Subjekt på Berlinalen

Den bekmørke komedien «Toppen av Ingenting» ble en av overraskelsene på årets Berlinale

Subjekts Truls Foss og Filmmagasinets Pernille Middelthon diskuterer den nye svenske filmen.

– Vi kan nok trygt si at «Toppen av Ingenting» har en slagkraft som fungerer på sitt beste for oss fra Skandinavia, og tvilsomt særlig lenger enn det, sier Pernille Middelthon.

Svenske Måns Månsson og Axel Peterséns snurrige og vulgære film «Toppen av Ingenting» ble en av overraskelsene under årets Berlinale. 

I denne artikkelen diskuterer Truls Foss fra Subjekt og Pernille Middelthon fra Filmmagasinet filmen som gjorde at vår høylytte respons sto i sterk kontrast til en ellers mutt sal: Kontrasten var spesielt stor mellom oss norske og en håndfull italienske kritikere på raden foran, som ble direkte oppgitte over vår panegyriske respons.

Lave forventninger

Truls: – Måns Månssons spillefilmdebut «Yarden» (2016) ble godt mottatt av norske kritikere, men var for meg en trøttsom sosialrealistisk fortelling som tidvis bikket mot det banale. Jeg klarte aldri ordentlig å engasjere meg i hovedkarakteren og hans selvpåførte fall fra den kulturelle eliten til arbeiderklassen. Forventningene mine var derfor nokså lave da vi satte oss i salen for å se Månsson og Peterséns Berlinale-aktuelle Toppen av Ingenting. Hvilke forventninger hadde du, Pernille?

Pernille: – Jeg hadde nærmest utelukkende fått avbefalinger når det gjaldt «Yarden», og hadde ikke noe forhold til Månsson og Petersén fra tidligere. Men jeg opplever ofte en dragning mot de skandinaviske filmene i programmet på Berlinalen. Denne dragningen, i tillegg til at Toppen av Ingenting har en meget iøynefallende plakat, gjorde at jeg hadde bygd meg opp en viss forventning likevel. I kjølvannet av skepsisen din, hvordan inntrykk sitter du igjen med nå etter å ha sett filmen?

Et herlig supplement

Truls: – Den smalt som et fra et svenskprodusert maskingevær, og jeg opplever den som et herlig supplement til det kritiske blikket på Sverige og Skandinavia som Ruben Östlund går løs på i «The Square» (2017) – som jeg personlig synes var blant de beste filmene i 2017. Denne gangen er det ikke den kulturelle overklassen som stilles under lupen, men de dekadente ukultiverte rikingene.

Etter et dekadent liv i sydligere strøk, finansiert av sin rike, men nå avdøde far, vender Nojet hjem til Sverige for å ta hånd om en av hennes fars boligkomplekser. Eiendommen, en sliten bygård bebodd av «ensomme mødre og illegale innvandrere» er drevet uansvarlig av Nojets halvbror og hans sønn. Filmen utvikler seg raskt til et absurd og bekmørkt eiendomsdrama.

Truls: – Det som kanskje mest av alt imponerte meg med «Toppen av Ingenting» er hvor vulgær og ursvensk den er. Sistnevnte kom tydelig til utrykk i hvordan salen, bestående av et internasjonalt kritikerkorps, responderte.

Fungerer best «close to home»

Pernille: – Jeg fikk også assosiasjoner til Östlund, spesielt i filmens mørke observasjoner av bybildet, med tiggere og det generelle arbeiderklassemiljøet. Det er kanskje nettopp fordi den føles så ursvensk at den falt sånn i smak hos oss. Det finnes både en underliggende og veldig synlig humor, som serveres på et kulturelt sølvfat. Vår høylytte respons sto i sterk kontrast til en ellers mutt sal. Kontrasten var da spesielt stor mellom oss og en håndfull italienske kritikere på raden foran, som ble direkte oppgitte over vår panegyriske respons. Vi kan nok trygt si at «Toppen av Ingenting» har en slagkraft som fungerer på sitt beste «close to home», og tvilsomt særlig lenger enn det. Når det er sagt er det samtidig vanskelig å forstå at et slikt eksentrisk og velspilt karaktergalleri ikke kan appellere i det hele tatt.

Truls: – Ja, det er definitivt en lokalt forankret film. Du trekker frem gode skuespillerprestasjoner, og her må Léonore Ekstrand, som spiller hovedkarakteren Nojet, trekkes frem. Det tilhører sjeldenheten å oppleve at noen utfolder seg så overskridende og går såpass inn i en rolle på lerretet, både psykisk og fysisk. Skuespillerprestasjonen til Ekstrand blir tydelig og nærmest konfronterende ved at kameralinsen konstant hviler ubehagelig tett på henne fra start til slutt. Det at vi er såpass tett på Nojet og filmen hovedsakelig utspiller seg på kveldstid, og karakterene i filmen er så eksentriske og vulgære gjør at overskridende og klaustrofobisk. Dette manet for meg frem en svært underlig og ubehagelig tilstand, som ble sittende igjen i kroppen en god stund etter visningen.

– En liten digresjon om skuespillerprestasjoner: Det er virkelig de kvinnelige hovedrollene som imponerer under årets festival: Claire Foy (Unsane), Andrea Berntzen (Utøya 22. juli), Alba August (Unga Astrid) og Ekstrand imponerer stort på hvert sitt vis.

Sjeldent fokus, ferske fjes og ekte funn

Pernille: – Vi er så tett på at vi omtrent er innom hver eneste rynke i ansiktet til Ekstrand. Det er på en måte litt fint at regissørene bruker så mye tid på kroppen hennes, et sjeldent fokus når skuespilleren nærmer seg 70 år. Det er også forfriskende at rollelisten består av ferske fjes, som gir rom for mange gode oppdagelser. Både hennes vanskeligstilte bror, hans uansvarlige sønn, og Nojets grove kompanjong, en musikkprodusent så eksentrisk at det mangler ord for å beskrive, er alle ekte funn. I bunn og grunn føles alle relasjonene vi blir kjent med i filmen som genuint ekte, med realistiske problemer. Filmen starter med at Nojet er hos frisøren, og samtalen går i oppgitthet over boligmarkedet og at unge mennesker ikke har sjans til å klare seg i disse tider – allerede her kan vi relatere til problematikken. Når humoren skrus opp, og alt eskalerer, er vi over i det mer bisarre, og da kan man virkelig lene seg tilbake og la seg selv bli underholdt.

Truls: – Det hviler definitivt noe genuint autentisk over filmen, og på pressekonferansen fikk man inntrykk av at det også var dokumentariske elementer ved enten filmen eller prosessen den har oppstått i, noe som gjør den desto mørkere, nærere og mer bisarr. Her synes jeg også vi er inne på et viktig aspekt ved filmen. Den sjonglerer mellom noe svært virkelighetsnært, en gruppe flere fra Skandinavia vil kjenne igjen, enten fra sladder eller lokaloriginaler, og noe nærmest surrealistiske og drømmeaktig, manet frem av filmspråket.

– Toppen av Ingenting er en film det er vanskelig å bli klok på, og antageligvis er den for utilgjengelig til at den vil få norsk kinodistribusjon, så som en avsluttende anbefaling til leseren: Får du mulighet til å se Månsson og Peterséns bekmørke komedie, gjør det!

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.