Kultur og medier

Når kunsten sponser kunstkritikken

Den nye trenden blant kulturinstitusjonene er å arrangere sponsede kritikerkurs for å lære nye kulturkritikere hvordan de skal skrive om kulturen. Skamløst, skriver Danby Choi.

Se for deg at olje- og miljønæringen sponset et lag med journalister for å utvikle kritisk journalistikk om olje og miljø. Det hadde blitt mottatt med sarkasme og frastøtning, fordi miljøjournalistene er kritiske. De forstår at de må være fristilt fra oljenæringen for å skrive ærlig om den.

Oljenæringen ville neppe foreslått noe slikt i det hele tatt, fordi de har et sunt forhold til den frie pressen. Om ikke bare en god forståelse av den.

Kulturlivet derimot.

Nå går nemlig Dansens hus, Black Box teater, Scenekunst og Kunsthøgskolen i Oslos avdeling for dans sammen «for å styrke situasjonen for dansekritikk i Norge». Det skal de gjøre ved å lære åtte dansekritikere om hvordan man skal skrive om dans, med et kurs som strekker over flere måneder. Prosjektet har fått navnet Dansekritikerrørsla.

Samtidig går Astrup Fearnley Museet og Talent Norge sammen for å knytte bånd mellom museum, kunstnere og kunstkritikere – igjen med et uttalt overordnet mål om å «styrke» kunstkritikken. Plattform for ung norsk kunst og kritikk, kaller de det.

Men noen må ha misforstått. Når kulturnæringen sponser kulturkritikerne fører det ikke til kritisk kulturjournalistikk, men til kritisk for kulturjournalistikken.

Tiltakene vil virke totalt mot sin hensikt, fordi man ikke kan forvente kritikk av kritikere som sponses av kulturnæringen selv.

Og mens kulturinstitusjoner, kunstnere og kritikere blir venner i en etasje over resten av befolkningen, kan folket bare vente på all den kjedelige, åpenbare, ukritiske og kanskje til og med giftige kulturjournalistikken som skal bli publisert i norske medier i fremtiden.

Skamløst

I dag er det nesten akkurat et år siden undertegnede skrev kronikken «Kunsten har et imageproblem, men det er overhodet ikke kulturjournalistenes jobb å rydde opp i dette». Artikkelen blitt slags mantra for Subjekt, selv om det ofte er vanskelig å leve opp til den skoleflinke stilen. Kulturjournalistikken er presset.

Akkurat som tittelen, er artikkelen altfor lang. Men kort oppsummert skrev undertegnede om hvordan kulturjournalister ofte glemmer at kulturlivet også drives av penger, politikk og PR-apparater, som videre skaper rom for korrupsjon, maktmisbruk og urett. Fakta, i tillegg til åndelighet. Kommersiell suksess, i tillegg til kulturell kapital.

Medieforsker Cecilie Wright Lund konkluderte i sin studie på kulturstoffet i norske og nordiske aviser at «både kulturpolitikere og byråkrater kan tydeligvis drive med sitt virke i fred – med liten risiko for å bli forstyrret av nyhetsorienterte, gravende og kritiske kulturjournalister».

Det er ikke så rart, når kulturinstitusjonene selv orienterer kulturjournalistene.

Disse «kritikerprosjektene» lanseres offisielt og storslagent med pressemeldinger om hvordan kulturlivet skal redde den stakkarslige kunstkritikken. Skamløst.

Kan en journalist være kritisk til sin egen sponsor? Selvfølgelig går det an. Men de færreste vil nok tørre. Slik svekkes troverdigheten til den frie pressen – en av bærebjelkene for demokratiet.

Kunstkritikkens begravelse

De pulserende innslagene om at kunstkritikken er i krise preger stadig kulturforsidene. Likevel sies det sjeldent noe fornuftig om saken, fordi få vil nok innrømme hva som egentlig er problemet: Kunstkritikken er gørrkjedelig.

Den virker ofte som etableringer av vennskap mellom kunstnere og kunstkritikere, og for allmennheten (eller til og med en kunstelsker) oppleves kunstkritikken ofte som uforståelig eller intetsigende luftprat. Ofte reduserer den store kunstneriske inntrykk til å bli små deskriptive uttrykk, og for de aller fleste blir språket ufattelig teknisk. Kunsten har aldri vært for alle, men det betyr ikke at man bør jobbe mot demokratiseringen av den. Kunstkritikken bør treffe allmennheten.

For å gjøre noe med kunstkritikkens vanskelige situasjon, tror de nevnte kulturinstitusjonene at løsningen er å bli enda bedre venner med kulturkritikerne, som om dette ikke var problemet fra før av. Jeg tror «styrkingen» legges i det elitistiske kunstnervennskapet, som heller vil føre til enda mer av den uengasjerende kunstkritikken – kritikk som ekskluderer, er uengasjerende, og som ikke har et folkelig oppdrag.

Astrup Fearnley Museet har riktignok som mål at deltakerne i kritikerprosjektet skal publisere tekstene sine i museets utgivelser i 2019. Skribentene får sikkert en spesiell tilgang til kunstnerne de samarbeider med, og et betalt oppdrag for å skrive om Astrup Fearnley-kunstnere i museets egne kataloger er ikke nødvendigvis et demokratisk problem.

Men ikke kall det en styrking av kritikken. For med kritisk blikk klarer jeg ikke å se forbi at museet blander begreper og profesjoner, og at de etablerer journalistisk sett inhabile forhold mellom kunsten og kritikerne.

At kulturjournalister og kulturlivet skal samarbeide om kulturformidlingen høres kanskje fint ut, men det står i veien for utøvingen av frie kritikkens oppdrag.

Spiller på journalistikkens troverdighet

«Vi ynskjer å rekruttere kritikarar frå heile landet for å byggje eit nasjonalt nettverk av dansekritikarar», skriver Dansens hus, Black Box teater, Scenekunst og KHiOs avdeling for dans. Det høres jo så fint ut.

Og jeg er sikker på at Statoil eller Equinor også ønsker å stå bak et nasjonalt nettverk av miljøkritiske journalister. Men til slutt gavner det nok ingen andre enn de som allerede har mest makt.

I fjor høst ble undertegnede selv invitert til et av disse kritikerprosjektene. «Vil du utvikle deg som kritiker?», spurte Dansens hus, Black Box, KHiO og Scenekunst. Jeg søkte plass i kurset, men fikk avslag. Jeg tenkte vel at jeg var godt nok utstyrt til å klare å være kritisk uansett, men prøvde nok egentlig bare å lure meg selv til å delta i et betalt kurs, selvfølgelig kanskje også for å lære noe. Senere fikk jeg et nytt tilbud om plass, men jeg takket pent nei.

I våres er prosjektet, som har fått tittelen Dansekritikerrørsla, godt i gang. Subjekts egne litteraturkritiker har fått plass blant de heldige, og senest i går fikk vi inn et av resultatene derifra. Artikkelen ble publisert og merket som del av prosjektet Dansekritikerrørsla, men med en litt vond smak i munnen.

Vi klarer ikke alltid å leve opp til vår egne ideologiske presseetikk, men ser heller ikke på det som en løsning å snu seg 180 grader rundt. Vi er helt avhengige av både hyppig publisering og aktiv tilstedeværelse for å overleve.

Som redaktør tror jeg heller ikke at de enkelte tekstene er særlig problematiske. Men i det store bildet klarer jeg ikke å se at flere kulturnæringssponsede kulturkritikerkurs vil gavne verken kulturen eller kritikken, snarere tvert imot.

Kulturjournalister som vil gjøre kulturlivet en tjeneste bør heller stille kritiske spørsmål, hvis ikke vil dårlig kultur fortsette å være dårlig.

Spons heller journalistutdanningen

Dersom journalistikk kunne selges, hadde jeg vært rik for lengst. Men kritikken må kritisere. Det betyr ikke at man skal hamre hodeløst på kulturprodukter og -institusjoner, men at kritisk tenkning må utøves når man dekker kunst- og kulturfeltet journalistisk. Den jobben er mye vanskeligere for en journalist som er betalt direkte av de største aktørene i kulturlivet. Annonsering er en helt annen sak.

Undertegnede var blant de 10 siste studentene ved journalistutdanningen på HiOA som fullførte emnet kulturjournalistikk i 2016.

Med kun åtte året etter, har OsloMet, som det nå heter, konkludert med at det ikke er lønnsomt å drive dette emnet i journalistutdanningen, og lagt det ned. Dette i en tid der nødvendigheten av kritiske og engasjerende kulturjournalister er stor.

Spons heller journalistutdanningen. Dersom kulturnæringen skal ta over opplæringen av de nye kulturkritikerne, undergraver vi ikke bare den frie kulturpressen, vi begraver den.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.