Alex Israel debuterer med spillefilm. Er det kunst?

Danby Choi
Danby Choi
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

Superstjernekunstneren som bidro til en av Astrup Fearnley Museets store publikumssuksesser er aktuell med tenåringsdramaet “SPF-18”.

“Jeg er ingen kjendis, bare en kunstner”, sa Alex Israel til Subjekt da vi møtte ham i Los Angeles i mars i fjor. Da var han allerede i gang med spillefilmen “SPF-18”, som har Hollywood-premiere i dag.

Israel hevdet at han ikke var i noe kjendismiljø, til tross for at Instagram-kontoen hans inneholder en rekke bilder av han selv sammen med superstjerner som Beyonce, Kim Kardashian og Naomi Campbell.

At kunstneren er interessert i Hollywoods stjernehimmel er det i alle fall ikke noen tvil om, for nå dukker både Pamela Anderson og Keanu Reeves opp i hans nye verk.

Solfaktor 18

Tilstedeværelsen av kjendiser i Israels liv  kan være bare et spill for galleriet, men når går det over til å være reelt? Israels kunst blir ofte enten hyllet eller slaktet – kanskje fordi han på samme måte som med sitt eget image får folk til å lure på hva som egentlig er kunst, hva som er reklame og hva som bare er underholdning.

Annonse

Se trailer: Alex Israels første spillefilm, “SPF-18”:

Hans nye prosjekt er intet unntak. Spillefilmen “SPF-18”, som henspiller på, ja, solfaktor 18, følger fire tenåringer fra California som lærer og oppdager viktigheten av kreativitet og å uttrykke seg selv. Surfing, romanse og stranda ser ut til å stå sentralt.

“When you grow up in L.A., real life and the movies can get a little mixed up.”

Med den setningen starter traileren til filmen, som viser Pamela Anderson springende forbi to tenåringsgutter på stranda, akkurat som i Baywatch.

“SPF-18” har premiere i USA i morgen.

Foruten stjernene som Anderson og Reeves er det unge, up-and-coming tenåringsstjerner som Carson Meyer og Noah Centino som spiller hovedkarakterene i filmen.

L.A-estetikken kjøres fullt ut med en glossy-logo, lange Malibu-strender og en styling som er prototypen på California-tenåringer. Traileren roper Hollywood og amerikansk underholdningskultur, og minner om serier som the O.C og Laguna Beach. Filmen blir eksklusivt tilgjengelig på amerikansk iTunes, før den en måned senere slippes på amerikanske Netflix, som kanskje er enda en omfavnelse av, eller kommentar til, underholdningsbransjen.

Kommersiell kunst

Mange fikk med seg Israels store utstilling på Astrup Fearnley museet i Oslo i fjor sommer. Med veggmalerier av solnedgangen i L.A. i rosa, lilla og lyseblått, en enorm brygge og selvportretter av Israel skulle storbyen Los Angeles bringes inn på lille Tjuvholmen i Oslo.

Før han ble kunstner selv, arbeidet Israel med salg av samtidskunst, og i kunstnerskapet sitt har han kretset rundt amerikansk kjendis- og underholdningskultur. I tillegg er mange av verkene hans produsert på verkstedet til Warner Brothers, og er deretter stemplet med det enorme medieselskapets logo.

Til utstillingen i Oslo solgte han solbriller fra sin egen solbrillekolleksjon Freeway i museumsbutikken, og han skal ifølge W Magazine lansere solkremen “Icarus” når filmen “SPF-18” kommer ut, med solfaktor 18, selfølgelig. Men kunstneren uttalte til samme magasin at ingen av disse produktene er kunst.

Alex Israel og Brett Easton Ellis på Gagosian Gallery i Los Angeles, april 2016. (Foto: Danby Choi)                                                                              

Er det kunst?

Ifølge Israel selv er filmen et kunstverk. Det er en videreføring av kunstnerskapet hans som fokuserer på et ungt publikum, og som i tillegg skal ha et pedagogisk program: Filmen skal nemlig bli vist på skoler i 30 byer rundt om i USA, og Israel skal reise rundt på noen av skolene for å fortelle og diskutere filmen. Målet? “Å skape fantasi, kreativitet og selvuttrykk for en variert ungdomsmålgruppe”, skriver Via Art Fund, som har støttet prosjektet.

Er Israels nye film et kunstverk, eller bare enda en kommersiell Hollywood-fiksjon?

Om den blir tilgjengelig i Norge med det første vet vi ikke, men vi satser på at det dukker opp en mulighet til å se den. Måten Israel kompromissløst bruker den glossy California-estetikken på en tilsynelatende naiv måte, er i alle fall på sitt aller beste interessant å følge med på.

Alex Israel i sin utstilling på Gagosian Gallery i Los Angeles i 2016. (Foto: Danby Choi)                                                                                

Vi møtte Alex Israel i Hollywood i april i fjor.

— Jeg er ingen kjendis, bare en kunstner, sier den Los Angeles-baserte kunstneren Alex Israel.

Vi befinner oss på Gagosian Gallery i Beverly Hills, som har viet hele lokalet til den lokale kunstneren. Franchisen av et galleri er stort, men føles lite, med de pompøse, skrikende, tekstede bildene hengende rundt i galleriet. Noen av dem er minst fem meter brede, og vi finner ikke bedre uttrykk for stilarten, enn «fysiske memes».

Israel er opptatt av Hollywoods kjendiskultur, og hevder de alle lever «doble» liv. Han viser til kjendisers sosiale medier-kontoer, og sammenligner det med deres virkelighet.

Et gjennomgående tema for utstillingen er fødebyen Los Angeles og «veien til stjernene», mens han selv hevder at han ikke er i noe kjendismiljø.

Hans «doble liv» beviser dog det motsatte. På Instagram-kontoen hans @AlexIsrael, ser du ham posere med Kim Kardashian og Naomi Campbell på rød løper. Beyoncé var tilstede ved utstillingsåpningen av utstillingen vi nå står ved.

[…]

«I’m going to be a different kind of star», står det på det ene, over et utsiktsbilde Israel selv har kjøpt ut av en stockphoto-forhandler. Teksten er mesterlig komponert av Bret Easton Ellis, som har skrevet American Psycho, for å nevne en brøkdel. Samarbeidet har i seg selv vekket mye oppmerksomhet.

– Jeg har lenge hatt lyst til å bruke tekst som virkemiddel, men har aldri følt meg trygg på det. Med Bret Easton Ellis med på laget, føler jeg at vi får til et ultimat samarbeid om en slags tekst- og billedkunst, sier Israel.

Fonten, panoramabildet og teksten blandes sammen til å bli en slags skuddsikker klisjé.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar