Ny utstilling

Fra det brutale til det lavmælte

Med intime og provoserende kunstverk har Marina Abramovic brakt kunst til folket og folket til kunsten i over seks tiår. Henie Onstads retrospektive utstilling om performancedronningen er en historie om hvordan.

Man trenger ikke være særlig interessert i kunst for å ha et forhold til Marina Abramovic. Med et eget reisende institutt trenger man ikke engang oppsøke henne, som hun selv sa ved presseåpningen av «The Cleaner»: «Du trenger ikke å komme til oss, vi kommer til deg».

Marina Abramovic i hvit snø utenfor Henie Onstad Kunstsenter. (Foto: Danby Choi.)

Kunst til folket og folket til kunsten

Henie Onstad gjør nummer ut av at «The Cleaner» er den første retrospektive utstillingen i Europa, men det blir vår jobb å korrigere fakta: Det er den tredje — bare i Skandinavia!

Samme det — gimmick til tross — utstillingen er spektakulær og storslagen, akkurat som hovedpersonen selv, med en god retrospektiv (tilbakeskuende blikk) på Abramovic’ komplekse kunstnerkarriere, som begynte allerede på 60-tallet, da kunstneren som er født i Beograd bare var 14 år gammel.

Mange av verkene har vi sett før, men Henie Onstad makter å reaktualisere dem, mens Marina Abramovic får stadfestet sin viktige rolle for en hel verden, og gjennom et helt liv. For med høy kunstnerisk kvalitet og aktivitet, har Abramovic gjort performancekunsten — sært for mange — tilgjengelig for flere. Et viktig poeng for henne har nemlig vært å gjøre sine performancer gratis for publikum, og Henie Onstad Kunstsenter er intet unntak.

Aldri før har vi sett Henie Onstad Kunstsenter såpass populært på en pressevisning. (Foto: Danby Choi.)

Elsket og hatet

Superstjernekunstneren er både elsket og hatet, men det er vanskelig å ikke finne Marina Abramovic, hennes kunstnerskap og hennes kunstverk interessante.

Det finnes nok få mannlige kunstnere som har møtt den samme motstanden som Abramovic. Kritikken har ofte handlet om at hennes performancer, som mye annen performance, er «utelukkende» provoserende og sjokkerende. Men vi finner det like positivt at Abramovic’ kunst har vakt oppsikt.

«The Cleaner» (først vist på Moderna Museet i Stockholm, dernest på Louisiana i Danmark og nå i Akershus) er den første store reisende og retrospektive utstillingen i Europa. Utstillingen er kuratert av Lena Essling (Moderna Museet) i samarbeid med Tine Colstrup (Louisiana), Susanne Kleine (Bundeskunsthalle, Bonn) og på Henie Onstad Lars Mørch Finborud og Tone Hansen.

Det skal mange til for å oppsummere en såppas kompleks kunstnerkarriere. Det skal ikke mer enn en rask runde i utstillingen til for å forstå det: I det tidvis ugjenkjennelige museumslokalet er det vanskelig å vite hvor man skal begynne, eller hva man skal gripe fatt i. Men vi kan jo begynne her:

Utstillingen «The Cleaner» består av over 300 verk fra Marina Abramovic 50 år lange kunstnerskap. (Foto: Live Drønen.)

Kunne dødd for kunsten

Verdens mest kjente performance-kunstner har gjennom 50 år latt kroppen sin gjennomgå de mest brutale ting for kunstens skyld. Ja, hun har til og med vært døden nær et par ganger.

Abramovic har hatt banale ideer, men faktisk gjennomført dem, i motsetning til mange av hennes kritikere. Kritikere som for så vidt også hater idéen om moderne kunst som «I could’ve done that» kombinert med «but you didn’t».

I 1973 startet Abramovic performance-serien «Rhythm», hvor hun blant annet mistet bevisstheten på grunn av oksygenmangel da hun lå inne i en brennende serbisk kommuniststjerne. Hun ble reddet av noen publikummere.

Sammen med sin partner og kunstnerkollega Ulay laget hun verkene kalt «Relations», hvor de i performancer slo hverandre, ropte, kolliderte og pustet gjennom hverandre, verket «Rest Energy» går stadig viralt i sosiale medier i GIF-format (projisert i toppbildet).

Originalverket er en performance, nå vist på Henie Onstad som et videoverk der Marina Abramovic og hennes ektefelle Ulay holder hver sin halvdel av en spent pil og bue. Spenningen ligger i anspenningen, den bøyde pil og buen som spennes av Abramovic’ og Ulays tilbakelenende energi. All makten ligger hos mannen, som holder pilen. Abramovic selv har tidligere uttalt at hun er tilfreds med den typiske kvinnerollen i forholdet, og performancen blir et bilde på både tilitten og brutaliteten som ligger i et kjærlighetsforhold.

I høyre del av bildet vises en projeksjon av film fra performancen «Rhythm 0» hvor Marina Abramovic fik en pistol rettet mot hodet. Foran projeksjonen står bordet med de 72 objektene som Marina Abramovic la frem i 1974. (Foto: Danby Choi.)

Et av de mest sensasjonelle performanceverkene hun har gjort er det seks timer lange «Rhythm 0», der hun selv kalte seg et objekt og publikum ble del av verket. Abramovic la frem 72 objekter på et bord, alt fra vin og druer til kniver og pistoler, med instruksjoner om verket: «Her ligger objekter på bordet, som dere kan bruke på meg som dere vil. Performance. Jeg er objektet. Jeg tar fullt ansvar i denne perioden.»

Kunstkritikeren Thomas McEvilley, som var til stede, skrev blant annet at det begynte tamt, men at det utviklet seg til seksuelle handlinger — og til slutt vold blant publikum, da en ladet pistol var vendt mot Abramovic’ hode, og kunstnerens egne fingre ble ført mot triggeren. Galleristen grep inn og stengte straks stedet.

Performance kan i noen tilfeller føles sjokk-søkende, men kunsten skal, eller kan, si noe om det å være menneske. Verk som «Rhythm 0» sier mye om hvilke grusomme handlinger vi mennesker gjør, så lenge vi får legge fra oss det juridiske ansvaret.

Ikke at det er så lett å «legge fra seg» juridisk ansvar heller: Abramovic anmeldte nok ingen som trakasserte henne under performancen, det lovet hun å ikke gjøre, men et drapsoffer kan nok neppe stilles til ansvar for å ha blitt drept, uansett hvor mye hun ville eller ikke en gang i 1974.

«Jeg var 23 år. Jeg var villig til å dø for kunsten», sa hun lattermildt under Henie Onstads pressekonferanse.

Uansett så har «Rhythm 0» lært oss mye om hvilke handlinger et publikum kan gå til, når mulighetene ligger der. Marina Abramovic sa selv om performancen at det handler mye om hvilke verktøy du legger frem: Det lå an til å gå galt.

Er ikke det Murphys lov? Jo. Det som kan skje vil skje. Hvem skulle tro at det kunne ta seks timer.

Verket bringer oss også til refleksjoner rundt våpenlover og politikk: Tilgjengeligheten av våpen i Abramovic-performancen, fikk folk til å bruke dem. Som forskning taler det lite vel mot libarelisering av våpen.

Men kunst er mer enn forskning. I det minste noe helt annet. Det er ikke bare diskusjonen, rasjonaliseringen og kritikken, men følelsene som vekkes etter en slik opplevelse, som er særlig kunstens utforskende sider. Abramovic har med sitt lange kunstnerskap bevist det gang på gang, og utstillingens retrospektive blikk er en historie om hvordan.

Videoverk av Marina Abramovic. (Foto: Danby Choi.)

Fra det brutale til det lavmælte

Er det særlig én ting som overrasket oss på Henie Onstads presseåpning, er det oppmøtet. Norsk presse elsker Marina Abramovic.

I internasjonal sammenheng er hun også stadig aktuell: Det er laget flere dokumentarer om henne, hun har gitt ut en selvbiografi, hun er med i en Jay Z-musikkvideo og har enkelt og greit blitt godt eksponert.

Den umiddelbare opplevelsen av utstillingen blir derfor at man har sett det før.

Sånn blir det jo ofte med retrospektive utstillinger, men det betyr ikke at det er kjedelig: Hele Marinas liv og virke presenteres i utstillingen, også sidene av henne som kanskje ikke er så kjente. Og som en god retrospektiv, viser den kunstnerens utvikling gjennom sitt lange kunstnerskap.

Utstillingen viser malerier hun laget som tenåring, blant annet av kollisjoner mellom lastebiler – en voldsomhet og kraft som hun senere brukte kroppen og forholdet mellom to mennesker til å utforske.

Og fra det brutale har Abramovic i senere tid gått over til en intens interesse for nærvær og tid. I forbindelse med sin store retrospektive utstilling på MoMA i New York i 2010, var hun til stede i utstillingen i tre måneder. Og i åpningstiden, til sammen 736 timer, satt hun på en stol uten å forlate eller skifte stilling. Foran henne stod en stol hvor publikum kunne sette seg og se dypt inn i Abramovic’ øyne. Brutalt og banalt, men likevel sterkt.

Kunstkritikere prøver krystallsko som «muligens kan overføre en spesiell energi». (Foto: Danby Choi.)

Men så kommer stillheten og det lavmælte sigende i kunstnerskapet. Den siste delen av utstillingen er et rom fylt av videoportretter og objekter, som det er ment at publikum skal interagere med. Flere av objektene er mineraler og krystaller, som Abramovic siden slutten av 1980-tallet ofte har brukt i sine verk. I utstillingsteksten står det at disse «muligens kan overføre en spesiell energi».

Særlig.

Vi gikk i krystallsko og la oss på en benk med krystaller i endene, uten at det var noen større opplevelse enn det høres ut som. Var de engang fine? Egentlig ikke.

Ord som «stillhet», «natur», «spiritualitet» og «transformasjon» blir videre sentrale i denne delen av utstillingen som heter «Mer og mer av mindre og mindre».

I et av videoportrettene står Abramovic stille med en maske av bladgull blafrende i vinden, og i et annet verk sover hun under et banyan-tre, som er sentral i buddhistisk kultur.

Fra venstre: Henie Onstads direktør, Tone Hansen; kunstner Marina Abramovic og en ansatt ved The Abramovic Institute. (Foto: Danby Choi.)

Abramovic-metoden

I 2013 grunnla kunstneren Marina Abramovic Institute (MAI) — et institutt for performancekunst. «Ikke kom til oss, vi kommer til deg», sier Marina på spørsmål om hvordan instituttet fungerer.

Ifølge MAIs nettsider oppfordrer de til samarbeider mellom kunst, forskning og humanitære fag, og skal fungere som Abramovics ettermæle. MAI-teamet reiser til ulike byer for å trene opp deltakende performance-kunstnere teknikker for utforske kroppen og psykens grenser.

Deltakerne lærer og den såkalte «Abramovic Method», som kunstneren har utviklet som et verktøy for å klare å være til stede i nået, gjennom pusteøvelser, bevegelse, ro og konsentrasjon. Dette blir til et deltagende verk, som skal vises i «The Cleaner»

Det er mye «Abramovic» i monitor, selv om det er deltakerne på instituttets reise til Norge som skal holde performancene i åpningshelgen og senere i ustillingsperioden.

Verk av Marina Abramovic. (Foto: Danby Choi.)

Utfyllende og omfattende

«Jeg ville ikke gjort noen av disse tingene uten et publikum», forteller Marina. For hva er egentlig et kunstverk i seg selv?

Abramovic er opptatt av energien som skapes i møtet med andre mennesker. I performancen «The House with the Ocean View» på Sean Kelly Gallery i New York i 2002, bodde hun seks dager i strekk i tre opphøyde bokser i galleriet. Rommene var koblet til — eller kanskje avkoblet fra — publikum med en stige hvor trinnene var skarpe kniver. En slags Abramovic’ vollgrav, der hun likte seg best på kanten av boksene.

Hvorfor? Fordi hun da var nødt til å være til stede i tid og rom. Tankene kunne ikke vandre andre steder, og publikum forholdt seg også til henne på en mer nærværende måte.

Abramovics utforskning av menneskelige grenser, forhold, krefter og ikke minst; følelser, står fortsatt sterkt, og presentasjonen av kunstnerskapet i «The Cleaner» er utfyllende og omfattende. Tidligere performancer vises som video, og det funker – i godt samspill med malerier, objekter og skulpturer. Utstillingen treffer der de er ment å treffe, til tross for at kunstneren selv ikke gjør det hun er mest kjent for – performance. Det kommer selvfølgelig med et savn.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.