Subjektet

– Man må ikke på død og liv produsere musikk. Det finnes nok bra musikk i verden. Den må spilles

Daniel Gude (39) har spilt på Oslos klubber i over to tiår og har en av landets største platesamlinger. Men han skyr rampelyset og har aldri hatt noe ønske om å bli en internasjonalt profilert stjerne-DJ.

«Daniel Gude trenger ingen nærmere presentasjon».

Slik starter de fleste presentasjoner av Daniel Gude, også kjent som DJ Nuhhh, enten det er av Gullpennen-prisede musikkjournalister som Audun Vinger eller av oss selv. Men så feil kan man ta, om en av Oslo-utelivets aller viktigste skikkelser. Gude er nemlig full av overraskelser, akkurat som hans eklektiske spillestil og komplekse musikkinteresse.

– Jeg har aldri gjort noe sånt her før.

– Hva da?

– Sånn portrettintervju-ting.

Vi møter ham på Vålerenga i Oslo, hvor 39-åringen er oppvokst. Av en amerikansk basketballspiller-far fra Chicago og en New Orleans-født, men norsk steinerskolelærer-mor. Ty Dolla Sign og Jeremih-samarbeidet «Dawsin’s Breek» spiller ut av hodetelefonene. På repeat.

– Du digger den låta, eller?

– Ja, hehe, Ty Dolla er fet, sier han.

Daniel Gude (39) er fast booker på Jaeger og er hodet bak torsdags-klubbkonseptet «Retro».

Ingen «one night stands» og ingen «one hit wonders»

I et intervju på Oslo-klubben Jaegers nettsider ble Daniel Gude bedt om å fortelle noe om seg selv, som andre ikke er kjent med. «Jeg gjør ikke one night stands», fortalte han.

En lignende tilnærming har Gude til sitt ansvar som en av bookerne for en av Norges aller viktigste klubber for elektronisk dansemusikk.

– Jeg skal helst ha sett artisten jeg promoterer opptre, før jeg selger det videre. Kommersialitet er faktisk ikke en positiv faktor hos meg. Hvis en bra artist har hatt en stor hit og er veldig kjent for denne, er det i mine øyne heller et handicap for å bli booket, fordi det ikke er det jeg prøver å formidle. Det tar ofte bort fokuset fra helheten til en god DJ, sier han.

For i tillegg til å være DJ, er han et av hodene bak flere av de mest suksessfulle kveldene på Jaeger og Blå, med klubbkonsepter som Retro og Kids Love Bass.

– Det er viktig for meg å nevne at jeg ikke gjør bookingjobben alene. Ola Smith-Simonsen på Jaeger gjør en stor del av jobben med Retro, sier han.

Men uten Daniel Gudes innflytelse på utelivet er det vanskelig å si om DJ-er og produsenter som Bok Bok, DJ EZ, DJ Pierre, DJ Rashad & DJ Spinn, Mosca, Nicky Siano, Omar S, Roy Davis Jr., Todd Edwards og mange flere ville ha spilt i landet.

– Hvilket kriterium er det aller viktigste for å bli booket til en av dine klubbkvelder?

– Førsteprioritet er selvsagt at jeg selv synes det er fett.

Daniel Gude (39) er oppvokst på Etterstad i Oslo. Her fra Vålerenga, i området han pleide vanke i som barn.

– Og hva er egentlig fett?

– Det er er rett og slett veldig subjektivt.

– Hvem er da dine favorittbookinger?

– Det må være Danny Krivit, DJ Spen eller Karizma. Kanskje fordi det er typer som jeg har mest musikalsk til felles med, og som har dybde som spenner over i flere sjangere og og tidsepoker. Ikke minst er de ekte og superhyggelige folk. Sykt dyktige, men samtidig fullstendig blottet for egotripping.

Gir beng i penger og status

Daniel Gude er slags hovedstadens hus-DJ. Ikke fordi at han er en Oslo-mann som spiller house-musikk, men fordi han har spilt her i over to tiår uten å ha hatt noen større ambisjoner om å vokse fra byen. I stedet har han sørget for å gjøre byen han er innbygger i veldig mye større for mange.

– Som Oslo-DJ, og ikke produsent, så skal det jo en del til før du blir booket internasjonalt. Hva tenker du egentlig om at produsenter med én hit kan få superstjernestatus som DJ, når du, som kanskje har lagt tusen ganger så mange timer i arbeidet, lite sannsynlig vil få denne anerkjennelsen?

– Jeg tenker at jeg og de du viser til driver med helt forskjellige ting. Jeg har aldri gjort dette for anerkjennelse eller status. Jeg synes faktisk det er altfor kleint å forholde seg til. Skal noen som ikke kjenner meg liksom synes at jeg er en kul person eller noen å se opp til, bare fordi jeg driver med det jeg liker?

– Hvorfor ikke?

– Altså, det er fint om man kan inspirere andre til å gjøre ting de ønsker, men jeg ønsker ikke å være kjent. Det er selvfølgelig fint om folk setter pris på det jeg gjør. Men det kan de godt gjøre uten at noen hele tiden må få kredden for det.

– Så hva er det du egentlig spiller for?

– Musikken. Og det at du har gjort en vellykket fest eller spillejobb hvor folk har hatt en positiv opplevelse. Det er også en generell tilnærming jeg har til det meste jeg har gjort frem til nå, men som folk flest derfor kanskje ikke er klar over. Fra å drive fire platebutikker, plateselskap, arrangere fester, booke, produsere musikk, anmelde skiver, radioshow, studioer, og mye mer.

– Du høres stolt ut, da.

– Jo, da. Men ting er ikke bærekraftig hvis alle skal være midtpunktet hele tiden. Noen må være i bakgrunnen og bare få ting til å skje. Jeg har aldri hatt noe spesielt ambisiøst forhold til det jeg driver med. Jeg gjør det fordi jeg elsker musikk, og det er min måte å uttrykke meg og kommunisere med andre på. Jeg hadde ikke taklet å være en DJ som reiste jorda rundt hver eneste uke.

– Hvorfor ikke?

– Jeg hater flyplasser og flyseter, og tanken på å skulle bruke store deler av tiden min der hadde gjort meg rastløs og deprimert.

– Hva med litt spenn?

– Det ville gjort livet enklere, men generelt gir jeg beng i peng også.

Daniel Gude (39) er hodet bak klubbkonsepter som Kids Love Bass og Kids Love Wax. (Foto: Danby Choi.)

Digg på landet

39-åringen har størsteparten av sitt liv bodd i sentrumskjernen av Oslo, men for noen år tilbake flyttet han til hus og hage cirka en times kjøretur fra hovedstaden.

– Jeg har noen venninner som har mast på meg i flere år, og begge har barn på lik alder som min sønn, som er sosialt og praktisk. Dessuten ble jeg kvitt migrene på dagen, da jeg flyttet ut av Oslo. Det er digg på landet.

Han pendler til DJ-jobber i Oslo og blir ofte kjørt hjem av vekterne på Jaeger, hans faste arbeidsplass.

– Hvordan kombinerer du farsrolle og DJ-tilværelse?

– Siden jeg ikke er en reisende DJ, er det ikke et problem i det hele tatt. Den eneste utfordringen er døgnrytmen. Men den er føkka for lengst.

Klubbet som barn

39-åringen vokste opp med det han, eller man, gjerne kaller en god musikalsk innflytelse. Faren hørte gjerne på jazz og soul i form av Miles Davis, Marvin Gaye og John Coltranes komposisjoner, mens moren digget Diana Ross og Eurytmics.

– Foreldrene mine vanket på Klubb 7 i sin storhetstid og var vel kanskje en del av den hippe scenen i Oslos uteliv på den tiden. Jeg har faktisk selv minner fra å ha vært på den klubben som barn.

– Fortell?

– De hadde en kafé hvor barna cruiset rundt på trehjulssykler.

– Hvordan var Oslo under din barndom?

– Det var ikke mange innvandrere i Norge på den tiden. Som mørkhudet var jeg ganske annerledes, som jo gjorde at jeg følte en tilhørighet til min amerikanske identitet. Jeg husker Michael Jacksons «Off The Wall» gikk på repeat hjemme, og han var nok mitt første pop-idol.

Hjertet i Oslo

«Det er vanskelig å sette ord på hvor mye Daniel Gude har betydd for Oslos uteliv» skriver folk gjerne om Daniel Gude, når han blir booket til å spille steder. Musikkekspert Kent Erlend Horne skrev blant annet dette om Daniel Gude da han ble booket til Kunstnernes Hus, for å nevne navn.

– Du gir mye til Oslo. Hva er det beste med byen?

– Det er en liten by som modnes og utvikler seg i riktig retning. Kulturmessig blomstrer den, og det er veldig vakkert å beskue. Jeg elsker størrelsen og hvordan hele byen ligger til. At vi har mark og sjø, og selvfølgelig penger. Ting vi gjør i liten skala kan gå rundt, rent økonomisk.

– Og det verste?

– Det beste med Oslo er også det verste. Noen ganger føles byen veldig liten. Den lille skalaen vi gjør ting i, kan noen ganger føles for liten. Men det er også det jeg digger, jeg jobber jo tross alt med en subkultur.

– Føler du at du har noe uoppgjort som DJ?

– Det er er selvfølgelig masse ting jeg kan tenke meg å gjøre. Men det er ikke nok timer i døgnet, eller helgedager i uken, for den saks skyld, til å gjøre alt.

– Som hva da?

– La oss si at jeg får tilbud om en hip hop-gig, så må jeg ofte takke nei. Mange tror at en DJ-jobb varer i like mange timer som det antallet man spiller, men jeg må legge mange timer ekstra i bare å omstille meg og i å gå gjennom repertoaret. Så selv om jeg kanskje har lyst til å gjøre et psych-/kraut-/progrock-sett med Raymond på klubbkonseptet Den Gyldne Sprekk, så tar det altfor mange timer med leting, sortering og formatering i egen samling til at det er noe som helst fornuft i det. Likevel gjør jeg det titt og ofte. Men det er ikke akkurat bærekraftig bruk av egen tid.

Mener det finnes nok bra musikk i verden

I ungdomsårene produserte Daniel Gude beats med blant annet Don Martin, Valuable Scamps (Opaque, Kenny og Eric Small) og flere. Men i voksen alder har han kun DJ-et. Han mener at det finnes mye nok bra musikk i verden, og at den heller må spilles.

– Hvorfor produserer du ikke musikk selv?

– Det har bare blitt sånn. Livsstilen, arbeidet og all grindingen. Å lage musikk er for meg en slags meditasjon som krever fullt fokus, men det er ikke alltid lett å være i den sinnstilstanden i alle faser i livet, sier han og fortsetter:

– Med all teknologien er det lettere å lage musikk nå enn før, men det betyr ikke at trengs eller blir noe nevneverdig interessant. Jeg må ikke på død og liv lage musikk og prakke den på andre. Det finnes nok bra musikk i verden.

Gude sluttet å produsere musikk og begynte heller DJ-e da han arbeidet i studioet ble det han kaller for altoppslukende.

– Til slutt klarte jeg ikke å nyte musikk uten å overanalysere den. Jeg måtte hele tiden brekke det ned til hver minste detalj, som en tvangstanke. Hver gang jeg hørte en låt så bedømmet jeg miksen, arrangementet, lydene, fremføringen og alt som kunne dømmes.

– Og ikke minst alt det tekniske utstyret man måtte sette seg inn i. Det ble for nerdete for meg. Jeg brukte altfor mange timer av tenårene på å sitte inne å knote med maskiner. Det var faktisk da jeg bestemte meg for å ta en kreativ pause fra studioet at jeg begynte å spille ute på klubber. Jeg ville leke med musikk. Ha gøy med det. Ukomplisert.

En av landets største platesamlinger

Men det var enda litt før det at Daniel Gudes litt over gjennomsnittet musikkinteresse ble vekket: Da hans far ga ham en kassett med soundtracket til «Beat Street».

– Det klikket helt for meg.

Det kan bekreftes. Siden har han gått til innkjøp av over 50 000 vinylskiver. Det meste står plassert på lager, men den mindre bunken på cirka 2 000, som han kaller for «platebaggen», pryder veggen bak DJ-bordet på Jaeger.

– Hva har du tenkt å gjøre med samlingen?

– Si det. Jeg har ikke samlet på skiver per se. De har vært et verktøy for å drive med det jeg har drevet med. Å formidle og nyte musikk

– Men USB eller vinyl, egentlig?

– Begge deler. Jeg har ikke råd til å kjøpe plater lengre. Voksenlivet er dyrt.

– Du trenger vel ikke akkurat flere heller?

– Nei. Nå er det så mye at jeg kan gå på oppdagelsesferd i min egen samling. For jeg har også en server på 24 terrabyte som er stappfull av musikk. Selve platene er ikke den viktigste samlingen. Dessuten synes jeg at det er litt kleint hver gang det blir nevnt hvor mange plater jeg har.

– Hvorfor det?

– Det er liksom ikke noe å skryte av.

Daniel Gude (39) har spilt og booket musikk til Oslo i over to tiår. (Foto: Danby Choi.)

Inspirert av underdogs

En hel verden ble besatt av filmen om en voksende amerikansk hip hop-kultur fra 1984, «Beat Street». Daniel Gude blant dem. Det førte ham inn i et norsk hip hop-miljø og senere inn på FM-frekvensen.

– Hip hop var som skapt for meg da. Jeg bodde i en høyblokk med T-banen dundrende 30 meter fra soveromsvinduet mitt, forteller han, som om det var lyden av hip hop.

Men det var jo nesten det. Soul- og funk-influerte break beats og en nesten like nihilistisk som kunstnerproduktiv trang for å spraye ned T-banevogner ble vekket av den amerikanske gatekultur-innflytelsen i Norge på 80-tallet. Og ikke minst norske radio-DJs som Tommy Tee, Brother Abe & Bob og Klassekampen-journalist Martin Bjørnersen, som også hadde et program på den tiden.

Les også: «Takin Ova» er en snill gjenfortelling av norsk hip hop-historie

– Det var nok heller de to siste der som inspirerte meg. Tommy var øverst på tronen, men jeg ble mer inspirert av underdogsa, sier han.

Så mye at han selv startet med radio. Daniel Gude og Juicy-DJ-en Chris Welsh fikk etter hvert sitt eget program på FM-frekvensen 101.1, og fra 1993 til 1998 hadde de et to timer langt hip hop-program hver eneste onsdag, med navnet «One Station Under a Groove», en referanse til Funkadelics-låta «One Nation Under a Groove» fra 1978.

Hip hop ble en identitetsmarkør for Daniel Gude, men den gang var det helt andre verdier og kultur rundt hip hop-en, mener han.

– Det er ikke til å kjenne igjen i dagens hip hop, sier han.

– Jeg mener noe av fascinasjonen til hip hop kanskje har en liten parallell til «The American Dream». At du med null som utgangspunkt kan bli din egen konge. Det var i hvert fall en mulighet for meg, som relativt fattig østkantsgutt, oppdratt av en studerende alenemor i en høyblokk på Etterstad. En mulighet til å bli suksessfull på egne premisser.

Sex, drugs and hip hop

I 2002 og 2003 turnerte Gude med hip hop-gruppen Equicez, en norsk hip hop-gruppe som bestod av rapperne F’EM One og Cast, begge fra Langhus. Debutalbumet «State of Emergency» ga dem Spellemannpris i 2003 og Alarmpris i 2004, og Spellemannpris-singelen «Barnslig» ble en landeplage som toppet P3-listene i 16 uker, mens Daniel Gude var DJ i gruppen.

– Fortell om din tid i Equicez?

– Hahaha.

– Hva?

– Hva kan man si? Sex, Drugs, and Rock and Roll? Jeg vil legge til at Equicez-skiva fortsatt er noe av det beste Norge har produsert.

– Hvorfor det?

– Først og fremst var nivået på musikken og beatsene til Afterglow (LatHans og Illeig) helt sykt bra. Rapperne Cast og F’EM One hadde alle kvalitetene jeg synes artister i den sjangeren burde ha. De var gode, men ikke verdens beste rappere. Likevel hadde de en energi, råhet, originalitet, ærlighet og fremtoning som for meg er hip hop.

– Hvordan var det å turnere som hip hop-DJ i 2004?

– Vi drev med hip hop, men det føltes til tider som vi var et punk-band. Det var en morsom periode, men den var også veldig kort. Denne perioden sitter ikke så altfor dypt. Jeg har alltid vært der for musikken, og for min smak ble det hele litt for intenst og personsentrert.

– Fortsett?

– Jeg har aldri vært så fan av personfokuset i kunst og musikk. Jeg hadde jeg ikke engang et DJ-navn, selv om jeg hadde drevet med musikk og DJ-ing i nesten ti år.

– Men så ble du DJ Nuhhh. Hva betyr det, egentlig?

– Ikke sant? Jeg møtte Equicez og Pass It, og da ble DJ-navnet mitt DJ Nuhhh, noe jeg bare fikk prakka på meg fordi det var mitt interne kallenavn i Pass It. «Nuhhh» er egentlig bare Ol’ Dirty Bastard sin sensurerte versjon av «neger’n». Og sånn ble jeg bare døpt foran tusenvis av folk på blant annet Quart og Roskilde mens vi turnerte. Men for alle andre gir det ingen mening. Og ingen vet hvordan det uttales. Helt meningsløst, egentlig.

For legalisering

I 2004 satt den gang 25 år gamle Daniel Gude i fengsel i protest mot narkotikapolitikken. Han var for en legalisering av cannabis allerede for 13 år siden, og valgte å gå i fengsel i to uker fremfor å betale et forelegg på totalt 6.500 kroner for hasjbesittelse med rapperne i Equicez på Quartfestivalen.

I VG-artikkelen «Equicez-medlem valgte å gå i fengsel» sa han blant annet at «Jeg synes kriminalisering av cannabis er helt hull i hodet. Det virker så gammeldags.»

Daniel Gude (39) har spilt og booket musikk til Oslo i over to tiår. (Foto: Danby Choi.)

– Latterlig dom. Hva synes du nå?

– Jeg synes selvfølgelig det samme i dag. Hallo!

– Ja, hallo?

– Jeg røyker ikke lenger, men det er ikke poenget. Kriminaliseringen har ikke ført med seg noe godt. Det har ødelagt liv og skapt grobunn for mer kriminalitet, som igjen blir en vei til masse problemer for uskyldige folk som bare vil utforske horisonten litt. Kom igjen.

– Narkotika har også ødelagt liv, da. Det er nok godt ment?

– Selvfølgelig kan det være farlig og avhengigskapende. Men sånn er det med alt som stimulerer.

– Ganske tøft av deg som 25-åring å gå offentlig ut i media om en fengselsdom, synes jeg. Særlig når det er som en akt for legalisering. Gikk det utover deg på noen måte?

Les også: Heroin er for dyrt

– Jeg angrer kanskje bittelitt på det i dag. Men samtidig ikke. Det er slitsomt med stigmatiseringen man pådrar seg når man uttaler seg om sånne ting. Jeg føler ikke behov for å være en fanebærer for narkotikabruk heller, liksom. Samtidig gir jeg jo fullstendig beng i hva innsnevra folk mener om meg som person.

– Hvordan tror du forholdet mellom klubb og dop er i dag kontra på 90-tallet?

– Det er vanskelig å svare på, men jeg tipper dagens ungdom er mer fornuftige. Kanskje inntaket er større i et samfunnsperspektiv, men per person så var det nok mindre fornuftig bruk på 90-tallet. Jeg mener, folk tok ecstacy uten å vite hva det var.

– Nei, så var det jo ikke mulig å vite hva det var heller. Hvordan var det å være 24-åring i 2004?

– Jeg levde vel i min egen boble og så ikke så altfor mye ut av den, hehe.

Klubbet som 14-åring

Når vi spør ham om han husker sitt første klubbmusikk-øyeblikk, tenker han lenge.

– Det må ha vært på Head On eller Jazzid. Men det er omtrent 25 år siden, så det minnet sitter langt inne i hjernebarken et sted.

– Men for 25 år siden var du 14 år?

– Det begynte da. Jeg kjente de riktige folka, som Gaute Drevdal, Tor Erik Hermansen, Martin Bjørnesen og flere i miljøet, pluss at det kanskje var litt unikt at en 14-åring digga funk- og soul-skiver og rocka afro på den tiden.

– Man kan ikke snakke om den perioden uten å nevne klubbene Head On og Jazzid. Alle mine kompiser vanka på et sted som het Tut-Ann-Khamon hvor de spilte hip hop, men der kom ikke jeg inn fordi jeg så ut som om jeg var elleve år da jeg var 14. Det er morsomt, egentlig, fordi at Head On opererte med 26-årsgrense og hadde et ganske sykt trynefaktor-regime i døra.

– Hva er ditt beste klubbminne siden den gang?

– Å, det er mange å ta av. Men jeg kan jo nevne en god nominent. Jeg var på «Keep On Dancing – Remembering Mel Cheren with the Music of The Paradise Garage» i New York på Santos Party House, som nå er nedlagt, i 2011. Jellybean Benitez spilte et vinyl-sett på Bozak Rotary-mikser [en analog dings, red. anm.] og Byron Stingily sang blant annet live.

– Hva skjedde der?

– Det var en slags reunion-fest hvor de hyllet Mel Cheren, en av grunnleggerne av klubben, og ikke minst det ikoniske disco-plateselskapet West End Records. Å være på fest med generasjonen som vanket på Paradise Garage i New York på den tiden var selvfølgelig spesielt. Vi snakker 50- og 60-åringer som danset og sang med alle tekstene til klassiske disco-låter jeg senere forelsket meg i som 30-åring på 2000-tallet.

Fra hip hop til britisk klubbmusikk

De senere årene har Daniel Gude gått «all in» for hardere klubbmusikk enn det som dominerte på 80- og 90-tallet. I 2009 startet han klubbkonseptet Kids Love Bass med DJ-kollegaene Seth Skizzo og etter hvert Skankin’ Earl, som utviklet seg fra å være et konsept i Sweatshop, et rom, på Oslo-klubben The Villa.

Klubbkonseptet henvendte seg til et publikum som interesserte seg for britisk elektronisk klubbmusikk som jungle, dubstep, garage, grime og funky.

– På 90-tallet elsket jeg drum & bass, og det var det som tippet meg over fra hip hop til klubbmusikk. Altså den britiske, og ikke den amerikanske. Den tidlige dubsteppen var jo også en slags variasjon av klassisk jamaikansk dub, som jeg også digga, men ikke fordypet meg noe spesielt i.

– Hvorfor starter du Kids Love Bass?

– Delvis fordi at jeg da kunne spille musikk uten å klistre DJ-navnet mitt over det, for det var mer et konsept. Og etter hvert utvidet vi det til å bli en kanskje litt mer sofistikert greie, med bookinger som Braiden, Paul Woolford, Cosmin TRG og Funkineven, forteller han.

– Sofistikert af. Jeg var på alle de, samt Hackman. Kids Love Bass-kveldene dine, i samarbeid med Seth Skizzo og Skankin’ Earl, inspirerte meg til å bli DJ. Hva tenker du om det?

– Det er bare fett, det.  

– Når, hvordan og hvorfor gikk det fra Kids Love Bass til Kids Love Wax?

– Uhm, der har du det baklengs.

– Når, hvordan og hvorfor gikk det fra Kids Love Wax til Kids Love Bass?

– Da jeg drev min første platebutikk …

– Hva?

– Jeg drev platebutikken Flipside Records i second hand-butikken Mothership Connection i Pløens gate i 1996 og 1997. Det samme lokalet som Fisk & Vilt var i. Samtidig og i samme lokalet lå Empire Studios, ved Per Kristian, et tattoo- og street-brand som han kalte for Kids Love Ink.

Like etter flyttet han alle skivene og utstyret sitt til et nytt studio og dannet produksjonsselskap med Professor Anarad og Martin Bjørnersen. Kids Love Wax ble navnet, inspirert av kompisenes Kids Love Ink.

Jeg elsket det. Igjen fordi det var en greie jeg fortsatt kunne være anonym i. En slags paraply man kunne gjøre ting under.

I ettertid har Kids Love Ink vokst seg ut av Oslo og til eget studio i Brick Lane i London. Kids Love Wax ble en periode platebutikk, plateselskap og radioshow i Amsterdam. Daniel Gude koser seg i Oslo.

Ser tilbake på fremtiden

– Hvor ser du deg selv om ti år?

– Jeg aner ikke, ass. Tiden går så jævlig fort.

– Hva er det viktigste for deg at tar over, etter din tid som booker og DJ i Oslo?

– At de tar over staffettpinen for å holde kulturen levende. Det er helt greit for meg at musikk og kultur utvikler seg, men det bør heller være et supplement enn en erstatning. Det er derfor jeg valgte profilen jeg valgte med torsdags-klubbkonseptet Retro på Jaeger. Med et tilbakeblikk på klubbmusikkens historie skal den nye generasjonen med klubbere få høre klubbmusikk slik den var i den spede start, og etter min mening gullalder. For å bevare kulturen, rett og slett.

– Hvorfor er det viktig?

– Hvorfor forandre på noe som har vært perfekt?

·

Liker du artikkelen? Del den:

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.