Lofoten International Art Festival (LIAF) åpnet 1. september i år i Henningsvær – kanskje det mest idylliske lille tettstedet i Lofoten, som har blitt et turistparadis, og med det litt mindre sjarmerende. Landskapet er likevel upåklagelig, med omgivelser som kan svinge begge veier for opplevelsen av samtidskunst.
Temaet for årets festival er framtiden. For å fylle tre store lokaler fikk kunstnerne i oppgave å “spekulere rundt fremtiden til Lofoten og havområdene omkring øygruppen”. Med science fiction som modell for å tenke på mulige scenarier for området 150 år fram i tid har kunstnerne og kuratorene satt sammen LIAF 2017: “I Taste the Future.”
Inkluderer landskapet
Vi ankommer Henningsvær på åpningsdagen, akkurat i tide for en guidet tur for pressen. Kuratorene Milena Høgsberg og Heidi Ballet viser vei gjennom det værharde tettstedet, til de tre visningsstedene for festivalen; Nordbrygga, Trevarefabrikken og Fredriksenbruket.
Alle byggene har tidligere vært en del av fiskeriindustrien, men befinner seg nå i et stadium mellom å ha hatt en funksjon, og å skulle brukes til et nytt formål.
– I tillegg til i disse byggene befinner festivalen seg ute gjennom performancer på ulike steder her i Henningsvær. Vi har virkelig villet gjøre landskapet til en del av festivalen, sier kuratorene.
– Risikoanalyse er rart og dumt
Etter en rask tur i ett av byggene blir vi blir plassert inn i Daisuke Kosugis performance “Good Name (Bad Phrase)” på Henningsvær stadion. Vi får hvert vårt headset og en iPod, og trykker play.
Før jeg har fått valgt om jeg vil høre lydverket på norsk eller engelsk ser jeg journalister og kunstskribenter valse rundt på den store fotballbanen som er, akkurat slik det står i festivalkatologen vi har fått utdelt, omgitt av klipper, hav og fiskehjeller.
Performancen består av ulike historier som fortelles, og en stemme som instruerer publikum rundt omkring på banen. Historiene handler i stor grad om døden, og akkompagneres av lystig musikk mellom fortellingene.
Jeg går forbi en dansende kunstkritiker, før stemmen sier “Gå til nærmeste hjørne” idet jeg står midt på banen. Ikke før etter seansen innser jeg at det jo var like langt til alle hjørnene.
Journalister flokker seg rundt Kosugi, nysgjerrige på hva vi nettopp har vært med på.
– Denne banen ble stedet for perfomancen fordi jeg har en interesse for lover. Og lover følger i mange tilfeller en ulogisk natur, som noen om fiskeri og fiskerettigheter her i Lofoten. Når jeg så fotballbanen ble jeg interessert i å skape en situasjon hvor disse ulogiske bevegelsene kunne bli presentert som en koreografi, sier Kosugi.
Han forteller at han gjennom ulike fortellinger om døden, noen funnede og noen egenproduserte, vil utforske hvordan vi i dag forholder oss til framtiden som noe vi kan risikoanalysere og hele tiden prøve å forutse.
– I stedet for å gi et forslag til hvordan fremtiden skal se ut har jeg villet lage noe som omhandler i hvilken tilstand vi tenker på fremtiden. Jeg har arbeidet som riskanalytiker og synes konseptet å vurdere risiko er rart og dumt. Man ender opp med å tenke på framtiden som en risiko, som hvordan man kan forberede seg til uforutsette ting. Hvordan kan man tenke på fremtiden hvis man ikke kan akseptere uforutsetthet?
Fortid, nåtid og fremtid
Kosugi er en av flere kunstnere som ikke presenterer et framtidsscenario, men i stedet fokuserer og nåtid og fortid. Andre er for eksempel et videoverk av avdøde Pia Arke, som omhandler danskenes kolonisering av Grønland, og Eglé Budvytyte viser et videoverk og en performance som undersøker mekanismer for sosial kontroll.
– Spørsmålet om å se 150 år fram i tid var et startpunkt som vi brukte for å utfordre vår felles tenkning. Som vi forventet responderte ikke kunstnerne med bokstavelige visjoner av en fjern fremtid, men sirklet rundt spørsmålet om hva som generer framtiden og tenkningen involvert. Men de har på en måte kommet fram til den samme visjonen om framtidstenking som vi som kuratorer også sitter igjen med etter arbeidet med festivalen, sier kuratorene Høgsberg og Ballet.
– Vanligvis tenker vi på framtiden ut fra et teknologisk synspunkt, men det er egentlig ikke lengre en løsning, med tanke på de klimautfordringene vi står ovenfor i dag. Så vi ser at nesten alle kunstnerne diskuterer systemer av undertrykkelse og utnyttelse som bør tas opp før vi kan tenke på en framtid.
Tilpasser eiendeler til skiftende behov
På Nordbrygga vises et videoverk av Ho Tzu Nyen og et av Marysia Lewandowska og Neil Cummings, og arbeider av Silje Figenschou Thoresen. Idet vi ser på kunsten hennes blir vi introdusert for sistnevnte.
– Tegningene er basert på arkeologiske tegninger fra feltstudiene til den danske arkeologen Povl Simonsen, forklarer Figenschou Thoresen.
På 1950-tallet beviste Simonsen at samene var de første som bosatte seg på enkelte områder i Nord-Norge. Figenschou Thoresen har brukt dem som referanse, men tegnet fritt. Sammen med tegningene presenterer hun overhead-projeksjoner som tilsynelatende har den samme estetikken og formen som tegningene, men likevel ikke er mer en et tilfeldig funnet objekt som ligner steiner.
Det ligger funnede objekter på bord rundt omkring i lokalet, noen av dem støpt i bronse. Kunstneren arbeider utifra en samisk tradisjon som hun selv har vokst opp med.
– Det er en tradisjon med å tilpasse eiendeler til skiftende behov. Akkurat disse objektene har jeg ganske enkelt valgt ut fordi de er fine, det handler om estetikken.
Jeg spør om hun anser arbeidene sine som politiske.
– Nei. Det er ikke politiske verk. Men som samisk blir man lest i en politisk kontekst nesten uansett hva man gjør, sier Figenschou Thoresen.
– Vi må se til urkulturer hvis det skal være håp for framtiden
Det samiske får en fortjent plass i en festival som snakker om Nordområdenes fremtid. I tillegg til Figeschou Thoresens verk er det samiske også tilstede i Siri Hermansens videoverk “Sorry”, som er en del av arkivet, og i Elin Mar Øyen Visters sansevandring og lydverk “Kjære Henningsvær og havet som omkranser deg!”, som kanskje er det verket som vil ha størst effekt lokalt, gjennom å synliggjøre samisk historie.
Gjennom en vandring i Henningsvær forteller kunstneren om sjøsamenes tilstedeværelse i Lofoten, og hvordan det samiske her, som mange andre steder, har vært benektet. På vandringen møter vi den samiske sangeren Elisabeth Misvær, syngende ved havet, og lulesamisk språkarbeider Heidi Birgitta Andersen, som forteller sin historie.
– Her i Lofoten har det vært en sjøsamisk befolkning, det har vært reindrift og det har vært samiske fiskere fra hele Sápmi som har fiska her. Så det har vært et mangfold i historien som er totalt skrevet ut. Lokket på Lofoten er tungt, og her lever det ennå en myte om at alle er etterkommere etter italienske forlis, forteller Øyen Vister.
Kunstneren begynte arbeidet med lydverket og sansevandringen allerede før hun ble kontaktet av LIAF, men forteller at prosjektet alltid har vært fundert på en fremtidstanke.
– Hvis man ser litt nærmere eller lytter litt ekstra så ser man at det finnes en annen historie også. Når jeg tenker på framtiden så mener jeg at vi er nødt til å se til urkulturer som har funnet pakt og vet hvordan man skal leve i ett med naturen. Det er der framtida ligger hvis det skal være noe håp for menneskeheten. Vi må forså kretsløp og vi må forstå mangfold, sier Øyen Vister.
Tykkere hud
LIAF 2017 har et imponerende performance-program, og før vi forlater Henningsvær får vi med oss et av festivalens sterkeste verk: Adam Linders performance “To Gear a Joan”, som framføres av Stine Janvin Motland.
Janvin Motland presentasjon er urovekkende og vakker. En skreddersydd, robotaktig drakt brukes som rekvisitt, først som et møbel, før hun tar den på seg og beveger seg gjennom hele bygningen. I hånden har hun en telefon hun bruker til å spille inn en sang om hvordan mennesket har ødelagt jorda, som hun til slutt lar stå på repeat.
Når jeg senere snakker med kuratorene forteller de ivrig om kunstnerens tanker, som de har diskutert i en artist talk.
– Kvinnen i performancen har bokstavelig talt fått tykkere hud fordi jorda er plaget og det er mye forfall i naturen. Kunstneren tar opp kjønnsproblematikken inn i sin reaksjon på temaet, som er veldig vakkert. Det er en mannlig impuls å ta fra jorda, og Linder plasserer en kvinne mot dette.
LIAF tilbyr en unik opplevelse
Linder klarer å skape et rom der kvinnen som har fått tykkere hud virker som den eneste i verden. Han, eller rettere sagt hun, hvis fremførelse er feilfri, portretterer en framtid som selv om den er dyster, er vakker, og har et glimt av optimisme og usikkerhet. Som en bekreftelse på Kosugis verk – vi vet ikke hva som kommer til å skje, og vi kan heller ikke forutse det.
Selv om science fiction-formatet åpner for nyskapende tanker, opplever jeg ikke noe revolusjonerende når det kommer til framtidstenkning i festivalen. Kuratorene sier at teknologien ikke er en løsning med tanke på klimautfordringen vi står ovenfor, men hadde det ikke vært interessant å gjennom kunsten utforske teknologiens muligheter, eller alternativer, langt fram i tid, løsrevet fra dagens situasjon?
LIAF 2017 tilbyr likevel en unik opplevelse. Kuratorene har klart å plassere kunsten i Henningsvær på en måte som inkluderer landskapet, og som særlig i performancene heller enn å ta oppmerksomheten fra kunsten, forsterker den.
Og det er en ting festivalen klarer godt: den bekrefter hvordan vi er uløselig knyttet til både fortiden og samtiden, og hva som må diskuteres, oppklares, endres og skrives inn og ut av historien før vi kan tenke på en fremtid – i alle fall en optimistisk en.
