YTRING

Til forsvar for de pedofile

Den nye moralismen skremmer meg, skriver Subjekts redaktør.

DETTE ER en ytring jeg har kviet meg for å skrive i over et år. Jeg har gang på gang feiget ut, selv etter å ha snakket med forskere, psykologer og andre samfunnsdebattanter om temaet.

Jeg ringte eksperter for å forhøre meg om det var legitimt å mene det jeg mente og fortsatt mener: Pedofile fortjener verdighet på lik linje med alle andre mennesker. Jeg fikk som svar at både ja og nei.

Selv er jeg overbevist om at ja: Pedofile fortjener verdighet på lik linje med alle andre mennesker.

Overgrep mot barn må forbli ulovlig, og dessuten må det forebygges og bekjempes. En god start er en åpen diskusjon. Det er i debatten at samfunnet utvikler seg, men med dagens nye moralisme gis det lite rom for å diskutere temaet.

Forkastelig

Det er moralsk forkastelig at en voksen utnytter seg av mindreåriges uvitenhet for seksuell nytelse. Det skader barna for livet. Vi må verne dem.

Men pedofili er ikke ensbetydende med overgrep, og i samfunnet må det bli større toleranse for at denne seksuelle orienteringen eksisterer, og at det går an å leve med. Pedofili er ikke noe man velger selv.

Som jeg spurte min bror da jeg kom ut som homofil:

– Klarer du å begrunne hvorfor du valgte å være seksuelt tiltrukket av det kvinnelige kjønn?

De færreste kan nok det. Slik er det også for meg, når det gjelder det mannlige. Det bare er sånn. La oss være sånn, har vært homokampens parole.

I fjor publiserte The Independent en artikkel som viste til ny forskning på pedofile overgripere og ikke-overgripere. Hovedforfatteren bak studien, psykiatriforsker Christian Kärgel ved Universtität Duisburg-Essen, sa til den britiska avisa at pedofili ikke er ensbetydende med overgrep mot barn.

– Det er tydelig at pedofili verken er en nødvendig eller tilstrekkelig årsak til å begå seksuelle overgrep mot barn. Dette betyr at ikke alle individer med en pedofilidiagnose begår overgrep, på samme måte som mange som forgriper seg mot barn ikke er pedofile.

Toleranse

Verden har blitt et mye bedre sted for sånne som meg. Selv er jeg en dobbel minoritet, der jeg internt i et minoritetsmiljø forblir enda en minoritet, som enten andregenerasjons innvandrer eller homofil. Jeg er en minoritet i familien og i Sør-Korea, men også blant homofile vennekretser.

Og hvordan det er å være det, det forbeholder jeg meg retten til å vite. Det er derfor vi blir så støtt når våre kulturer og uttrykk blir appropriert. Man må være i minoritet for å forstå hvordan det er å være i minoritet.

På samme måte blir jeg støtt når jeg møter majoritetens uvitende holdninger til den pedofile minoriteten, uten at man vet nok om dem. Åpenbart fordi at pedofili kommer med et stort tabu — så stort at NRK nå møter motstand for å lage program-episode om pedofili der de snakker med de pedofile, og ikke bare om de pedofile. Kritikken handler om at NRK «normaliserer» pedofili.

Som programleder Emma Clare og NRK setter på dagsorden nå, anslås det at ett til to prosent menn i Norge er seksuelt tiltrukket av mindreårige. Det er minst 20 000. De fleste av dem begår ikke seksuelle overgrep.

Men som Clare pent avslutter kronikken: «Hvis du blir behandlet som et monster lenge nok, er det en stor fare for at du blir det.»

Det er en fengslet pedofil mann som har sagt det, en mann som ikke fikk hjelpen han oppsøkte før han begikk et overgrep mot barn.

Dersom pedofile ikke møtes med en aksept og forståelse i samfunnet om at deres seksuelle tiltrekning er reell, gir det ikke mening for denne gruppen mennesker å gjøre noe annet enn å gruppere seg i likesinnede parallellsamfunn.

Ofte skjer det rundt barnepornografien og i andre illegale nettfora. Lukkinger av disse sidene anses som utelukkende bra. Kanskje det er det, men jeg synes det bør diskuteres. I dag er det ikke toleranse for, eller rom nok, til å diskutere dette temaet.

Dersom pedofile ikke får psykologisk hjelp, eller utløsning for sin seksuelle orientering på en eller annen måte, kanskje bare ved å snakke om det, er det også større sannsynlighet for at de vil begå overgrep. Det begrunnes psykologisk i Emma Clares kronikk, der psykologspesialist Pål Grøndahl siteres slik:

«Et av de dypeste psykologiske motivene vi mennesker har, er rett og slett å bli forstått. Når vi som moralsk forarget offentlighet tar ekstrem avstand til andre og dermed dytter dem under radaren, vekk fra oss, er det en klar risiko for at de kan oppsøke lumre miljøer i desperasjon – miljøer som har sluttet å ha motforestillinger til seg selv.»

Og uten en åpen diskusjon vil det dessuten også være større sannsynlighet for at flere slutter seg til dårlige beslutninger. For en redaktør er det viktig å presisere opptil flere ganger at det er i diskusjonen at det går fremover.

Det er høyst på tide at vi anerkjenner pedofile som en del av vårt samfunn.

Vi trenger en debatt

Noen pedofile har valgt å sterilisere seg selv. Et moralsk riktig valg, i følge mange.

Men man kan ikke tvangssterilisere voksne mennesker som ikke har tenkt å begå seksuelle overgrep mot barn. Blant annet derfor er det viktig med en åpen diskusjon om temaet. Moralistene kan ikke legge lokk på diskusjonen med følelsesstyrt tull.

Enda før vi kan bekjempe overgrepene, må vi altså bekjempe frastøtningen og forhåndsdømmingen som de pedofile møter. Moralismen har vært grunnen til at jeg, og sikkert mange andre, har kviet oss for å mene dette offentlig, i frykt for reaksjoner fra majoriteten.

Da jeg foreslo idéen om å skrive kronikken «til forsvar for pedofile» overfor venner og andre, møtte jeg straks motstand. De mente jeg ikke kunne sammenligne homofili med pedofili, selv om dette bare skulle være et lite poeng i kronikken.

Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor jeg ikke kan sammenligne disse to seksuelle orienteringene. De har begge møtt motstand. Så la meg dra den lenger, eller kanskje bare like langt:

Pedofile er som heterofile

Innse det. Både pedofili og heterofili er en seksuell orientering og tiltrekning. Men til forskjell fra homofili og heterofili, så har Verdens helseorganisasjon definert pedofili som en psykiatrisk diagnose, selv om ikke alle pedofile kvalifiserer til denne.

Uansett er det ingen andre enn moralistene — de som anser sin egne «korrekte» holdninger som overordnede til vitenskap, rasjonalitet og intellektualitet — som anser pedofili som en seksuell orientering man selv velger. Og du kriminaliserer ikke en legning i 2017.

«Men pedofili er ulovlig», tenker du kanskje.

Vet du, du tar feil. Det er overgrep mot barn som er ulovlig, og med god grunn.

Likevel må pedofili anerkjennes, og ikke frastøtes. Å kriminalisere en seksuell orientering gir ikke mening i et kunnskapsbasert samfunn.

Historien har lært oss at det ikke er homofile som føder homofile. Homofile er blitt forsøkt utryddet, men det hjelper ikke. Man må leve med oss.

Og så klart forstår jeg at homofile kan leve romantiske forhold sammen, mens at barn og pedofile ikke kan det. Det betyr fortsatt ikke at alle pedofile er overgripere, eller at de ikke fortjener å leve fullverdige liv.

Stopp moralpolitiet

Forebygging av overgrep må først og fremst være en offentlig oppgave. Det kan i hvert fall ikke få stå på den stadig mer moraliserende gruppen i sosiale medier alene, der de som identifiserer og henger ut pedofile menn offentlig får heltestatus for sin innsats.

Hjemmesnekrede videoer går pulserende seiersganger på internett og viser voksne menn og kvinner som later som at de er barn i chatteforum, før de oppsøker de pedofile, tar bilder av dem og identifiserer dem i sosiale medier.

Et slikt arbeid er imot alt jeg mener er viktig for et leveverdig demokrati med et fungerende rettssystem. Stopp dem.

Ikke mitt rettssystem

Det siste året har jeg blitt stadig økende redd for for de nye moralistene. Her om dagen leste jeg et Facebookinnlegg som talte kvinnenes sak, med knaggen #MeToo:

«Denne «uskyldig til det motsatte er bevist»-holdningen kan ta seg en føkkings bolle. Når det er syv kvinner som anmelder en mann for voldtekt så aner man jo et visst mønster».

Hvor ville hun med dette? Avskaffe rettsstaten og innføre «Norges Mønstre», der syv kvinner bestemmer hvem som er skyldige?

Kommentarene var i overflod av «Go girl!» og totalt fraværende av mitt syn. Selv djevelens advokat ble redd for å bli utfryst og uthengt av moralpolitiet og droppet å kommentere. Et nederlag.

Jeg foreslår at bollen serveres den som trenger den mest. Utsagnet om at «uskyldig til det motsatte er bevist-holdningen bør ta seg en bolle» er nøyaktig like dumt som at syv menn skulle definere hva som er rett og galt.

Uskyldspresumsjonen «in dubio pro reo» (i tvil for den anklagede) er dessuten ikke en bolle-sulten holdning, men et alvorlig viktig og grunnleggende prinsipp for enhver rettsstat det er verdt å leve i. Et prinsipp som er stadfestet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Vi har et transparent og velutviklet rettssystem, som folk må engasjere seg i for at skal fungere.

Den nye moralismen som overordner seg all rasjonalitet kan ta seg «en føkkings bolle». Moralistisk gatejustis er bare rettferdig i et anarki. Men pedofile opplever den stadig, og det er ingen nyhet. Selv i fengsel er de nederst på rangstigen, der de opplever trusler, trakassering og vold.

Jeg er ikke pedofil, men har møtt moralistisk gatejustis for å tale de upopulæres sak. Det er belastende, men jeg kommer ikke til å bli taus før utfrysninger, «drep [navn]»-tagginger, falske sosiale medieprofiler som identifiserer og lignende gatejustis tar slutt.

Kevin Spacey er uskyldig

La oss bruke et aktuelt og velkjent eksempel. Skuespilleren Kevin Spacey har nylig blitt anmeldt for pedofil omgang med en mindreårig, som i følge anmeldelsen skal ha skjedd for 31 år siden. Spacey var den gang 24 år, mens den som anmelder forholdet var 14. I en så gammel sak, men uansett, er det viktig å forstå at Kevin Spacey er uskyldig. Til det motsatte er bevist. Fordi vi lever i et sivilisert samfunn, skriver Spike-redaktør Brendan O’Neill godt, og med mitt fulle medhold.

Men ute i virkeligheten er Kevin Spacey allerede forhåndsømt. Han har mistet jobben og sitt renommé.

Hvis majoriteten stempler ham som en pedofil overgripsmann, og rettens utfall ikke føles som en straff for ham, i forhold til majoritetens moralistiske og individuelle sanksjonering av ham, må man offisielt erklære anarki. Alt annet er urettferdig.

Engasjer dere rett

I 2013 skrev jeg eksamensoppgave om identifikasjon av kriminelle i mediene. Mange overgripere og kriminelle fant identifikasjon og uthenging i sosiale medier, og gatejustisen som fulgte av dette, mye mer belastende enn rettsdommen. Hva er da vitsen med et rettssystem, når folk sanksjonerer hverandre etter egen vilje?

Vi burde heller engasjere oss for å utvikle retten sammen, enn å lage våre egne. Og det gjør man med en åpen diskusjon der ytringer, selv fra pedofile, er velkomne.

Pedofile er ikke nødvendigvis overgripere. Vi skal leve med dem.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.