Barnearbeid for en bedre verden

I en liten snekkerbod på den indiske landsbygda sitter en sjenert hindi-gutt og pusser finérplater med sandpapir. Han får ikke betalt. Mange vil kalle dette barnearbeid, men likevel er arbeidsgiveren nominert til Nobels fredspris.

15 ÅR gamle Ratilal husker ikke konkret hvor han er født eller hvem foreldrene hans er. Etter mange år på gata i forstedene til Mumbai bestemmer han seg for å reise sørover for å finne jobb. Redd og usikker sniker han seg ombord på et tog, men blir pågrepet av politiet fordi han ikke har billett.

Han blir fraktet til Udupi og til «The Child Welfare Committee»; en komité som tar seg av vanskeligstilte barn. De får høre hans historie og bestemmer seg for å sende den femten år gamle gutten til skolen Namma Nalanda og organisasjonen «The Concerned for Working Children» (CWC) i delstaten Karnataka i India.

– Hvis man starter med å gjøre verden til et bedre sted for barn så gjør man verden til et bedre sted for alle, sier assisterende direktør ved skolen, Shivanand Shetty.

Assisterende direktør Shivanand Shetty ved Namma Nalanda skole i Udupi. (Foto: Peder Haugfos)                                                                                                                            ‘

Barn i narkotikavirksomhet

Å vokse opp på den indiske landsbygda er utfordrende for mange, og immigrasjon til storbyen har blitt vanlig blant barn uten utdanning. Shetty poengterer at i moderne tid så er tradisjonelt håndverk som smiing, sying og skreddervirksomhet i småskala utkonkurert av store kommersielle aktører. Dette har ført til at dagens ungdom må velge andre veier enn det foreldrene deres gjorde.

– Uten utdanning og håndverkskunnskaper reiser de til storbyen for å søke lykken. Her blir uvitende barn raskt introdusert for narkotikavirksomhet og småkriminelle miljøer. Det er dette vi vil endre på, forteller Shetty.

Målet ved Namma Nalada er at barn skal få utfolde seg med likesinnede barn og ta igjen oppveksten og få den oppdragelsen de aldri fikk.

– Man er nødt til å jobbe med de bakenforliggende årsakene til hvorfor det foregår barnearbeid og takle de sosiale og økonomiske faktorer som driver barn inn i uegnet arbeid, sier Shetty.

En kjent klesstil blant indiske, middelaldrende menn. (Foto: Peder Haugfos)                                                                                                                          ‘

Vanskelig for å lære

Den assisterende direktøren har på seg en kommunegrå, kortermet penskjorte, dressbukse med press og sandaler — en stil jeg stadig observerer blant middelaldrende menn i India. Jeg har på meg shorts og t-skjorte, noe som i prinsippet er «fy-fy» å ha på seg i offentlige bygg i dette landet.

Shetty tar meg med inn i skolebygget i rød, lokal Latrait-stein. Bygget har ingen vinduer, men store, åpne rom med runde hull i veggen ut mot jungelen. De anerkjente arkitektene Jeeth og Natasha Iype utarbeidet skolen etter barnas ønsker, og stedet er en stor kontrast til de indiske tettstedene.

Vi tar av oss skoene og går inn til den assisterende direktørens kontor.

– Hvordan oppdrar man en tenåring som aldri har vært i trygge omgivelser, og som aldri har lært seg grunnleggende kunnskaper?

– Man ikke kan behandle en tenåring som en femåring, og vi har flere ganger prøvd å lære gutten å lese, telle og skrive, men uten hell, forteller Shetty. Ratilal har vært her i halvannet år og har hatt vanskelig for å lære. Men han holder nå på å lære det lokale språket Kannada, som majoriteten i regionen snakker, sier Shetty.

Nandini undervises i frisørtimer ved skolen. Her sammen med venninne og kunde. (Foto: Peder Haugfos)                                                                                                                          ‘

Fra gatebarn til frisør

Vi beveger oss ut av den assisterende direktørens kontor,  til en annen del av campus. På veien passerer vi en veldig åpen kjøkkenløsning: Et hus med tak, gulv og trapp, men uten vegger. Ut av den imaginære veggen står en lang rekke med barn. Det er lunsjtid og en eim av kylling Kurma sprer seg rundt på campus. Vi passerer bare lukten denne gang, dessverre. Shetty tar meg med inn i en systue hvor det sitter fem jenter med hver sin gamle, manuelle Singer-symaskin.

Bak en av Singer-maskinene sitter den seksten år gamle jenta Nandini. Etter at foreldrene hennes døde, ble hun tatt hånd om av sin tante, men på grunn av vold og trøbbel rømte hun hjemmefra som tolvåring.

Gata ble hennes hjem i over ett år, før hun ble plukket opp av noen tilfeldig forbipasserende som tok henne med til et sykehus. Herfra ble hun fraktet til CWC i Udupi, og videre til skolen.

Nandini lager ny frisyre på sin venninne. (Foto: Peder Haugfos)

Tolken min forklarer at skolen tilbyr grunnutdanning med ti nivåer, noe som tilsvarer første til tiende klasse i Norge. I India kan man ta skolegangen og kursene intensivt over en kortere periode, og dette vil gi muligheter for høyere utdanning senere. Nandini har vært her siden mai 2013, har fullført de syv første nivåene og er nå undervises i åttende, niende og tiende.

Shetty sier at elever som er over fjorten år kan velge spesialisering innen elektronikk, snekring, klesproduksjon, dataprogramvare, agrikultur eller skjønnhet og velvære. Dette er praktisk anlagt arbeid, som vil gi barna fordeler når de skal ut i arbeidsmarkedet. Før de avslutter sine kurs får alle elevene innføring i det å starte opp egen arbeidsplass.

– I tillegg til det faglige lærer vi barna såkalte «basic skills», som for eksempel det å klatre i trær, svømme, sykle, vaske tøy og lage mat, sier Shetty.

Den seksten år gamle Nandini rømte hjemmefra som tolvåring. (Foto: Peder Haugfos)                                                                                                                          ‘

Drømmer om skjønnhetssalong

Nandini tar meg med til sitt klasserom nummer to. Langs den støvete landeveien skipper hun nedover i den fargerike tunikaen sin. Hun har langt mørkt hør, piercing i nesen, gylne øredobber, røde silkebånd rundt armen og et stort halssmykke rundt halsen — en moteriktig jente.

– I dette klasserommet trives jeg best, sier hun.

Vi tar av oss skoene og går inn. Hun får utdelt en saks, en sprutflaske med vann og to hårklyper. Det begynner å mørkne, så vi trekker bort til vinduet for å få mest mulig lys. Hun griper saksen med høyre hånd og begynner å klippe det lange mørke håret til en venninne og «kunde».

Skjønnhet og velvære er det hun vil jobbe med i framtiden ,og drømmen er å starte en skjønnhetssalong i hjembyen. Hun har planer om å tilby massasje, hårklipp, voksing og sminking.

– Jeg blir glad av å være her, og føler meg fri, sier Nandini.

Lørdagsundervisning i sying. (Foto: Peder Haugfos)                                                                                                                                                                         ‘

Starter butikk

Namma Nalandas visjon er å gi barna en trygg framtid, bryte ned de store forskjellene mellom barn fra ulike kulturer, religioner og kaster. På skolen markeres høytidene til mange ulike religioner slik at barna skal få innsikt i ulike kulturer og trosretninger.

Shetty og jeg beveger oss ut og opp til hagen med bugnende grønnsaksbed, eksotiske frukttrær og et fjøs med hellige kyr. Her er det grønt og frodig, men det lukter stramt. Shetty forteller at skolen nesten er selvforsynt med mat, rent vann fra eget renseanlegg og strøm fra egen generator. Selv søppelet resirkuleres til ulike egne behov.

Vi forflytter oss gjennom hagen og opp til hovedbygningen. Omringet av barn i alle aldre kaver vi oss inn i en butikk. På veggene henger det vakre Sarier i alle farger, og i hyllene står det alt fra Buddha- og Ganeshafigurer i keramikk til lommebøker og nattbordslamper. Varene er laget av tidligere studenter, som etter opplæring i entreprenørskap har startet egne virksomheter.

Det undervises i ulike håndverksteknikker og bruk av verktøy. (Foto: Peder Haugfos)                                                                                                                                                                         ‘

Barna som fjerner rusproblemer

Shetty mener at mange organisasjoner driver bistand uten å lytte til hva barna selv ønsker.

– Man må la barna selv få snakke i forsamlinger og komme opp med egne problemløsinger. Vi arbeider for å la barna etablere egne elevråd, fagforeninger og bystyrer rundt i India, der barna skal være likestilt de voksne, sier han.

Shetty trekker fram et Makkala Panchayat-prosjekt. Alkoholmisbruk er et stort problem på den indiske landsbygda, og har ført til at mange barn har fått ødelagt sin oppvekst. To rammede barn holdt derfor et innlegg om dette i et møte med den lokale regjeringen i Keradi. Regjeringen svarte med at de ikke kunne gjøre noe, grunnet begrensede kunnskaper om problemet, men at de kunne sette det opp i femårsplanen.

De yngste barna på skolen. (Foto: Peder Haugfos)

De utålmodige og handlekraftige barna tok derfor saken i egne hender. De mobiliserte barn i landsbyen i én uke, til å samle tomflasker etter brennevinet Arrack ved landsbyens alkoholutsalg. Barna regnet seg fram til at den årlige kostnaden landsbyens voksne brukte på Arrack var på 11 880 00 indiske rupi — en enorm sum i en fattig befolkning.

Barna la de overbevisenede opplysningene fram for myndighetene, som resulterte i at landsbyens alkoholutsalg ble lagt ned.

Barn på skolen. (Foto: Peder Haugfos)                                                                                                                                                                         ‘

Ja til barnearbeid

Shetty tar meg med inn i en annen systue på skolen, vegg i vegg med Ratilals snekkerverksted. Vi kan høre hammer mot spikere, og støyet fra den elektriske sagen. Inne sitter fire mindreårige jenter og en gutt ivrig i sving ved hver sin gamle Singer-maskin. En av jentene jeg kommer i prat med forteller at hun lager en Sari. Er ikke dette barnearbeid?

Den normative tilnærmingen til barnearbeid er i dag et totalforbud. Den indiske regjeringen og flere internasjonale aktører jobber hardt for å forby barn fra å jobbe. Men forbudet har ikke klart å redusere forekomsten av barnearbeid i India, og i skrivende stund finnes det omlag 126 millioner indiske barn i arbeid.

Mange organisasjoner jobber for nulltoleranse og kriminalisering av barnearbeid, men CWC har et mer nyansert syn. De forsøker å myndiggjøre arbeidende barn, samtidig som de også ønsker å gjøre noe med de bakenforliggende årsakene til hvorfor barnearbeid foregår. De fokuserer på mulighetene arbeidet gir, og de positive rollene arbeid kan ha for barns liv.

En av elevene på skolen. (Foto: Peder Haugfos)

«Hvis man skal jobbe mot en verden fri for barnearbeid, så nytter det ikke å kriminalisere barna og de som ansetter dem», står det på CWC sin nettside.

Tidligere på dagen fortalte Ratilal at alternativet til barnearbeid ofte er et dårligere alternativ. I Norge ville det vært uhørt, men i India er forholdene annerledes. Både Ratilal og Nandini har uttrykt at barnearbeid var deres eneste alternativ for å få inntekt og overleve på — et fattig og foreldreløst barn har ikke veldig mange forutsetninger for å lykkes.

Bak symaskinene sitter barna dypt fokusert med blikket festet mellom stoffet og nåløyet. En jente rekker opp hånden og læremesteren kommer bort og hjelper til med å skifte trådsnelle.

Skolebyggene er arkitekttegnet og bygget av lokale materialer. (Foto: Peder Haugfos)                                                                                                                                                                         ‘

Kombinerer arbeid og utdanning

Arbeid som går utover barns oppvekst og utvikling blir ansett som barnearbeid og er per dags dato kriminalisert. CWC mener at ved å kombinere riktig type arbeid og utdanning, så vil dette være gunstig for barns vekst og læring. Det vil føre til at barn utvikler relevant erfaring, ferdigheter og tillit.

«Ingen barn trenger å migrere for å sysselsette seg»

«Ingen barn skal gjøre arbeid som er til skade for deres egen utvikling og oppvekst»

«Alle barn skal få en utdannelse som passer dem selv og er kompatibel med det formelle systemet.»

Etter disse prinsippene jobber CWC for å hjelpe barn til å organisere seg og opplyser barn om hvilke rettigheter de har som borgere. Organisasjonen mener også at det å sikte mot nulltoleranse av barnearbeid verden over, til syvende og sist vil falle tilbake på barna og ha en negativ virkning.

Barns arbeid gir en viktig inntektskilde for dem selv og deres familier. En inntekt som dekker de grunnleggende levekostnadene, men som også på sikt kan gi barn mulighet til å finansiere egen utdanning.

Shetty. (Foto: Peder Haugfos)

– I stor grad er det fattigdom, miljøødeleggelser og dårlig jordbruksvilkår som fører til at foreldre sender barna til byene for å finne arbeid. Et stort problem er at foreldre hindrer egne barn fra å gå på skole, sier Shetty.

– Enkle investeringer som det å starte opp en barnehage i en landsby, vil bidra til at et stort antall barn kan gå på skole i stedet for å passe på yngre søsken.

Norske sponsorer

Vi går bortover en støvete grusvei. Bilen foran oss får det rødlige støvet til å virvle opp og farge den hvite t-skjorten min. Bak støvskyen skimtes enda et rødt murbygg i lokal Latrait-stein.

– Dette er finansiert av nordmenn, sier Shetty.

Sandnes sparebank, Ganesha UB og Stavset barneskole i Trondheim står på listen over sponsorer som har betalt flere av bygningene på campus.

– Hvert femte år setter vi opp en plan for hvor mye vi trenger, hva pengene skal gå til og hvordan de brukes. CWC er en ren nonprofit- organisasjon og våre norske partnere driver ren bistand, forklarer Shetty.

Nåværende kulturminister Linda Hofstad Helleland er en av de som har nominert CWC som kandidat til Nobels fredspris. Hun har uttalt i norske medier at barns deltakelse er avgjørende for å bygge et samfunn og et demokrati.

– Dessverre ser vi at barns deltakelse og barns stemmer er fraværende i mange land, sa hun i et intervju med Adresseavisen.

(Foto: Peder Haugfos)                                                                                                                                                                                                                                                        ‘

Snekkerbua

Tilbake i snekkerbua sitter Ratilal sammen med kameratene Sunil og Muhamed Samir. På veggene henger det bilder av både Maria, Jesus og Ganesha.

I dag lærer guttene å snekre laptopholdere. Sunil skjærer inn detaljer i finérplatene som Ratilal pusset tidligere på dagen. Læreren deres, Subary Achrya, forteller at Ratilal har et heftig temperament, er ukonsentrert og grunnet manglende telle- lese -og skriveferdigheter, jobber gutten som assistent for de andre elevene. Ratilal bærer finérplatene bort fra sagbenken og gir de til Muhamed Samir som limer på detaljene og gjør siste finish.

Ratilal. (Foto: Peder Haugfos)

Ratilal forteller at han får undervisning i agrikultur, men helst foretrekker å snekre penneholdere og nøkkelskap. Han blir uteksaminert fra skolen i april og da er det The Child Welfere Comety i Udupi som tar over ansvaret for gutten.

Ratilal er en av 25 elever som ikke har noe hjem å dra til etter skoleoppholdet, og det blir komiteens ansvar å finne et sted han kan jobbe og et sted han kan føle seg som hjemme, fram til han fyller atten.

Ratilals største ønske er å reise tilbake til hjemstaten, og tjene penger på å snekre de tingene han har lært på skolen i Udupi.

Subjekt i verden

16. til 22. oktober er det verdensuke på Subjekt. Klikk her eller på bildet under for mer spennende innhold fra ganske mange land.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.