Subjekts guide til Oslo World

Favorittfestivalen Oslo World bringer verden til Oslo, og Oslo til verden. Dette er konsertene du ikke vil gå glipp av, og grunnene til det.

Sponset innhold (med ærlige meninger. Døm selv.)

OM EN KNAPP uke braker det løs for Oslo World — landets kanskje aller mest mangfoldige festival. Vi har dypdykket i årets program: Det beste på lenge.

Undertegnede har vært engasjert og involvert publikummer de seks siste årene. Et år var jeg også fulltidsansatt som kommunikasjonsansvarlig i festivalen. Det sier jeg for både å lokalisere habilitetsforholdene her, men også for å introdusere årets line-up som den beste, ifølge en kjenner. Disclaimer: Det sier jeg nesten hvert år. Festivalen makter stadig å overgå seg selv.

Omar Souleyman fra Syria spilte på Blå under Oslo World i fjor. (Foto: Lars Opstad.)                                                                                                                                                   

Nytt navn

Fra 31. oktober til 5. november i år arrangeres festivalen for 24. gang, og nå med nytt navn. «En liten, men ikke ubetydelig endring», skriver festivalen: «Oslo World Music Festival» har nemlig blitt til «Oslo World».

Det er mange grunner til det, men hovedsakelig fordi at festivalen ikke identifiserer seg i å presentere verdensmusikk lenger. Verden er for kompleks for en slik samlebetegnelse:

Alexandra Archetti Stølen er festivalsjef for Oslo World på 11. året. I 2013 ble hun nominert til «Årets Oslo-borger» av Aftenposten. (Foto: Presse.)

– «World music» har kanskje vært et nyttig begrep tidligere, men etterhvert som tilgjengeligheten av all musikk har økt, har det også blitt enklere å se forskjellene. Vest-afrikansk afrobeat er noe helt annet enn calypso, hip hop fra Ecuador har mer å gjøre med hip hop fra andre steder enn det har å gjøre med kamerunsk vannperkusjon, og en artist som Céu fortjener å bli lyttet inn i en moderne pop-kontekst, snarere enn å bli målt opp ved siden av Derek Grippers tolkninger av musikk skrevet for kora-instrumentet på akustisk gitar. Det er, for å si det enkelt, en stor verden der ute. Den er altfor stor for «world music»-begrepet, sier festivalsjef Alexandra Archetti Stølen.

Avantgarde i periferien

Oslo World har lenge vært kjent for å ha en samfunnsengasjert brodd, med tidligere temaer som «tilhørighet» og «forbudte sanger». I år er temaet mer kunstnerisk forankret, nærmere bestemt i periferiens avantgarde-musikk:

– Vi skal fremme artistene som går foran og som bryter med det opplagte. Hybridene, de ukonvensjonelle og de kontroversielle. Hvordan påvirker sensuren og kneblingen de møter, deres nyskapende kunst? Felles for alle artistene på Oslo World i år, er at de bryter med mainstreamen, og at de er nyskapende, sier Archetti Stølen.

I år presenterer festivalen også sitt største seminar-program noensinne. Der skal temaet videre diskuteres, i en tid og utbredt oppfatning om at alt utenom USA og Europa er «periferi».

Stella Mwangi fra Pos People under Oslo World 2016. (Foto: Lars Opstad.)                                                                                                                                                                 

Konsertene du ikke vil gå glipp av

Gjennom festivalens seks dager skal over 300 musikere opptre på festivalens 27 scener i Oslo. Da er det lett å gå seg vill. Og selv om mange av musikerne som Oslo World presenterer er de største stjernene innenfor sine sjangre, er det lett å ha unngått å få med seg. Vel, her i Norge i hvert fall.

For virkelig: Oslo World presenterer ikke nisjemusikk. Det virker kanskje sånn — i det norske og eurosentriske popmusikk-ekkokammeret — her hvor radioen overdøver hele kontinenter med sine approprierte samples fra dem. Men i universell sammenheng er Oslo World en populærmusikk-festival. Flere hører på Céu enn på Cez, og Calypso Rose har utgitt mer enn Karpe Diem. Det er viktig å innse — og verdt å oppleve!

Og selv om norsk musikk også er bra og viktig, skal man være glad for en festival som Oslo World, som en uke i året presenterer det beste fra de andre verdensdelene enn Oslo & Omegn. Det er derfor du skal på Oslo World i år, og under har vi plukket ut det aller mest essensielle fra årets program:

DRONNINGEN AV CALYPSO: Calypso Rose fra Trinidad & Tobago anerkjennes som calypsoens mor. Hun er kjent for sitt genuine engasjement for kvinners rettigheter, og har tatt calypsoen tilbake til sine røtter. (Foto: Presse.)

Calypso Rose (TT)

31. oktober kl. 20.00 på Rockefeller. Billetter.

«De vil at jeg skal pensjonere meg» snøfter Calypso Rose på låta «Warrior», ei låt som snart er fire tiår gammel. Du kan jo tenke deg motstanden Calypso Rose har møtt som kvinnelig calypso-sanger.

Da prestedatteren McArtha Lewis innså at hennes kall var å lage calypso — en sjanger tett forbundet med karnevalet — ble hun nemlig fortalt at dette var mennenes domene. Så selv om Rose overtok tronen med gjennombruddsalbumet «Queen of the Calypso World» (1968), var det likevel ikke hun selv som fikk figurere på omslaget, men en navnløs vestindisk skjønnhet.

Heldigvis oppstår stor kunst når noen fortsetter å svømme mot strømmen. Den Manu Chao-produserte fullengderen «Far From Home» fra fjoråret understreker nemlig at Calypso Rose — selv i en alder av 76 år — er en like briljant historieforteller som hun alltid har vært. Samtidig hører man, med spor som «I Am African», at hun har blitt gradvis mer opptatt av sin afrikanske arv.

Calypso stammer tross alt fra slavene som ble sendt til Trinidad og Tobago, og opprinnelig var det angivelig kvinnene – ja, faktisk! – som hadde høyest status i denne musikken. Dermed kan man si at Calypso Rose har tatt calypsoen tilbake til sine røtter.

 

Seun Kuti er sønn av afrobeat-pioneren Fela Kuti (Foto: Presse.)

Seun Kuti & Egypt 80 (NG)

1. november kl. 21.00 på Rockefeller. Billetter.

Hele verden fikk opp øynene for afrikansk musikk gjennom den legendariske afrobeat-pioneren Fela Kuti. Afrobeat var en musikksjanger han selv skapte og som lever i beste velgående den dag i dag: En kompleks og rytmisk avart av jazz, funk og psykedelisk rock basert rundt tradisjonelle vest-afrikanske melodier og rytmer.

En av grunnene til at sjangeren fortsatt lever, er Seun Kuti, afrobeatens arveprins. Han er den yngste sønnen til Fela, og leder i dag et av farens viktigste band, Egypt 80. Flere av hans mange barn har blitt musikere og båret musikken hans videre, men Seun og broren hans Femi er to av de mest kjente etterkommerne av den nigerianske multikunstneren og aktivisten. Der Femi har gått sine egne veier med musikken har Seun sunget i Egypt 80 siden han var 9 år og bygget videre på farens musikk og ideer.

Da Fela døde i 1997 var Seun bare 14 år, men tok over som sanger, saksofonist og bandleder, og har brakt musikken videre og holdt den levende og aktuell. Akkurat som faren er han er en sterk politisk figur og aktivist i Nigeria, og musikken har et tydelig budskap.

Seun har skapt sitt eget utrykk med årene, og i prosessen har han også pushet grensene for dagens afrobeat, og elementer fra andre sjangere har løftet frem nye sider av musikken. Han har på de siste albumene jobbet med banebrytende produsenter som Brian Eno og nå senest med Robert Glasper, og han trekker stadig nye og moderne elementer inn i musikken. Selv mener han fortsatt at Fela er en evig nummer en og er stolt av å kunne stå i skyggen hans, men Seun Kuti har virkelig bevist at han kan stå på egne ben som artist.

 

Céu omtales som ambassadør for ny, brasiliansk musikk. (Foto: Presse.)

Céu (BR)

2. november kl. 21.00 på Cosmopolite. Billetter.

Det er noe forførende og herlig tilbakelent over låtene til Céu, hvor den krystallklare, behagelige stemmen hennes ornamenterer uanfektet over en blanding av elektronika og samba -med hint av reggae og dub som lurer under overflaten. Hun blander sjangre og leker med nytt og gammelt, elektronisk og organisk, brasiliansk og amerikansk –med stort hell. Kombinert med en ekstremt vinnende scenepersonlighet er dette en artist som virkelig vet å trollbinde publikum.

Med en far som var komponist og musikolog fikk Maria do Céu Whitaker Poças tidlig innføring i noen av Brasils største klassiske komponister, særlig Heitor Villa-Lobos, Ernesto Nazaré og Orlando Silva. Allerede som tenåring delte hun scene med noen av landets største musikalske stjerner, og det var ingen stor overraskelse da hun ble nominert til latinsk Grammy for årets nykommer og toppet de brasilianske salgslistene med sin første utgivelse i 2007. Hun er også en av veldig få brasilianske artister som har spilt på Coachella Valley Music and Arts Festival i California og som har fått sine album utgitt over hele verden til strålende kritikker. I tillegg står hun bak den brasilianske låta som har nådd høyest opp på amerikanske Billboardlister siden Astrud Gilberto med “Girl from Ipanema” i 1963.

Under et opphold i New York tidlig i 20-årene samlet Maria inspirasjon fra blant annet jazzsangerinnene Billie Holiday og Ella Fitzgerald, soulartistene Lauryn Hill og Erykah Badu og amerikansk Hip Hop. Vel hjemme frontet hun så først en samba-funk gruppe og siden en elektro-dance gruppe, og vekket raskt interesse hos flere store plateselskaper før valget hennes til slutt falt på indielabelet Urban Jungle, som kunne tilby henne den kunstneriske friheten hun trengte.

På Cosmopolite 2. November får du muligheten til å oppleve denne fantastiske artisten som av flere internasjonale musikkjournalister har blitt utnevnt til selve ambassadøren for ny brasiliansk musikk.

 

Chassol sier selv at han stjeler andres gode ideer og bygger videre på dem. (Foto: Presse.)

Chassol (FR)

1. november kl. 19.00 på Riksscenen. Billetter.

Den franske pianisten og komponisten sier selv at han stjeler andres gode ideer og bygger videre på dem. Ved å gjøre det skaper han også noe helt unikt.

Helt siden han var liten har Chassol vært klassisk trent musiker, men da han oppdaget YouTube i 2005 begynte han å eksperimentere med alt han kom over av videoer med tips og triks og lærte seg digital manipulering av lyd. Det er dette som er grunnlaget for musikken han nå lager, og det hele er laget med et stort smil om munnen: Han mener musikk skal bringe glede.

Chassols tilnærming til samples og musikk generelt har fascinert mange andre musikere de siste årene. Han har fungert som en form for musikalsk regissør for artister som Phoenix og Sebastien Tellier, og etter et tips fra artisten Diplo, som oppdaget ham gjennom albumet «Indiamore», jobbet han tett i studio med Frank Ocean på hans siste album, BLONDE.

Til Oslo World kommer han med musikken fra «Indiamore», og filmen som akkompagnerer albumet. I innspillingsprosessen dro han til Calcutta og Varanasi for å filme sitarister, perkusjonister, sangere, dansere, barn, bylivet og trafikkaoset.

 

Stanley Clarke er en spydspiss innenfor fusion-jazzen og vant i 2011 Grammy for beste jazz-album. (Foto: Presse.)

The Stanley Clarke Band (USA)

3. november kl. 18.00 på Victoria Nasjonal Jazzscene. Billetter.

Helt siden han tok plass ved siden av Chick Corea i fusionhjørnesteinsbedriften Return to Forever for et par mannsaldre siden, har Stanley Clarke vært en spydspiss innenfor fusionjazzen. Han er kjent for sitt innovative og innflytelsesrike arbeid med kontrabass og bassgitar og har blant annet produsert Roy Ayers.

Som bassist står han helt der oppe med Jaco Pastorius, og vel så det — i 2011 vant han Grammy for beste jazz-album.

Stanley Clarke (på bass) har med seg Beka Gochiashvilli på piano og keys, Cameron Graves på keys og Michael Mitchell på trommer.

 

Akutuk bruker vannet som perk. (Foto: Presse.)

Akutuk (CM/FR)

4. november kl. 18.30 på Bislet Bad. Billetter.

Vann dekker over to tredjedeler av jordens overflate. Kroppene våre består av mer vann enn noe annet. Og uten vann ville knapt noe av det vi ser rundt oss eksistert. H2O er med andre ord et stoff med nærmest magiske kvaliteter, og likevel tar vi det helt for gitt, mener Akutuk.

Akutuk – en duo bestående av Lois Géraldine Zongo og Odile Barlier Tellitocci – retter fokus mot disse egenskapene ved vannet. Zongo og Tellitocci mestrer nemlig den ekstraordinære kunsten å bruke vannoverflaten som perkusjon, en eldgammel teknikk nedarvet gjennom generasjoner med kvinner fra den kamerunske landsbygda.

Tradisjonelt har Akutuk, som denne teknikken faktisk heter, vært forbundet med feminine sosiale aktiviteter som fisking og rengjøring. Fremfor å bli værende på land, har de kamerunske kvinnene hoppet uti elver og innsjøer for å lage meningsladde polyrytmer som feirer vannets ånder. Lignende musikkformer finnes over hele verden, selv så fjernt fra Kamerun som stillehavsstaten Vanuatu.

Det understreker den dypt universelle kraften i Akutuk. Som duoen selv forklarer, minner vann oss om våre følelsers opprinnelse og «forbinder oss med folkeslagens fremtid og klodens skjønnhet». Dermed er det liten tvil om at deres konsert i ærverdige Bislett Bad vil ha en helbredende kraft, et klangfullt plaster på våre eksistensielle sår.

 

Jowaa består av produsentene og DJ-ene Gafacci og BBRave. (Foto: Presse.)

Jowaa (GH)

2. november kl. 22.00 på Blå. Billetter.

Det musikalske kollektivet Jowaa beskriver seg selv som «afrobeat for rave-generasjonen». For noen måneder siden slapp de sin første singel på Akwaaba Music, «Banku Dade», en frisk og dansbar blanding av sør-afrikansk afro-house og typiske kuduro-rytmer.

Internasjonalt har Ghana vært mest kjent for hip-hop og de lokale variantene av GH-rap og hiplife, men det har skjedd mye nytt i Akkra de siste årene: Jowaa et godt eksempel på en musikkscene i fremmarsj.

 

King Ayisoba fra Ghana. (Foto: Presse.)

King Ayisoba (GH)

4. november kl. 21.00 på Kulturhuset. Gratis!

Fremtidens trubadur. Som i resten av verden, har ikke tradisjonsmusikk pleid å være noen storindustri i Ghana.

Dette snudde imidlertid King Ayisoba på hodet, da han i 2007 vant den ghanesiske spellemannprisen for årets mest populære låt. «I Want to See You My Father» er en rystende og forbausende spartansk låt – bestående av lite annet enn Ayisobas raspete røst og hans trofaste tostrengersgitar, kologo.

Debutalbumet til King Ayisoba – som denne låten er hentet fra – heter «Modern Ghanaians». Det viste seg å være en mildt profetisk tittel: «Det innledet en ny æra av kreativitet og originalitet i den ghanesiske musikkindustrien,» skriver nettavisen GhanaWeb. Det meste av musikken til King Ayisoba, inkludert det årsferske albumet «1000 Can Die», er imidlertid ikke like nedstrippet som «My Father».

Mye takket være hans produsent Panji Anoff, er hiplife – en ghanesisk musikkstil med elementer fra hip hop og dancehall – vevd sømløst inn i den mer tradisjonsrike kologo-musikken. Foruten tekstene, som i stor grad dreier seg om bygge opp en sterk, men også selvkritisk afrikansk identitet, er det særlig her afrofuturisten King Ayisoba åpenbarer seg. Han viser at ghanesernes vei fremover er gjennom å forene det moderne med den tidløse visdommen som gjemmer seg i tradisjonene.

 

Tumi Molekane aka Stogie T vender tilbake til Oslo World. (Foto: Presse.)

Tumi aka Stogie T

4. november kl. 22.00 på Blå. ID: 20. Billetter.

Tumi Molekane er tilbake på Oslo World. Sammen med bandet Tumi & The Volume leverte de i 2008 en fantastisk hip hop-konsert med en spenstig funkjazz-vri. Etter noen år som soloartist under eget navn, er det nå Stogie T som er den nyeste inkarnasjonen av Tumi, som markerer et skille i hans musikk og tematikk.

Der det tidligere var en ung rebelsk mann, er det nå en voksen og rik businessmann med en nyvunnen kjærlighet for sigarer. Det sagt, er det fortsatt en uovertruffen rapper og tekstforfatter vi har med å gjøre, og produsenten Tweezy som han jobbet med på det nye albumet er en av Sør-Afrikas beste for tiden. Gjennom denne endringen har han holdt seg aktuell og oppdatert lydbildet sitt uten at det har gått på kompromiss med kvaliteten.

 

Derrick May. (Foto: Presse.)

Klubb: Derrick May

2. november kl. 23.00 på Jaeger. ID: 20. Billetter.

Retro og DJ Nuhhh presenterer spirituell Detroit-techno som en del av Oslo World-programmet.

Blant Belleville Three, gruppen med tidlige Detroit-produsenter som testet de sjelfulle begrensningene i elektronisk dansemusikk — og forandret formens integritet for alltid — var Derrick Mays rykte som opphavsmann forblitt intakt, til tross for mer enn et tiår uten innspillingsaktivitet.

Den klassiske Derrick May-lyden er en smart balanse mellom strømlinjeformede, slagverkstunge kaskader av lyd med strengprøver og en varme som er oppnådd fra tiden som tilbys i Chicago, og fortryllet av sporene til viktige DJ-er som Ron Hardy og Frankie Knuckles.

Mays egne Transmat Records-etikett var hjemmet til sitt beste materiale, og i løpet av 1990-tallet fortsatte han DJ-ing rundt om i hele verden, og gjorde Transmat til et av de mest respekterte techno-merkene i verden.

 

Hør Subjekts utvalgte låter fra årets Oslo World-program under. God festival!

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.