Tolv tanker som slo oss under Roskilde

Roskilde Festival er med sine 130 000 besøkende på 1 266 550 kvadratmeter Nordens overlegent største festival. Men også veldig mye mer enn bare det.

VI ANKOMMER ROSKILDE til andre oppvarmingsdag og blir opplyst om at 60 000 har funnet teltplassene sine allerede tre dager før konsertene begynner. Området fylles raskt, og gresset er for lengst nedtråkket. Gjørme og søppel gjenstår for den resterende halvparten som skal finne seg sted å bo den kommende uka.

«130 000 besøkende» sier lite om opplevelsen av å stå midt mellom denne mengden på et konsentrert område. Og en og en kvart million kvadratmeter er for oss ganske uforståelig før tre av våre favorittartister begynner samtidig på dette tilfellet av areal og terreng.

For Roskilde er først og fremst uforglemmelige opplevelser for nordisk ungdom, ikke bare salgsstatistikk. Slikt får oss til å tenke, da særlig følgende tolv ting under årets utgave av festivalen.

Roskilde er Nordens største festival (Foto: Jonas Laurien.)                                                                                                                                                                                                                                

1. Masse drugs, null ulykker

På vei til campen til en venn begynner vi å telle. De som ikke er beruset. Men vi slutter, leken går for treigt. Det er dog fascinerende å gjøre det motsatte: Å legge merke til hvor gøy folk har det på diverse stoffer. Dette kan ikke gå bra, tenker vi; det er fremdeles seks dager igjen av festivalen.

I ettertid finner vi ut at det ikke har vært noen alvorlige ulykker forbundet med festivalen.

Politiet har, i følge festivalen selv, i en e-post til Subjekt, rapportert at festivalen har vært fredelig. At «Det har vært færre problemer under festivaluka enn det er en typisk helg i Roskilde by», skriver vår pressekontakt fra Roskilde at politiet skal ha uttalt. Ta det med noen klyper salt.

Men jeg ønsker å stille spørsmål ved om det hadde vært mer vold og flere ulykker dersom alle kun ruset seg på alkohol? Det tror jeg.

Roskilde oppleves som en stygg festival. (Foto: Krists Luhaert.)                                                                                                                                                                

2. Shtøgt

Det første som slår oss når vi kommer til Roskilde, er hvor stygt det er. Og ikke bare fordi at folk legger fra seg alle normer rundt hygiene og rydding hjemme, men det virker heller ikke som om Roskilde bryr seg noe særlig om at det skal være en estetisk tilfredsstillende festival.

Hvorfor er det ikke en kunstner, men en anti-estetisk hobbysnekker som har bygget portene, og hvorfor har en festival som selger over 100 000 billetter tidenes styggeste grafiske profil i oransje DER ALT STÅR I VERSALER? Bare lurer. Det handler i hvert fall ikke om penger.

Svaret for styggheten er nok midlertidigheten som hele tiden er en tung regnsky over enhver festival og god stemning.

3. Shvært

Roskilde er stort på alle måter. I antall mennesker og i areal, selvfølgelig, men opplevelsene er overveldende. Programmet består av 175 acts fordelt på fire oppvarmingsdager og fire programdager.

4. Tiss

Folk tisser OVER ALT.

Som camper på Roskilde gjelder det å ikke plassere seg selv ytterst: Der tisser man. (Foto: Krists Luhaers.)                                                                                                                                                                   

5. Den falske frihetsfølelsen

Om det er én ting du lærer på Nordens største fest, så er det at omstendighetene er ekte. Roskilde er en stor reality check. Du står i kø for å dele dusjer, bruke skitne toaletter og for å få dårlig mat. Men man har helt sikkert godt av det.

Mange vil hevde at en er fri på festival, men sannheten er at vi fra Skandinavia sjeldent så ofte som på festival møter sikkerhetsvakter, narkobikkjer, gjerder, køer og et program man ikke har noen som helst demokratisk påvirkning på.

Samtidig skal det sies at vi ikke følte oss overvåket på noen måte, vi gikk flere ganger inn og ut av festivalområdet uten å bli sjekket for verken våpen, narkotika, skarpe gjenstander eller noe.

Frihetsfølelsen handler nok mer om at festivaltilværelsen ligner mer på det man faktisk vil gjøre, og fordi man tar seg fri fra jobb for å oppleve Roskilde. Jobb er etter Marx’ og Engels definisjon det motsatte av frihet, så lenge de få (rike) eier produksjonsmidlene, som du vet.

Apropos likhet. Har du fått med deg «Nord-Korea-sympatisør for lols og litt alvor»-trollene på internett? Nå er de ute i virkeligheten også, noe som var tydelig på Roskilde:

På Roskilde flagger festivalgjengere med Kim Jong-Un og nordkoreanske symboler for å vise sin støtte til det morsomme online-samfunnet som hyller kommunisme og hater kapitalisme (begge med en ironisk distanse). (Foto: Danby Choi.)                                                                                                                                                                           ‘

6. «The Supreme Leader Kim Jong-Un» og Nordkoreanske camps

Vi observerte minst tre camps som flagget med Kim Jong-Un eller det nordkoreanske flagget på festivalen. Det hadde vært utenkelig for bare noen få år siden; la oss prøve å forklare.

La oss kalle dem De nye kommunistene. De er langt fra kommunister, men identifiserer seg i hvert fall ikke som kapitalister. Om de praktiserer kapitalisme (vel, er vel ikke alltid opptil hver enkelt) er en helt annen sak. De nye kommunistene er en humoristisk bevegelse online som fraskriver seg forholdet til hvit og vestlig imperialisme og historie ved å ha et ironisk og hatefullt forhold til kapitalisme, mens et like ironisk, men kjærlig forhold til kommunisme.

Dette er ungdom som nylig har innsett at kapitalismen har mørkesider.

Det startet med kommunistiske memes. Og det bør forskes på hvor mange nye og unge Marx-sympatisører som har våknet av at den unge venstresiden er mye dyktigere på å produsere memes enn høyresiden. (Kanskje er de ikke det, algoritmene må tas til betraktning; jeg eksponeres ikke for nyliberalistiske memes.)

Men ta til eksempel «Sassy Socialist Memes», som med sine 900 000 medlemmer kan skape bevegelser i verdenssamfunnet.

Facebook-siden «Sassy Socialist Memes» deler antikapitalistiske vitser.

De lager memes som hyller Nord-Korea og Sovjetunionen fordi det er lættis. Kapitalismen derimot? Overhodet ikke, for en underbetalt ungdom som nettopp har lært seg at produksjonsmidlene må konfiskeres for å kunne leve ut sin kreativitet gjennom arbeid man har lyst til å gjøre.

De er fullt klare over at Nord-Korea driver grove menneskerettighetsbrudd, men lager memes som hyller «The Glorious and Magnanimous Supreme Leader of North Korea, Kim Jong-Un».

På Roskilde får det oss til å både se og miste håp i både internettaktivistene. Kony-bevegelsen var beviset på det motsatte: Likes og attending-donasjoner online skapte ingen endring i virkeligheten, i hvert fall var det få som dukket opp på demonstrasjonene mot Kony, bare online. Mens Kim Jong-Un-campsene eksisterte, i det minste på festivalen. Det var ingen politisk bevegelse, dog, bare for gøy, selvfølgelig. Men er det egentlig noe gøy?

Jeg ler. Men kan jeg egentlig le?

Jeg er medlem i en rekke grupper som har denne humoren. «Kim Jong-Un’s Dank Meme Storage Facility» er den morsomste, fordi det er den mest ekstreme.

En SoMe-kapitalist får avslag når hun prøver å kjøpe Facebook-siden «Sassy Socialist Memes». (Foto: Skjermdump)

Der deles antiimperialistiske, antikapitalistiske og pro-nordkoreanske memes for gruppens 34 000 medlemmer. Som gode «comrades» (kommunistiske kamerater) kan man også bidra med meme-propaganda for Kim Jong-Un. Det motsatte er det ingen rom for.

For en måneds tid siden husker jeg særlig et innlegg fra en tilhenger som sa at «Dette var morsomt før, men nå dreper dere bare ironien». Han har et poeng. Men ikke i den gruppen noe mer, for der rakk han å bli roastet og oppfordret til å bli sendt til «Juche» eller «camp» (nordkoreansk fangeleir, litt sånn som gulag) før han etter noen minutter ble bannlyst fra gruppen, og innlegget ble slettet.

I gruppen er det altså kun tillatt å publisere artikler og memes som hyller Kim Jong-Un. Ved motsatt tilfelle blir man kastet ut, som beviser at det faktisk ikke er rom for diskusjon eller ytringsfrihet. Det er det som gjør det like morsomt som farlig. Mest morsomt, for en «capitalist pig-dog» som jeg er, men også svært farlig. Fordi at:

· Vi ler av en ytterst alvorlig situasjon. Nord-Korea og Kim-diktaturet har undertrykt mange millioner mennesker over snart 70 år. Menneskerettighetsbruddene kan faktisk sammenlignes med IS, mens humoren ikke kan det. Det hadde ikke vært populært å flagge med IS-flagg på Roskilde.

· Kun et fåtalls nordkoreanere får uttrykke seg i vestlige medier, fordi de så og si aldri er tilgjengelige som kilder. Gruppen byr ikke på innsikt i nordkoreanernes undertrykte tilværelse, men på humor av folk som ikke vet noen ting om Nord-Korea, bare at de også (utad) hater USA. Men de gjør jo ikke engang det siste.

· «Camp Juche» normaliserer krenket ytringsfrihet. Det er ingen rom for diskusjon, samtidig som det er politiske temaer som tas opp. Humoren ligger i den ekstreme dreiningen, men dersom blokkering fra grupper for å ta opp upopulære temaer smitter over til andre forum enn der det kun lolles, er konsekvensene alvorlige.

Jeg vet ikke hva det sier om generasjonen vår, men jeg tar mine «comrades» (kommunistiske kamerater med ironisk distanse) blodseriøst. Det er en oppsiktsvekkende måte å kritisere noe som for mange blir for stort å snakke om. Ved å polarisere kapitalisme og kommunisme med memes, klarer man å få et stort antall unge til å se kritisk på vestlig imperialisme og historie. Det er kun mulig å gjøre fordi at vi har det så bra i vesten, som personer har de sikkert mer sympati enn det virker som.

Men meh, rasjonalisering er heller ikke tillatt for oss som bidrar til Kim Jong-Un’s Dank Meme Storage Facility (og i hvert fall ikke noe morsomt) så jeg må stikke.

Festivalgjengere på Roskilde bærer med seg opp til ti meter høye flagg for å symbolisere tilhørighet til hva som helst. At de gidder, men selvfølgelig: Når det potensielt kan sees av flere titalls tusen. (Foto: Krists Luhaerts.)                                                                                                                                                                                          

7. Flagging

Folk flagger på sine camps. De er enkle, håndmalte og fungerer både som møtepunkter og som samlende. De effektene som flagg har, vet du. Men det som er fascinerende er hvor engasjerte folk blir rundt sine camps. Ofte tar de med seg flagg på konserter, vi snakket fem til ti meter høye flaggstenger og laken eller stoff av andre tilfeller, som drasses med på kanskje en kilometer lang ferd, der de symboliserer noe som kanskje flere titalls tusen mennesker ser på en konsert.

Det får oss til å tenke på vår trang til tilhørighet. Du får så vidt dusjet, men du skal fanden meg reppe Camp Juche, Camp Norge eller bare noe helt annet.

8. Folk flest har forferdelig musikksmak

Heldigvis er ikke bookingen på festivaler demokratisk. Roskilde har gjort en god jobb, og det oppleves slik at Roskilde ikke plasserer artister på scener etter størrelsestreff, som i at den med flest lyttinger skal få den største scenen. Det virker heller som en kvalitativ vurdering der Roskildes bookingråd har plassert acts de mener fortjener mye plass på scener der det er mye plass.

For… Folk flest har forferdelig musikksmak. En tur til Roskilde skal lære deg mye om det, der festivalgjengere har gått til anskaffelse av lydanlegg til mange tusen kroner for å bruke dem i en uke på egne camps.

9. Årets soundtrack

Gjengangeren av låter som ble spilt på campsene særlig DJ Khaleds «Wild Thoughts» (med Rihanna og Bryson Tiller).

På andreplass kommer Darude med «Sandstorm».

Disse er heldigvis og muligens de beste av alt som ble spilt på campene, det er ingen hemmelighet at jeg personlig er hardbarka Rihanna-fan. Men «Sandstorm» minner heller om en frykt for å vokse opp, et slags gjennomgående tema for Roskilde-musikken: Ironisk distanse til det som var kult for fem til 20 år siden fordi det er fra den tiden de klarte å følge med på all den derre popmusikken.

Nas spilte på Roskildes største scene, Orange. (Foto: Chritian Hjorth.)                                                                                                                                                          

10. Hip hop lever

Eller er den død? Vi ble veldig usikre, for da Nas spilte det som etter vår mening var Roskildes aller beste konsert, var det både tårer og glede.

Nas vokste opp på 90-tallet, med legender som Tupac, Ice Cube og Notorious BIG. Dette ble repetert en rekke ganger gjennom konserten, og med Nas-albumet «Hip Hop is Dead» (2006) bak seg, ble hip hop erklært både dødt og gjennoppstått flere ganger gjennom konserten.

Dødt fordi at det er lenge siden vi har hørt den lenge rekken av bangers som Nas minte oss om at en gang var hip hop. Gjennoppstått fordi at «hele Roskilde» rappet til alle tekstene.

For kort tid siden døde rapperen Prodigy fra hip hop-gruppen Mobb Deep. Han ble blåst opp på storskjerm og hyllet av Nas og det elleville publikummet da de spilte en av hans låter. Det var faktisk et fantastisk rørende øyeblikk: Alle ønsket at Prodigy var der for å oppleve det store øyeblikket, og ropte: R.I.P., R.I.P, Prodigy, Prodigy.

Nas går av scenen, men tar to låter på encore. Han går i Roskilde-T-skjorte. Er det mulig å bli mer sympatisk? Nei, fordi at:

Roskilde er en non-profit-festival. Det vil si at hele overskuddet vil gå uavkuttet til veldedige formål. I år var temaet kulturell likhet. (Foto: Kim Adrian.)                                                                                                                                                                                      

11. Roskilde er non-profit

Det er ganske utrolig at hele Roskildes overskudd uavkuttet går til humanitært arbeid.

Når Nas har et mange titalls hundretusen publikum foran seg, åpner det for å uttrykke så mange ting. I vår anmasende samtid, er det nesten forventet med både politiske og kommersielle budskaper under en konsert. Nas valgte Roskilde-T-skjorte. Snakk om å være til stede.

Ifølge Roskildes formålsparagrafer skal festivalen spre humanisme, og hvert år holdes en eller flere humanitære markeringer i løpet av festivalen.

For årene 2016-2018 har Roskilde satt fokuset på likhet og likeverd. Vi spurte faktisk folk på gata, til en sak vi ikke hadde kapasitet til å fullføre, om de visste hva årets tema på Roskilde var. Tilnærmet ingen visste det, men gjettet seg til temaer som «fred og sånt». På den måten blir Roskildes samfunnsengasjement en gimmick som får presseomtale. Det hadde vært kritikkverdig dersom overskuddet gikk til noen få. Men slik er det heldigvis ikke, og til stor glede.

Mens 32 000 jobber frivillig for festivalen, går hele overskuddet til humanitære organisasjoner og Roskilde-partnere som helårsaktivt jobber med det aktuelle samfunnstemaet.

I år skal overskuddet deles med Amnesty, Askovfonde, Camp, Trampolinhuset, Dansk Kvindsamfund, Foreningen Grønlandske Børn, Freemuse, Kvinfo, LGBT Asylum, Mellemfolkeligt Samvirke, Rapolitics, Sex og Samfund, TROværdige Samtaler, Verdens Bedste Nyheder og Warehouse 9.

«Enten det gjelder flyktningestrømmer, fattigdom, overgrep på kvinner, utdannelsesmuligheter eller ytringsfrihet, tar vi i årene 2016-2018 temperaturen på likeverdsforståelsen i verden i dag. Sammen med festivalens deltakere, kunstnere og partnere vil vi skape bevissthet omkring likeverd, og hva det betyr, når forståelsen av likeverd utfordres, eller likhet slett ikke eksisterer i verden» skriver Roskilde.

Det er fint.

Dream City er en rekke av klubber som åpner etter at de siste konsertene er avsluttet. (Foto: Krists Luhaer.)                                                

12. Håp for fremtiden

Roskilde Festival portretterer nordisk ungdom som verdens beste til å feste: Masse drugs, null ulykker. Masse forbruk, men alt som en støtte til viktige saker. Selv om kidsa ikke vet hva overskuddet går til, går overskuddet til noe. Den faktiske effekten er god.

Når det gjelder frihet og ikke, så er man ganske fri på Roskilde. Ja, der finnes gjerder og køer og et ganske kjipt mattilbud, men politiet opplevdes relativt ikke-tilstedeværende. Selv i vår tid. Og vi følte oss alle trygge. Det er tydelig at musikken, for festivalgjengerne, er overlegen mot den fryktskapende terrorens musikkscene som mål.

At festivalen så vidt rydder (virker det som) under selve festivaluka gjør i hvert fall ikke så festivalgjengerne begynner å gjøre det selv. Gi dem frihet, og de forventer fortsatt at noen skal ordne opp i kaoset.

Hadde festivalen vært litt mer estetisk og kulinarisk tilfredsstillende, hadde Roskilde vært min favorittfestival i verden. Men folk drar nok ikke å Roskilde for å oppleve fine omgivelser og god mat, kanskje heller for å lære noe om seg selv.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.

Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com