Under et lag av humor, farger og fjær stiller Constance Tenvik spørsmål rundt det å være menneske

– Kunst er på mange måter det som gjør livet verdt å leve, så hvorfor ikke gjøre det livsbejaende? 

UKAS KUNSTNER: Denne uka har vi tatt en prat med Constance Tenvik. Hvorfor? Fordi hun er en ildsjel som lager kunst med humor, som skiller seg fra mye annen samtidskunst. Hun er interessert i riddere og moppskapninger, og finner balansegangen mellom en enorm fascinasjon for fortiden, og faren ved å stirre for lenge inn i den.

Game of Life III: Juliusvariasjonene, Kristiansand Kunsthall, Constance sammen med koret med deltagere i kostymer på åpningen, 2016.                                                                                                                                                                                                                               ‘

TENVIK ER 27 år gammel og er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og Yale School of Art. Hun arbeider med alt fra tegning til skulptur og performance, og har et karakteristisk visuelt uttrykk. Har du ikke sett kunsten hennes utstilt ennå, er sannsynlighetene likevel stor for at du har fått med deg en av de fargesterke tegningene hennes i Morgenbladet, Natt&Dag eller Billedkunst magasin.

– Kan du fortelle litt om kunstnerskapet ditt?

– Det begynner å bli et lite univers av karakterer i kostymer, pastellfargede moppskapninger, typete tegninger, tekstilmalerier og syngende videoer. Under lagene av humor, farger og fjær ligger det en bunke med Jeopardy-kort med filosofiske spørsmål rundt det å være menneske.

Erasmus, som spurte: hvorfor være smart? (Foto: Lånt til National Gallery av Longford Castle)

– Hvilke spørsmål da?

– La meg stokke kortene her, skal vi se … Jeg liker for eksempel «Dårskapens Lovtavle» fra 1509, der Erasmus Roterodamus undrer seg over hvorfor man gidder å prøve å være så smart hele tiden, når man kan ha det mye gøyere som tåpe. Han hyllest til dumhet er en forfriskende måte å tenke over hva man fyller livet med, hva som er verdifullt. Skal man ha det bra, eller skal man være ambisiøs? Som motsvar kan man finne Slavoj Žižek som sier noe sånt som «Hvorfor være lykkelig hvis du kan være interessant?». 

– Jeg som mange andre lurer på hvorfor man tar de valgene man gjør, og tenker så mye på hvordan man skal leve livet. Det er jo så mange mysterier fra kjærlighet til død som heldigvis blir behandlet av poeter, teaterregissører, tegneserieskapere, og så videre.

Flowers Are Essentially Tarts, 2017, gouache & blekk på papir, 18 x 26 cm

KUNSTNEREN HAR tidligere stilt ut ved blant annet Kristiansand Kunsthall, Deli Projects i Basel og 6 Month Space i New York. Nylig gav Forlaget Lord Jim Publishing ut Tenviks «Lookbook», som består av kostymer og arbeider kunstneren har presentert, vist som i en motekatalog.

– Jeg liker det når avgrensede felt møter hverandre. I det siste har jeg tatt tak i eksisterende narrativer. Min forrige soloutstilling tok for eksempel utgangspunkt i det middelalderske eventyret om Tristan og Isolde, som ble til utstillingen Gesamtkunst With Myself på Loyal Gallery i Stocholm.

– Yale er et privilegert sted å studere

Tenvik tok en bachelorgrad i kunst ved Kunstakademiet i Oslo, før hun reiste til New York for å studere videre. Yale School of Arts har et av USAs og verdens beste masterprogrammer i kunst, som Tenvik ble uteksamiert fra for ett år siden.

A Harsh Mistress, 2017, gouache & blekk på papir, 18 x 26 cm

– Begge skolene har vært viktig for min utvikling. På Yale ønsker studentene å bli plukket opp av private gallerier gjerne i New York eller Los Angeles, men på Kunstakademiet i Oslo forventer man kanskje å klare seg som kunstner på en rekke andre måter – med de institusjonene og heldige støtteordningene som finnes i Norge, sier Tenvik.

Hun forteller at en av forskjellene på skolene er at Yale er en del av en større universitetsstruktur, med vanvittige biblioteker, digre atelierer og nærmest så mange studiebesøk man vil.

– Det er et ressurssterkt og privilegert sted å være, men det er lett å føle seg som en liten fisk i et stort hav. Når det er sagt, så var det kanskje hyggeligere å gå på Kunstakademiet, og de jeg gikk i klasse med er fortsatt venner og kunstnere jeg respekterer høyt. Og noen av mentorene mine fra den tiden, slik som Susanne Winterling og Dag-Erik Elgin, ringer jeg fortsatt når jeg trenger gode råd. 

Sære aristokrater og enslige menn

På spørsmål om hva som interesserer henne mest for tiden svarer Tenvik at hun er langt inne i en verden av riddere, heraldiske ornamenter, påfuglpaier og lanser. Hun kom nettopp hjem fra Skottland, hvor hun var for å filme og undersøke slott og sære aristokrater.

– Jeg reiste med animatøren Julia Veldman som for denne gang var videograf, og kostymøren Tessel Brühl som sydde riddersrakter og slikt. Vi reiste rundt på bygda og bodde hos enslige menn via Airbnb, i de rareste kriker og kroker. På et tidspunkt var vi langt uti gokk. Jeg hadde påtegnet bart i ansiktet etter filming, og følte meg som Withnail i filmen «Withnail and I», når han utbryter «Are you the farmer? We’ve gone on holiday by mistake!», sier Tenvik.

Visualisering av hvordan Tenvik følte seg på bygda i Skottland:

– Kunsten din skiller seg ut i mengden av samtidskunst, særlig siden du bruker mye humor og farger. Hvorfor disse elementene?

– Både humor og maksimalisme er vrient å få til, men så grenseløst fantastisk når det funker. Se for eksempel på tarothagen til Niki de Saint Phalle eller the Loneliness of the Index Finger av Steinar Haga Kristensen. Kunst er på mange måter det som gjør livet verdt å leve – så hvorfor ikke gjøre det livsbejaende? 

Tarothagen, «Giardino dei tarocchi», laget av kunstneren Niki de Saint Phalle i Toscana i 1988. (Foto: Giardino dei tarocchi/Wikipedia)                                                                                                                                                                                                   ‘

Ridderturnering

Tenvik arbeider nå med en utstilling hun skal åpne i lokalene til UKS og på Kunstnernes Hus i desember i år. Hun arbeider med video, kostymer, lyd, skulptur og tegning. Tematikken i utstillingen er å lengte til en forbigått tid, og tar utgangspunkt i den tragikomiske ridderturneringen «The Eglinton Tournament», som fant sted i Skottland i 1839.

–  Sir Eglinton ville leke ridder og forventet seg 150 riddere i kamp på sin egen eiendom, men endte opp med 13. Til tross for at mer enn 100 000 folk kom for å se, så ble det en klumsete affære. Det tok så lang tid å få på seg autentiske rustninger. Mange av ridderne bare passerte hverandre. Så begynte det å regne, og publikum spente opp paraplyene sine. Kontrasten mellom ridderne og paraplyene synes jeg er så poetisk, sier Tenvik.

– Man må jo le av disse ridderne, sære aristokratene og denne turneringen. Hva er det med disse universene som fanger oppmerksomheten din?

– Ja, er det ikke gøy? Det er noe fascinerende over det å se seg tilbake. Orfeus ble blind av det. Jeg dras mot storslagenhet som kollapser. Earl Eglintons desillusjonerte ridderdrøm kan minne om Don Quixotes kamp med vindmøllene. Ridderne i turneringen ble på et tidspunkt sammenlignet med skilpadder i sin hjelpesløshet. Men har vi ikke alle en rustning av noe storslått som er uproposjonert i forhold til hvor myke og kravlende vi er inni?

Tableau Vivant Action, Fortezza Vecchia, Livorno, Toscana, Italia, 2016

– Kan man lære noe av disse fenomenene?

– Om det kan komme noe lærdom ut av det her, så er det faren ved nostalgi. Populister som Donald Trump liker for eksempel å snakke om Pittsburghs storhetstid og får folk med seg i å ønske den skitne kullindustrien tilbake. Det er virkelighetsfjernt og drepende.

– Kanskje ikke helt relatert, men jeg har vært litt mye på sosiale medier og sånt i det siste, og det er jo ganske mye mer dødt enn å faktisk være rundt levende mennesker og drikke kaffe og gå i parken. Jeg kom til å tenke på Harry Potter når han finner et magisk speil, som kan få hans avdøde foreldre til å komme til live. Han blir sittende mye og kikke inni noe som har passert – så Humlesnurr advarer ham om at man kan bli helt gal av å sitte sånn og stirre inn i fortiden.

Og mens vi tar det til oss, og tenker at vi ikke skal scrolle gjennom Instagram like ofte som vanlig, kommer Constance Tenvik med en siste oppfordring:

– Hold av 8. desember. Da blir det åpning!

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.