«Noe maa gaa i stykker» på Rod Bianco

En helt rå, litt dum og herlig kommersiell utstilling

Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnes får god drahjelp og byr på en helt rå kunstopplevelse. «Noe maa gaa i stykker» på Rod Bianco er en utstilling du bør få med deg.

NÅR TO AV NORGES mest anerkjente kunstnere skal samarbeide på lerretet, forventer vi nesten at det blir dobbelt så bra. Men utstillingen innfrir, med god drahjelp fra blant annet designstudioet Void.

Bjarne Melgaard (50) og Sverre Bjertnes (41) er kanskje to av Norges mest sentrale samtidskunstnere. Begge med lange kunstutdanninger og enda mer erfaring fra populære salgsutstillinger internasjonalt. Det er kunstnere som gang på gang vekker debatt og refleksjon.

Nå er de aktuelle igjen, sammen, med parallelle utstillinger på Rod Bianco («Noe maa gaa i stykker») og Galleri Brandstrup («Den borgerlige byrde») — fem år etter sitt forrige samarbeid, på galleriene som henholdsvis representerer kunstnerne Melgaard og Bjertnes.

Vi tok turen innom førstnevnte, Bjarne Melgaards galleri, der 54 håndkolorerte etsninger (trykk som er tegnet på) og åtte skulpturer er utstilt i to visningsrom. Rommene er kuratert av kunstnerne selv, med visuelle effekter — lys og projiseringer — strålende utarbeidet av designstudioet Void.

Foto: Christian Tunge/Rod Bianco.

Maktkamp på ark

Noe av det mest interessante ved Melgaard og Bjertnes-samarbeidet er hvordan det i verkene utspiller seg en dialog mellom to av landets mest anerkjente samtidskunstnere. Med flere samarbeider tidligere, forventes en dialog på et skyhøyt nivå. Samtidig er det få forventninger tilbake til oss som betraktere: Transparensen som tilbys gjennom tegninger inviterer enhver til å gjøre seg opp en mening om for eksempel kronologien i historiene som utarbeider seg på lerretet. Det skal ikke store bakgrunnskunnskaper til for å forstå at her foregår en god dialog. Det er god kunst.

Galleriet selv kaller dialogen for sabotasje og samarbeid. En del av moroa blir derfor å identifisere strekene, i tillegg til å konsumere verkene som kunstneriske uttrykk på høyt nivå. De er prøvende og utfordrende, lagvis utformet på en slik måte at kunstnerne ser ut til å ha utfylt og utfordret hverandre. Det hele resulterer i ekspressive og voldsomme komposisjoner.

Foto: Christian Tunge/Rod Bianco.

Gjennom Stig Sæterbakkens tekster

Den norske poeten og forfatteren Stig Sæterbakken (1966-2012) «hylles» i utstillingen. På verkene er flere av Sæterbakkens uutgitte og originale tekster både påtrykket og påtegnet.

Det er en god hyllest, for i det hele tatt vekkes nytt liv i hans kunstnerskap.

Med Voids projisering av Sæterbakkens tekster over det største visningsrommets fire vegger, er man bokstavelig talt invitert til å se på Melgaard og Bjertnes’ kunstverk gjennom Sæterbakkens tekster.

Det er de fete og groteske font-strekene som bestemmer hvilke verk som skal være belyst. På denne måten vil også hver enkelte betrakter ha en unik kunstopplevelse, med mindre flere velger å oppholde seg i visningsrommet i over fem uker i strekk — altså tiden det tar for hele teksten å rulle forbi kunstverkene.

Altså vekkes nytt liv i Stig Sæterbakkens litteratur, etter at Bjertnes og Melgaard kjøpte opp noe av Sæterbakkens dødsbo i 2012: Dikt, fotografier og opptak av Sæterbakkens rockeband.

Det er kunstnerne selv som har kuratert, mens galleriet står for god formidling, og det norske designstudioet Void står for et strålende arbeid med grafisk utforming, lysinstallasjoner og projisering på veggene.

Foto: Christian Tunge/Rod Bianco.

Litt dumt

I Rod Biancos innerste visningsrom står Bjertnes’ og Melgaards åtte utstilte skulpturer. De oppleves som noe naive og morsomme, og minner blant annet om mennesker utformet etter hvilke kroppsdeler vi bruker mest. Med svære høyrearmer foreslås ny fysikk.

Men skulpturene blir sterkere med luftige pidestaller og Voids lysinstallasjoner: Blinkende, rå oljerørslamper som er programmert etter algoritmer som er vanskelig for en dødelig å forstå seg på. Igjen for å gi hver enkelte betrakter en unik kunstopplevelse.

Det skal altså både gi og ta fra kunsten å samarbeide med et designstudio som gjør seg selv minst like interessant som den utstilte kunsten. Men for helhetsopplevelsen er det så klart givende.

Foto: Danby Choi/Subjekt.

Og det må jo nevnes. En skulptur som kunstnerne skal ha 450 000 kroner for, inneholder skrivefeil. Verkets tittel staves rett, som i Stig Sæterbakkens tekster, mens de innrisset formuleres «Den borgelige byrde» (finn feilen).

Skrivefeilen finnes konsekvent der «Den borgerlige byrde» skal staves, også på lerretet.

Hva skjedde nå — gjorde kunsten litteraturen litt dummere?

En journalist vil stadig minnes om dette gjennom utstillingen. Når Melgaard og Bjertnes skal sitere Sæterbakken på ark og skulptur, er det noe som skjer: Bokstaver mangler, og visse uttrykk kommer speilvendt på trykk. Det føles litt dumt, når man er kjent med at en del av trykkekunsten er å se for seg hvordan trykkene vil se ut når det kommer speilvendt på ark.

Galleriet selv mener at det har vært meningen. Det ville jeg også sagt.

Men hvem vet. Kanskje er det kunst som diskuterer kunstneriske prosesser. Eller kanskje det bare er noe som maa gaa i stykker.

Foto: Christian Tunge/Rod Bianco.

Kommersiell glede

Enkeltverkene er interessante, men det aller beste med utstillingen på Rod Bianco er helhetsinntrykket. Et besøk byr på kunnskap og inspirasjon, men også som en rå kommersiell opplevelse.

På den meget populære åpningskvelden var de fleste enige om at prislappen — fra 30 000 til 60 000 for håndkolorerte trykk — var «en god pris». Man tenker ikke det om hvilke som helst håndkolorerte trykk. Slik 5 000 for en t-skjorte er mer svelgbart fra første rad på en catwalk.

Om du først skal prøve t-skjorta, ser den best ut i prøverommet i butikken. På sammen måte kan man nok tenke seg at installasjonen rundt hele utstillingen «Noe maa gaa i stykker» har gitt stor merverdi til hvert enkelte kunstverk. Selv en anmelder vil ha vanskeligheter for å se forbi dette — det er tross alt synlige LED-piksler på trykkene som lyser opp enkeltverkene. Lyset gir og tar fra verkene, igjen, men helhetsopplevelsen er større.

Det er det som gjør utstillingen så bra.

Foto: Christian Tunge/Rod Bianco.

Regner man galleriet som en butikk, så er eksponeringsarbeidet så klart bare en gimmick: Du får ikke med deg noen oljerørslamper eller nydelig projiseringsarbeid med Melgaard og Bjertnes’ verk, når du handler på et kommersielt galleri. Men regner man galleriet som et visningsrom, er det en fullkommen kunstopplevelse.

Noen kaller det publikumsutvikling. Og slik kan et lite galleri i Waldemar Thranes gate tiltrekke seg flere publikummere enn selv Nasjonalmuseet.

Og det er herlig med gallerier som kan kommunisere med både marked og kunstnerskap på denne måten. Rod Bianco er et godt eksempel på et kommersielt galleri som henvender seg til markedet, og hvor kunstnerskapene går med på å henvende seg til kjøperne, som næringsdrivende, i takt med den nye regjeringsplanen for norsk kunst de neste årene.

Bare for noen uker siden gjorde de stor suksess med lavterskeltilbudet «Got it for cheap», hvor flere hundre kunstverk ble solgt for 300 kroner. En skam for kunsten, mener noen. «Kunst skal ikke være så billig.»

Hvorfor ikke, egentlig?

Kunstnere flest hater kanskje blå kulturpolitikk, men ikke nødvendigvis publikummet.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.