Søndag kveld forvillet vi oss inn i en søndagsmiddag hos en teaterfamilie hvor vi ikke hørte hjemme. Fordommen om at mye norsk scenekunst er utilgjengelig og intern ble derfor bekreftet, selv for oss som ser mye teater.
Synd for oss, som hadde høye forventinger om en gåsehudfremkallende og skummel teateropplevelse, som «Ghost Audition» selv hadde lovet. Men tilsynelatende fint for de gamle gutta som puslet med sine teatralske påfunn, og som fikk finslipe sine alter-ego.
Gutteklubben selv virket å synes at de både er morsomme og geniale, og trolig er det publikummere som også opplever dem som det. Jeg er derimot oppriktig skuffa.
Spøkelseshistorie
«Ghost Audition» er fjerde forestilling i rekken av det såkalte «Foldalske sørgespill», presentert av Det Foldalske Teatr. Det vil selvfølgelig være optimalt å se alle deler av en serie, men jeg satset på å få noe ut av dette uten å ha sett de foregående.
Jeg visste at forestillingen skulle utspille seg i en bygårdsleilighet i Oslo, at vi skulle innta både vått og tørt, og at vi skulle vitne en spøkelsesaudition innlemmet i en rammehistorie om antihelten Vilhelm Foldal fra Ibsens drama «John Gabriel Borkmann».
Ut ifra programteksten skulle dette være «heltens reise», og «Vilhelm Foldals kamp for å redde den norske teaterscenen fra sjelelig kulde og upersonlig distansering.»
Kaldt og distansert
Men «Ghost Audition» lever ikke opp til sine egne løfter.
Spenningen – rundt det som ifølge programteksten lot til å være en stram og detaljrik produksjon – steg mot forestillingstidspunktet søndag kveld.
Vel inne i toppetasjen i en klassisk bygårdsleilighet blir vi møtt av en eldre skuespiller, som presenterer seg som Advokat Hinkel, men fremstår som seg selv: Torbjørn Davidsen kjent fra teatergruppen De Utvalgte.
Deretter blir vi på tomannshånd overlatt til en lav nepalsk mann som synger en messende rituell sang, mens han legger hvite bånd for øynene våre.
Det hvite båndet gjør at man med åpne øyne fremdeles kan se lys og skygger, og en og en blir vi fulgt av en tredje ukjent person, inn i et nytt rom. Et ulmende psykedelisk soundtrack ligger tungt i rommet.
Duften av ulike røkelser pirrer i neseborene. Vi blir geleidet ned på hver vår stol og blir sittende lenge slik i avventende og sitrende forventing.
Plutselig blir vi kilt i ansiktet med noe som sannsynligvis er en fjær, før vi en etter en blir avkledt båndene.
Vi sitter 13-14 mennesker rundt et langbord, pyntet med en duk i orientalske mønster, greiner, blomster og levende lys, i en stue med stukkatur i taket og tunge stoffer som henger som gardiner og på veggene over ulike malerier. Over en dør ved den ene bordenden henger et skilt hvor det står «Hovedscenen».
Kjedelig 4 stjerners-middag
Torbjørn, eller Hinkel, gir oss en kort introduksjon hvor det jeg biter meg mest merke i er at dersom vi blir dårlige, svimle eller kvalme underveis må vi komme til han slik at vi får snakket om det. Det trigger forventingen om ubehag og skremsel ytterligere.
Hittil, cirka 20 minutter inn i forestillingen, har «Ghost Audition» innfridd forventingene mine. Men etter at hovedpersonen Vilhelm Foldal har gjort sin entré mellom glitter, røyk og fanfarer, faller forestillingen i kjedsomhetens grus.
I over tre timer blir vi sittende rundt bordet, og jeg føler meg som en fyllgjest i en gammelmannsversjon av 4-stjerners middag. Det er ubehagelig fordi det er kjedelig og internt, ikke ubehagelig fordi det skummelt, eller altfor spennende.
Nakent
Tre statister kledd utelukkende i store plastikk-kaninhoder beveger seg nakent og grasiøst, mens de serverer sin egen art til middag: Vi får nemlig hvert vårt (ekte) kaninhode plassert foran oss, og kokkens forklaring av maten er av de mest interessante monologene gjennom forestillingen.
Maten er god, men hvorfor er de nakne?
Forestillingen tematiserer ingenting som har med nakenhet eller erotikk å gjøre, så dette grepet gir oss ikke stort mer enn muligheten til å betrakte naken hud på nært hold.
Videre blir vi servert cava og absint, og Vilhelm og Hinkel maser kontinuerlig om at vi skal ta bilder, filme og dele opplevelsen på sosiale medier, og noen publikummere knipser dermed ivrig. Angelo Badalamentis musikk fra David Lynchs «Twin Peaks» spilles et par-tre ganger, kanskje i forsøk på å kalle på en surrealistisk stemning og tone?
Det er ikke første gang teatret forsøker seg på en copy-paste av Lynch, og det har blitt en tom klisjé.
Inkluderer ekskluderende
Med skuespillere, kunstnere og en poet rundt bordet, er det mange sosiale sjeler som velvillig bidrar til at samtalen rundt langbordet skal flyte. Og det tvinges vi stadig til, for pausene i handlingsforløpet er utallige, og dermed brytes stadig det lille vi klarer å bygge opp av spenning og felleskap.
Eksempelvis når vi holder hender rundt bordet og gjentar uforståelige ordlyder etter Vilhelm for å tiltrekke oss ånder. Da brytes seansen fort av hovedpersonen selv. Andre ganger er det Hinkel som avbryter, begge i utapre forsøk på humor.
De to retter også stadig på hverandre, bartenderen og musikerne som også befinner seg i rommet, de kommenterer og korrigerer, og gjør oss stadig oppmerksomme på at dette er en forestilling.
På en side later det til at de ønsker å skape en absurd atmosfære, samtidig som de nekter å bygge opp en fiksjon, noe som er en utfordring med tanke på forestillingens omdreiningspunkt: Spøkelser.
Overjordiske fenomener krever som allment kjent et minimumsnivå av innlevelse. Det er vanskelig å bli klok på hva de vil med de ulike grepene i forestillingen, det er også vanskelig å forstå om de egentlig vil at vi skal interagere og komme med spørsmål og innspill, for de er bare til en viss grad mottakelige for dette.
Gutteklubb
Forestillingens hoveddel er når vi sammen skal se på og vurdere en rekke ulike spøkelser som trer framfor oss i rommet ved siden av. Ved hjelp av lerret, lys og for meg ukjente triks, manes konturene av mennesker fram, nesten som uklare hologram.
I skiftene mellom hvert spøkelse som blir presentert, bruker Vilhelm tiden på å aksjonere bort bilder til middagsgjestene og oppfordrer alle til å gi spøkelsene poeng i kategorier som kreativitet, mimikk, autensitet, dokumentarisme og verfremdung. Det oppleves som billig tidsfordriv, og som om vi ser Grand Prix hjemme hos en venn som har printet ut vurderingsskjema for kvelden.
Vilhelm, Hinkel og de andre mennene i rommet framstår for meg som arrogante, men det virker som om gutteklubben selv synes de er både morsomme og geniale, og trolig er det publikummere som også opplever dem som det. Jeg er derimot oppriktig skuffa og sitter igjen med to høydepunkter: Forventingen i seg selv, og et flott dikt om Sokrates som den noe berusede poeten blant publikum fikk anledning til å dele med oss rundt bordet.
Kanskje overså jeg en ironisk tone i programteksten? For mer arrogant og sjelelig kaldt, upersonlig og distansert teater skal man lete lenge etter. Kanskje hovedrolle- og idéhaver Harald Kolaas og hans alterego Vilhelm Foldal har oppnådd akkurat det han ville?
Presseetisk fotnote: Anmelderen kjenner Mari Lotherington, som har hatt scenografi og kostymedesign i «Ghost Audition».
