Hvis du ikke har hørt om etiojazz er det nå høyst på tide: Mulatu Astatke er i Oslo

Først ut i Subjekts serie om musikere du må kjenne til: Mulatu Astatke. I kveld spiller han på Cosmopolite Scene.

Han album-debuterte som 22-åring. Det var ganske imponerende i Etiopia anno 1965. Så imponerende at han ble den første afrikanske musikeren til å bli tatt opp på det prestisjefylte musikkakademiet Berklee College of Music.

Vi snakker om Mulatu Astatke, verdensmesteren som har inspirert Nas, Damien Marley, Kanye West og Fleetwood Mac — for å nevne noen — med sin innovative etiojazz.

Lytt mens du leser:

Amerikansk jazz på syre

Etiojazzen ligner ikke annen, kjent afrikansk populærmusikk som vestafrikansk ørkenblues, sentralafrikansk afrobeat eller sørafrikansk jazz. Lydene fra Afrikas horn i øst er karakteristisk for sin geografi og sitt folk, og den mest kjente mesteren herifra er Mulatu Astatke.

Lydbildet? Se for deg amerikanske jazzmusikere som har blitt hypnotisert på en eller annen shady bar i Addis Ababa. Det er drømmende og dramatisk — lite dreiningsfullt.

Astatke regnes som etiojazzens far, men andre kjente etiojazzmusikere er saksofonisten Gétatchew Mèkurya, sangeren Tilahun Gesesse og veteranen Mahmoud Ahmed.

Mulatu Astatke på trommer med den maliske sangeren Fatoumata Diawara i London. (Foto: Village Underground).                                                                   

Musikalsk innovasjon

Etiopisk jazz er en unik fusjonering av tradisjonell etiopisk musikk med jazz, afro-funk, soul og latinske rytmer, og regnes som en av Etiopias største innovasjoner.

Sjangerens historie spores tilbake til 1950 og navnet Nerses Nalbandian, en armensk mann som med sin familie flyktet til Etiopa fra krig i Tyrkia i 1915. Long story short: Han ble operadirektør under Etiopias keiser Haile Selassie, og Etiopias lydbilde skulle både ivaretas og innoveres. Innflytelse og instrumenter ble hentet fra vesten, og en bunke musikere begynte å lære seg å spille østafrikanske melodier og rytmer på vestlige instrumenter.

Mulatu Astatke. (Foto: Oliver Degabriele.)                                                               

Mulatu Astatke ble født i 1943 og begynte å studere for å bli ingeniør, før han oppdaget at han var et musikktalent.

Han hoppet at luftfartsteknikk-studiet og begynte å studere klassisk musikk og instrumenter på Trinity College i London. Der spilte han med flere av de som skulle bli ledende britiske jazzmusikere.

Musikk var neppe Astatkes greie før han studerte i London. Så det at han begynte å presentere tradisjonell etiopisk musikk for sine medstudenter var bare fordi at andre afrikanske studenter i London gjorde det samme, og ikke fordi at han var noe særlig opptatt av det fra før av. Uten Mulatu Astatkes improviserte oppførsel rundt identitet og tilhørighet, er det vanskelig å si at etiojazzen skulle bli til.

Samtidig ble han svært fascinert av vestlig jazz. Han spilte så mye at han kom inn på Berklee i Boston i 1958, det eneste jazz-akademiet i verden på den tiden.

Som den eneste både afrikanske og etiopiske studenten der, ble han fengslet av sin egen idé om å kombinere etiopisk musikk med vestlig jazz og rytme. Samtidig hadde stadig flere musikere hjemme i Etiopia lært seg vestlige instrumenter, og en gylden æra for etiopisk musikk blir til.

Det var ikke før på 60-tallet at etiojazzen kom helt til live. Den større jazzscenen i New York tvang Astatke til å flytte på seg enda en gang, og musikken hans ble raskt inspirert av innovatører som Miles Davis, John Coltrane og slike. Astatke etablerte en kvartett og begynte hyppig farting mellom USA og Etiopia, og på 60-tallet produserte han dessuten sine to første albumer: «Afro-Latin Soul 1 & 2» i 1966 og «Mulatu of Ethiopia» i 1972.

Den amerikanske rap-stjernen Nas har hentet tydelig inspirasjon fra Mulatu Astatke, blant annet ved å sample store deler at etiojazz-musikerens låt «Yègellé Tezeta» i Damien Marley-samarbeidet «As We Enter» (Foto: Presse.)                                                                                                                                                                                     

Grunnlag for amerikansk hip hop

Da det franske plateselskapet Buda Music lanserte «Ethiopiques», en CD-serie med etiopiske musikere og musikk i sjangrene etiopop, funk og jazz fra 60- og 70-tallet, skapte det en stor og signifikant interesse fra vesten for mer.

De senere tiårene ble hip hop-produsentene sultne på nye og interessante beats fra etiopiske artister, og da særlig Astatkes.

Det ene sporet som hip hop-produsentene ikke ser ut til å få nok av, er Mulatu Astatkes «Yègellé Tezeta», som med sin solide beat og hypnotiske blåsere er lett å forstå hvorfor.

Den mest kjente samplingen av denne låta, er nok Nas og Damien Marleys «As We Enter».

Mahmoud Ahmed regnes som en etiojazz-veteran og er ofte nevnt i sammenheng med Mulatu Astatke, og motsatt. De har gjort flere samarbeider sammen om musikken. (Foto: Presse.)

Etiojazzen nær døden

På slutten av 60-tallet hadde Mulatu Astatke hentet inspirasjonen han trengte, og han bestemte seg for å flytte tilbake til Etiopia.

Der begynte han å møte sterk motstand blant musikere som mente dreiningen ble for vestlig.

«Derg», det marxistiske regimet som tok makten i Etiopia i 1974, knuste raskt Etiopias musikkscene og det liberale kulturlivet. Etiojazzen ble regnet som vestlig import, og ble med mye annen populærmusikk sensurert.

Musikk ble redusert til å bestå av patriotiske og propagandistiske sanger.

Mulatu Astatke i London (Foto: Village Underground.)

Etiojazzens tilbakekomst

Som et resultat av dette flyttet mange musikere — hvis ikke, holdt de lav profil. En hel generasjon vokste opp uten å vite hva etiojazz var, men til tross for dette valgte Astatke å bli i landet.

Saksofonisten Gétatchew Mèkurya og etiojazz-sangeren Mahmoud Ahmed ble senere kjent for å kombinere etiopisk musikk med vestlig jazz og rock med albumet «Ere Mela Mela» i 1975, men de måtte også holde lav profil i nærmere to tiår.

Musikken ble ikke mye hørt, men spilt.

Astatkes musikk var dessuten upolitisk og bestod for det meste av instrumentaler, og derfor var han aldri den største trusselen mot regimet. Som styremedlem i The International Jazz Federation fikk han også en del frihet og anledninger til å reise.

Men fri ble han ikke før musikken ble det. Etiojazzen ble endelig lovlig i 1991, da Etiopia ble et demokrati igjen. Franxir Falceto, en fransk produsent og promotør ble raskt fascinert av den etiopiske musikken, og samlet så mye etiopisk musikk som han kunne, og ga ut «Ethiopiques» på Buda Musique, som førte til at den vestlig-inspirerte etiopiske musikken inspirerte vesten igjen.

Siden har Mulatu Astatke vunnet en rekke internasjonale priser og fortsatt å være en inspirasjonskilde for både etiopiske og internasjonale artister fra K’naan til Kanye West.

Mulatu Astatke er fortsatt aktiv og turnerende, og i kveld spiller han på Cosmopolite i Oslo. (Foto: Mário Pires.)                                                                                                                                                                                                                                       

Mulatu Astatke i dag

Etter 40 års dedikasjon til musikken mener mange at han endelig får anerkjennelsen han fortjener.

I dag er han over 70 år gammel, men arbeidet virker langt fra ferdig. Han er like aktiv som han alltid har vært — uavbrutt i etiojazzens tjeneste og for å skrive den inn i musikkhistorien. Astatke har også de senere årene startet African Jazz Village, et musikkakademi og jazzklubb som er dedikert til å fremme etiojazz i Addis Ababa.

For Astatke virker det viktig å bane vei for den neste bølgen av etiojazz-musikere, og det virker neppe som en musikksjanger som står fast i noen tid, men som stadig søker utvikling inn i det moderne Etiopia med med tradisjonell etiopisk musikklære i bagasjen.

Subjekts etiojazz-spilleliste

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.