gud. Det å være opptatt av ytre ting er en klassisk synd i læstadiansk sammenheng.
JEG HUSKER bestemor som ei behersket og snill dame. Hun lagde alltid mat; god, sunn husmannskost. Tradisjonskost fra Nord-Norge som jeg aldri vil få smake maken til. Hun vevde, strikket og sydde. Av gamle sengeklær vevde hun filleryer til alle rom i huset.
Reglene hennes var mange og merkelige, for oss sekulære. Egentlig skulle ikke bestemor ha TV, der bor djevelen. Gardiner skulle man heller ikke ha, han bor der også. Hvis man hadde gardiner kunne man skjule syndene sine for Gud, og ikke minst naboen. Det kunne man ikke ha noe av.
PÅ SØNDAGER var det ikke lov å bruke saks. Du skulle ikke utføre noen form for arbeid på søndagen, ikke engang klipping. Maten ble laget og oppvasken ble tatt, men alt utover det skulle spares til mandag.
En søndag i min barndom fikk jeg tilsnakk av min bestemor da jeg satte meg ned for å strikke. Jeg kunne ikke forstå hvordan strikking ble klassifisert som arbeid, det var jo min nye favoritthobby.
Med tiden fikk bestemor både gardiner og farge-TV, men skjørtet valgte hun å beholde. Jeg fikk aldri spurt henne om hvorfor hun ikke brukte bukser, men jeg kan bare anta at det var viktig for bestemor. For meg forteller det i ettertid mye om hvordan hun ville formidle sin egen tradisjon og kultur på.
VI UTTRYKKER alle en form for tilhørighet eller opposisjon igjennom klesdrakten vår, men i sekulære Norge har symbolene blitt så mange og tvetydige at de ikke lenger kan leses ved første øyekast. Det krever nå et personlig dypdykk hos hvert enkelt individ.
Et skjørt i seg selv indikerer verken at du er læstadianer eller kvinne, det utelukker, ideelt sett, ingenting. Men ser du en kvinne med skaut, skjørt og usminket fjes i Nord-Troms kan man ha grunn til å anta at hun er læstadianer.
I DAGENS DEBATT hører man ofte at hijab i seg selv undertrykker kvinner. At kvinner som bærer hijab er underkuet og blir tvunget til det. Slik jeg ser det skaper vi et problem når vi framstiller alle slags hodeplagg, skaut eller hijab som krenkende plagg.
Vi setter likestilling og religionsfrihet opp mot hverandre, som om de er uforenlige.
Likestilling er et mye mer aktuelt og engasjerende tema for meg enn religionsfrihet er, i og med at jeg ikke selv er religiøs. Jeg har måttet erkjenne min egen uvitenhet og revurdere mine egne fordommer etter hvert som jeg har blitt mer kjent med problematikken som ligger bak religiøs uniformering. Jeg tror det å nekte noen å ha på noe er nøyaktig like krenkende som det å tvinge noen til å ha noe på.
I MITT VIRKE som klesdesigner har kjønnssymbolikk og unisex-mote særskilt opptatt meg. Jeg har brukt mye tid på å finne ut hvilke symboler vi bruker for å fortelle noe om kjønn, seksualitet og hierarki i dagens motebilde.
Det klassiske slipset er jo i realiteten et enormt fallos-symbol som menn verden over henger rundt halsen dag etter dag. Bør ikke alle føle seg mer fornærmet av menn som går med en enorm penis rundt halsen enn en kvinne som dekker hodet med et slør?
Når unge jenter bruker hijab har jeg hørt flere kritikere påstå at dette er en uønsket seksualisering av barn. Her syntes jeg det er viktig at vi ser bjelken i vårt eget øye og innser at vi kler på tre år gamle jenter brystholdere og bikinitruse på stranda om sommeren. Det er da mer seksualiserende enn et tildekket hode?
Her blir det snakk om kjønn og hierarki, ikke hierarki innen religion og kultur. Forholdet mellom femininitet og maskulinitet er komplisert og ustabilt. Symboler og tradisjoner har skiftet fra generasjon til generasjon og fra land til land. En farge eller et klesplagg kan bety to helt forskjellige ting med bare et par generasjoner imellom.
AT SKO med høye hæler er noe som stort sett er forbeholdt kvinner i dag er de fleste enige om, om ikke kvinner så noen som ønsker et mer feminint ytre. Høye hæler har også blitt beskyldt for å være kvinnefiendtlig bekledning, siden det gir dårligere mobilitet og skader skjelettet. Da skal vi ikke glemme at når de første høyhælte skoene kom på markedet var de ment for menn. Og var utelukkende brukt av menn i lang tid. Det var 1600-tallets aristokrater i Frankrike som startet trenden. Skoene var statussymbol og signaliserte rikdom, for det var jo umulig for noen som trengte å arbeide å bruke så upraktiske sko.
Mye av problemet med hvordan kjønn fremstilles i dag er at vi ser kvinner og kvinnelige ting som noe iboende svakere enn det maskuline. En maskulin kvinne er sterk og frigjort, mens en feminin mann i større grad antas å være homofil.
NÅR KVINNEN da blir påbudt å dekke til hodet, fordi det tilhører mannen og kle seg fromt for ikke å lede han inn i fristelsen handler det i bunn og grunn om kjønn og hierarki, og at religion har lært kvinner at de frister menn, og må beskytte seg fra dem.
I all hovedsak handler hvordan vi kler oss om hvert enkelt individs frihet til å uttrykke sin egen identitet, tilhørighet og mening med de midlene man har, og i det samfunnet man velger å leve i.
NÅR JEG TENKER på bestemor er det overhodet ikke en undertrykket kvinne jeg husker. Bestemor hadde stålkontroll på hjemmet sitt, hun var autoritær, men samtidig den snilleste jeg har møtt. Bestemor valgte å bruke skjørt, kanskje for å understreke sin kvinnelighet og den styrken hun så i nettopp det å være kvinne.
