Uten forbudsregimet hadde det ikke vært noen Jensen-sak

(Foto: Mark Ruthford.)
(Foto: Mark Ruthford.)
Et korrupt system vil frembringe korrupte individer i alle samfunn, skriver talsperson for brukere og pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, Sturla Haugsgjerd.
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.
Saken er Et korrupt system vil frembringe korrupte individer i alle samfunn, skriver talsperson for brukere og pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, Sturla Haugsgjerd.

HELE VERDEN reagerer på Norges historiske narkotikapolitikorrupsjonssak. Retten var nådeløs og ga lovens strengeste straff på 21 år. Men hvordan kunne vi ende opp med å gi en politimann, som medvirket til å smugle hasj, omtrent den samme dommen som norgeshistoriens verste massemorder?

Hva slags kultur og politikk har ført oss som samfunn inn i den jammerdal hvor en slik sak i det hele tatt har vært mulig? At justisministeren nå krever uavhengig granskning av Oslopolitiet understreker alvoret i situasjonen.

Jeg mistenker at deler av svaret er å finne i den store sosiolog Nils Christies bok «Den Gode Fiende» (1985), en skremmende fremsynt kritikk av det like rådende rusforbudsregimet, den gang som i dag. Han og medforfatter Kettil Bruun skrev den gang at «den farligste måten å bruke narkotika på er å bruke den politisk».

Fordi fiendebildet aldri har kunnet bli motsagt, fordi man aldri har vært i tvil om at det er det onde man kjemper imot, fordi man har vært så hellig overbevist om strategien, har politiet etter som tiden har gått og krigen mot narkotika har blitt mer fastlåst benyttet stadig mer tvilsomme metoder for å vinne den, samtidig som straffene har økt fra måneder til tiår i takt med justissektorens desperasjon. Et politi nærmest uten tøyler i kombinasjon med kriminelle som har kjempet for å holde dem på armlengdes avstand, har skapt et våpenkappløp som har forherdet begge sider, i et slags gjensidig og forvridd avhengighetsforhold. Et slikt system vil belønne den som til enhver tid våger å bryte spillereglene og gå lenger enn motstanderne, på begge sider av loven.

Annonse

Dommen slår fast at Eirik Jensen er korrupt, men korrupt må følgelig også hele systemet som har banet vei for det lyssky terrenget som han og hans kollegaer har operert i, være. Slik korrupsjon typisk nok har spredd seg i samtlige land som har importert den amerikanske modellen for politivirksomhet slik den Jensen forfekter under dekke av å bedrive en “krig mot narkotika”.

Den mest innsiktsfulle teksten om Eirik Jensen-saken ble etter mitt syn skrevet lenge før dommen falt. 22. februar 2016 formulerte Stein Lillevolden på nettstedet Radikal Portal at:

Narkotikapolitiets Uropatrulje i Oslo ble bygd opp etter modell av den beryktede og hypervoldelige Uropatruljen i København, som igjen hadde hentet inspirasjon og opplæring direkte fra DEA [i USA]. I København kom Uropatruljen til slutt så ut av kontroll at de begynte å slåss med andre politifolk, og under EU-demonstrasjonene 18. mai i 1993 var Uropatruljen pådriverne til at det ble skutt 113 skudd mot demonstrantene og at et titalls personer ble alvorlig skadet. Av rent hell ble ingen drept. Til slutt ble den danske Uropatruljen oppløst, fordi de var helt ute av styring med ulovlighetene sine. Tilsvarende har skjedd i en rekke land hvor man har basert seg på DEA-modellen for «narkotikabekjempelse«, hvor det hele ender ut i lovløse hevnaksjoner, vold og ikke minst korrupsjon, der politiet selv blir en del av narkotikaøkonomien.

Den amerikanske psykologen Stanley Milgram gjennomførte i 1961 et kontroversielt psykologisk eksperiment for å forstå seg på hvordan «normale» tyske folk under Nazi-regimet var kapable til å være med på å utføre onde handlinger mot sine medmennesker, til tross for at de presumptivt ikke var onde mennesker i utgangspunktet. Eksperimentet var oppsiktsvekkende, og viste at et vanlig menneskes lydighet overfor en eller flere autoritetspersoner er mye større enn mennesket selv tror.

Opp mot 65 prosent av forsøkspersonene viste seg kapable til å handle på gruppepress og utføre gjerninger som de ellers meget mulig aldri ville gjort — handlinger som utsatte andre mennesker for vold (gjennom elekstriske støt) — nettopp fordi de lå i gruppens natur og psykologi å følge og innfinne seg med gruppens «metode». Et nærmest evig «Milgram-eksperiment» har nå pågått i Mexico og andre produksjons- og transittland for illegale stoffer i den tredje verden over flere årtier.

Titusenvis av det som må antas å, fra naturens side, være «normale» mennesker som ad omveier har søkt seg inn i sine respektive politiavdelinger som voksne, har som følge av en økonomisk motivert, gruppepsykologisk dynamikk gått med på å elektrosjokke sin egen befolkning via sine korrupte handlinger, nærmest bokstavelig talt ned i kne, omgitt av en pøl av blod påført narkokartellens rifler. Er alle disse politimenn og -kvinner ondsinnede?

Om man ser på handlingene alene kan det se slik ut, men når omfanget antar en slik størrelse, kan det tenkes at det, i likhet med hva man gjorde i oppgjøret etter andre verdenskrig, er mer fruktbart å begynne å zoome ut og se på systemer som har sviktet, og ikke bare kikke med mikroskop på de åpenbart ondsinnede enkeltindivider som har byttet ut smal sti med blodig skyttergrav.

Tankespranget fra Nazi-Tyskland via Mexicos narko-borgerkrig til Oslo-politiets URO-patrulje synes lang, men det må allikevel være lov å spørre seg om det finnes visse likhetstrekk med den suggererende dynamikken som har oppstått og fått lov å gro — også i skyggene av hovedpolitikammeret i Verdens Beste Land. Som Lillevolden konkluderer:

Når de lovmessige rammebetingelsene for politiarbeid systematisk blir overskredet, slik hele idéen er med slike hemmelige, selvstyrte uro-enheter, så ender det alltid opp med grove forbrytelser, fordi man er vant til å kjøpe og selge opplysninger, dyrke action og ha forakt overfor kjedelig politiarbeid og juridiske begrensninger. Allerede kriminalreporteren Matteus i det nye testamentet påpekte at den som lever ved sverd, vil med stor sannsynlighet selv å løpe inn i et sverd en dag.

Det er grunn til å tro at den røffe gjengen av undercover-politimenn som Jensen i ettertid har blitt stående igjen som kroneksempelet på, sverget til bruken av det nevnte sverdet, og at de stadig utfordret hverandre til å kvesse disse skarpere i håp om å bli mer effektive, ikke ulikt de i utgangspunktet presumptivt «normale» forsøkskaninene i Milgrams eksperiment. Enten fordi de trodde på sin sak og at målet helliger midlet, eller fordi de var karrierister — eller en blanding — en slags desillusjonert tilstand der man står med moralsk gjørme så høyt opp etter knærne at man selv ikke lenger vet om hvem man tjener, eller hvorfor.

Slik den beryktede CIA-direktøren Richard Helms (66-73) formulerte det om de såkalt «svarte operasjonene» som ble begått i land som Guatemala, Den Dominikanske Republikk, Kongo og Cuba uten kongressens viten — på bestilling fra Eisenhower og hans visepresident Nixon i Oliver Stones film ved samme navn som visepresidenten: «Det var ikke operasjoner, men mer som et organisk fenomen. Det grodde. Skiftet fasong. Det utviklet en egen apetitt.»

Hva gjør det med politifolk å balansere på kanten av loven? Hvor mange av våre politifolk jobber i gråsonen? Og er dette grunnen til at man ikke har tatt tak i Eirik Jensen før? Hvor mange slike organismer i politiet gror ut av proporsjoner og utvikler en egen apetitt? Og er det hver enkelt plante i dette økosystemet, eller selve skogen, som til syvende og sist fører til denne uforholdsmessige veksten?

I et narkotikapolitisk og politijuridisk system som direkte kan oversettes til arbeidsplasser, politisk makt og en evig tilførsel av ressurser gjennom over femti år, bør det ikke være fryktelig vanskelig å forestille seg at mange mennesker ønsker å opprettholde det, og at de nå føler seg tvunget til å slå ned på omdømmemessige katastrofer som Jensen. Var han ugresset som måtte lukes ut for å redde et truet klima i og rundt politihuset?

Eirik Jensen-saken er ikke overraskende overhodet, skal vi tro Lillevolden. I alle land der politiet opererer etter egne lover, har det vært lignende saker siden DEA-metoden for undercover-politi og etterretning ble implementert og eksportert fra 70-tallet. Som en organisme vokst ut av kontroll. Et (Milgram-)eksperiment gått over styr.

MANGE VIL si at Jensen fortjener straffen sin, og det er vanskelig å argumentere mot gitt at han taper også sine ankesaker. På verdensbasis begås imidlertid korrupsjon av denne typen daglig fra Mexico i vest via Afghanistan til Burma øst. Men er korrupsjonen blant politifolk i Mexico eksempler på titusenvis av korrupte individer, eller de det definitive beviset på et korrupt system? Det er en hel kultur som må bekjempes, og i Norge har Eirik Jensen blitt et ekstremt eksempel.

«For å beskytte en sau, må du ta ulven. Og for å ta ulven, trenger du en ulv», sier den korrupte politimannen Alonzo Harris spilt av Denzel Washington til sin nye protege Jake (Ethan Hawke) på sin første dag som Narc (undercover narkotikaspaner) i LAPD — i filmen «Training Day» fra 2001.

Denzel Washington vant Oscar for denne rollen, og det samme håpet nok hans norske “ekvivalent” Eirik Jensen på, da forsvarer Elden var ferdig med å prosedere hans sak i Oslo Tingrett. Publikum ble, dessverre for Jensen, ikke like overbevist over hans høye spill på tiltalebenken, og juryen var enig om at 21 år var mer passende.

Jensen har i årtier på mange måter vært selve symbolet på den store, tøffe vaktbikkja i et spesielt tøft og selvrettferdig narkotikapoliti i Oslo. Jensen har som Washingtons rollefigur sett det, ikke bare som berettiget, men også nødvendig å bevege seg i periferien av det lovverket han selv var ansatt for å håndheve, for å agere som en effektiv spaner i et myteomspunnet og macho narkotikapoliti-miljø. Nærmest over natten har Jensen imidlertid gått fra å være en slags mytisk Hollywood-purk til plutselig å bli den store stygge ulven for alt fra egne kolleger, via media til den norske opinionen.

JEG ER hellig overbevist om at vi, uten den 50 år lange Krigen mot Narkotika, som Christie advarte oss kraftig mot for over 30 år siden, ikke ville hatt noen Eirik Jensen-sak overhodet. Det fremkommer for meg som åpenbart at det økosystem som har tillatt en slik korrupt narkotika-politipraksis å gro, henger sammen med at det ligger enorme summer i et kriminelt marked for det som i dag er illegale stoffer. Det er plausibelt å spekulere i at en type som Eirik Jensen aldri ville latt seg korrumpere dersom det svarte markedet han opererte i med sine kriminelle partnere hadde måttet nøye seg med smulene fra et legalt marked, slik tilfellet ville vært om vi praktiserte en streng regulering av et stoff som det aktuelle, cannabis, på lik linje med slik vi regulerer alkohol i dagens samfunn.

Det er ikke synd på Eirik Jensen. Jeg mener likevel at den rollen retten mener han har spilt er en rolle noen alltid vil komme til å spille i den rådende forestillingen om gode og onde rusmidler. Jeg har vanskelig å se for meg at eksempelvis en menneskehandler i norsk kontekst ville klart å friste Jensen til å begå slike gjerninger på samme måte som retten mener Cappelen har gjort, og det er jeg overbevist om at handler om narkotikamarkedets (og narkotikapolitiets) indre logikk, struktur og kultur.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar