Mange av Oslos kunstnere mangler steder å arbeide. Billedkunstner Marianne Heier mener kommunen må ta ansvar

– Så lenge Oslo kommune uttalt ønsker å plassere seg på kartet som en internasjonal kunstby, så mener jeg det er dobbeltmoral å behandle kunstnerne slik de gjør.

Marianne Heier skrev søndag ettermiddag en åpen melding til Kulturetaten på Facebook, hvor hun kritiserer etaten og Oslo kommune for å ikke regulere byen på en måte som gjør det billigere å leie lokaler til kunstproduksjon, eller i større grad tilrettelegger for dette i tomme lokaler.

«Når kan jeg og familien min begynne å bruke kjøkkenbordet som spisebord i stedet for arbeidsbord?», skriver hun i innlegget, som har fått over 400 likes.

– Den veldige tregheten i systemet, og passiviteten man møtes med fra forvaltningen og kommunen, er frustrerende, sier Heier.

Marianne Heier. (Foto: Live Drønen)                                                                                                                                                                                                                ‘

– Det er et spørsmål om hva slags by man vil ha

Kulturetaten leier ut cirka 250 atelierer i Oslo til en sterkt subsidiert husleie til kunstnere. Ledige atelier utlyses en gang i året, og et tildelingsutvalg velger hvem som får lokalene. Siden det er over 1280 bostedsregistrerte billedkunstnere i byen har de fleste atelierene mange søkere.

– Tidligere hadde vi store atelierfelleskap som var initiert og organisert av kunstnere selv. Det var ikke Oslo kommune som eide dem, men det var bygningsmasser som lå tilgjengelig i byen til en overkommelig pris. Men ettersom gentrifiseringsprosessen i Oslo har utviklet seg og prisene har skutt i været, har kunstnerne måtte flytte.

– Hvorfor mener du kommunen har et ansvar for å kompensere for disse?

– Det er jo et spørsmål om hva slags by man vil ha. Jeg kan godt flytte til Halden og jobbe der, hvis det er det, men jeg lager ikke bare kunst for meg selv. Jeg har et publikum her, og en jobb her, og det viser min CV med all mulig tydelighet.

Mener prosessene går for sakte

Heier er utdannet billedkunstner fra Accademia di Belle Arti di Brera i Milano, og har gjennom sitt kunstnerskap markert seg som en viktig samtidskunstner i Norge og internasjonalt. Hun har blant annet vært festspillutstiller i Bergen, stilt ut ved Nasjonalmuseet og Today Art Museum i Beijing.

I kommentarfeltet til søndagens Facebook-melding blir Kulturetaten også kritisert for å la atelierene stå tomme lenge og for prosessen rundt utdelingen.

– Kunstnere opplever at prosessene går veldig sakte. Om denne tregheten er reell vet jeg ikke, for systemet er lite transparent. Men jeg vet at det er mange atelierer som står tomme til enhver tid, og jeg synes det er dumt at bruken av offentlig midler akkurat her ikke gjennomgås på samme måte som ved utdeling av stipender og annen støtte til kunstproduksjon.

– Hvis atelierer ikke er i bruk er det usolidarisk mot andre kunstnere, og det er misbruk av offentlige midler.

Marianne Heiers performance, «O», sammen med Kunstgress. (Foto: Kristine Jakobsen)

– Hvorfor kan ikke kunstnere leie på det private markedet?

– Det er jo det vi i praksis gjør. Og det er det som gjør at kunstnere presses ut av byen, og at unge kunstnere havner i en situasjon hvor jeg ikke forstår hvordan de klarer å overleve. Det er det som gjør at kvinnelige kunstnere får barn først når de er 42, hvis de får barn i det hele tatt. Og det gjør at sentrum tømmes for kulturell aktivitet utover det som er salg. Så jo, vi kan godt leie på det private markedet, men da forsvinner vi.

– Det var en som spurte meg i går: ”Er det en menneskerett å få sponset atelier?”. Nei det er det ikke, det er få ting som er en menneskerett. Det er heller ikke nødvendigvis en menneskerett at man har offentlige sykehus eller offentlige skoler, mange mener det bør drives av private aktører. Det er ingen menneskerett at strendene i Norge er tilgjengelige for alle og det er ingen menneskerett at markagrensa beholdes. Alt dette er spørsmål om hva slags samfunn man vil ha, og det er spørsmål om politikk og ideologi. Så lenge Oslo kommune ønsker å være en by som har en plass for kultur av internasjonalt relevant kvalitet, og det sier de at de ønsker, så mener jeg at det er dobbeltmoral å behandle kunstnerne sånn som de gjør.

– Ikke alle lokaler egner seg

Kulturdepartementet utredet i 2015 kunstnernes livsvilkår, og fant at norske billedkunstnere i gjennomsnitt tjente 89 000 kroner i året i 2013.  Kunstnerøkonomien er presset, og Heier og flere andre kunstnere ønsker at bygg som står tomme i byen i større grad bør kunne huse kunstnere.

Direktør i Kulturetaten, Hilde Barstad, sier at de ønsker å legge til rette for at Oslos kunstnere skal ha gode arbeidsforhold, gjennom tilgang til atelier og produksjonslokaler, men at ikke alle lokaler egner seg.

– Oslo kommune har flere tomme lokaler. Kulturetaten har gjennomgått disse for å se om noen brukes til kulturaktiviteter, men ingen egnet seg, uten at det hadde blitt investert tungt i disse, sier Barstad.

– Noen av atelierene med subsidiert husleie vil dessverre alltid stå tomme av praktiske hensyn, som ved rehabilitering eller når de pusses opp for neste bruker. Et viktig poeng er at alle eiendommene i Kulturetatens portefølje er kulturhistorisk viktige. Bygningsmassen krever spesiell omtanke.

Marianne Heier og Christian Tony Norums performance «Det er som oss». (Foto: Eline Mugaas)                                                                                                                                                                                                              ‘

Leder an i gentrifiseringen

Oslo kommune er opptatt av at Oslo skal bli en internasjonal kulturby. Arbeidet med det nye Munch-museet i Bjørvika skal styrke dette, og i kommuneplanen for Oslo mot 2030 står det at Oslo som kulturhovedstad skal være et ettertraktet arbeidssted for nyskapende kunstnere. Likevel viser en undersøkelse fra Telemarksforskning at en fjerdedel av byens kunstnere står uten atelier, til tross for at kommunen subsidierer atelierutleie med 19 millioner kroner i året.

– Disse signalbyggene som føres opp nå skal vel ikke bare inneholde kunsten til døde genier? Det kan jo hende at det finnes nye Edvard Munch-spirer i Oslo. Hvor skal de utvikle arbeidet sitt?

– Hva er konsekvensene av at Oslos kunstnere mangler steder å arbeide?

– Det betyr noe i en by at det fins kunstproduksjon der. Det er ikke tilfeldig at det nesten alltid er kunstnerne som leder an i gentrifiseringsprosessen. Folk verdsetter nærhet til kunstproduksjon,  det vet alle som jobber med byutvikling, og det brukes aktivt. For eksempel i utviklingen av Bjørvika bruker man kunst helt bevisst.

– Men kunst er også viktig i seg selv. En by uten kunst er en fattigere by. Vil man ha et bysentrum som bare er Starbucks og kontorer og ett eller annet treningssenter?

Rina Mariann Hansen. (Foto: CF-Wesenberg/kolonihaven)

– Kommunen kan ikke ta ansvar for å skaffe atelier til alle

Kulturbyråd Rina Mariann Hansen sier at hun er klar over at presset på atelierer i Oslo er stort, og at kunstnere har vært viktige i oppvurderingen av områder som Oslo indre øst. Men hun tror ikke kommunen kan ha ansvaret for å skaffe rimelige produksjonslokaler til alle kunstnere.

– De fleste kunstnere i Oslo må belage seg på å finne egne arbeidslokaler. Det jobbes hele tiden med å skaffe flere, både med å se på midlertidig bruk av lokaler og ved å legge inn kultur i områder som byutvikles. Det har vært 45 prosents øking i antall subsidierte kommunale produksjonslokaler til kunst, siden 2006. 

Kulturetaten og Oslo kommune får også kritikk for å la atelierer stå tomme veldig lenge. Er dette noe dere er kjent med eller gjør noe med?

– Dette kjenner ikke vi til annet enn gjennom de påstandene som er kommet nå. Vi vet at Kulturetaten og tildelingsutvalget jobber for å ha en rettferdig og praktisk ordning, og har ikke inntrykk av at dette er et stort problem, sier Hansen.

Hun legger til at kommunen såvidt har startet arbeidet med en kunstplan for byen, og at produksjonslokaler vil være et tema de kommer tilbake til der.

Marianne Heiers verk «A Historical Opportunity», fra Utvalgte dokumenter fra billedkunstner Eva Langes private arkiv, datert 1974, året for oppstarten av Kunstneraksjon. (Foto: Marianne Heier)                                                                                                                                                                                                            ‘

Alltid samme svar

Heier har fått svar fra Kulturetaten på den åpne meldingen hun sendte i slutten av forrige uke, og har også vært i dialog med kommunen.

– Både kommunen og Kulturetaten svarer alltid det samme. De deler bekymringen vår, og skal se hva de kan gjøre. Og jeg har hørt lenge at det skal komme en kunstplan. Hvor er den? Vi vet ikke engang når den skal komme. Jeg skjønner at institusjoner ofte har et tregt liv, men jeg må likevel si at det er ekstremt frustrerende at svarene vi får gang på gang er så passive. Det kommer aldri noe nytt, sier Heier.

– Jeg mener ikke at jeg skal gå inn og fortelle Oslo kommune eller Kulturetaten hvordan de skal gjøre dette. Jeg snakker fra mitt eget perspektiv, som jeg dessverre deler med mange andre kunstnere i denne byen.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.