Debatten om «Med lukkede øyne»

Gauguins mindreårige modeller lever videre på Tumblr

Ole Kvavik (Munchmuseet)
Ole Kvavik (Munchmuseet)
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

For at unge kvinner skal ta innover seg at ønsket om å være et begjærsobjekt kommer fra kulturen, må de eksponeres for kunsthistoriens mørke sider.

I etterkant av Munchmuseet-utstillingen «Med lukkede øyne – Gauguin og Munch», har det oppstått en debatt om utstillingens unge, kvinnelige motiver. Subjekts sjefredaktør og kunstredaktør stilte seg kritisk til måten Munchmuseet har valgt å behandle mildt sagt problematiske bilder av Munch og Gauguin.

Nora Jungeilges Heyerdahl er sentralstyremedlem i Grønn Ungdom og elev ved Oslo Katedralskole. Debattinnlegget i Subjekt skriver hun uavhengig av sitt ungdomsparti. (Foto: Privat.)

I deres anmeldelse av «Gauguin + Munch» kritiserer Danby Choi og Una Mathiesen Gjerde kurator Uthe Kuhlemann Falck for å i for liten grad problematisere kunstnernes kvinne- og etnosyn.

De har så vidt jeg kan forstå registrert at en kunstner som levde for hundre år siden ikke overholder nåtidens etiske standarder.

Subjekts slutning synes å være at museet ikke burde vist bildene av Gauguin. Dette skriver de ikke i klartekst, men anmelderne hevder at det er «på tide å gi større plass til nye norske kunstnerskap for å utfordre de […] ganske kjedelige kvinnesynene.»

Annonse

Skal jeg forsøke å tolke dette utsagnet i beste mening, handler dette om at anmelderne synes bildene er ubehagelige. Det virker som om Subjekt heller vil at jeg skal få se ny og uproblematisk kunst, enn gammel og problematisk kunst.

I likhet med Dagbladets Inger Merethe Hobbelstad, reagerer jeg instinktivt negativt på denne uttalelsen, fordi jeg opplever at den føyer seg inn i rekken av situasjoner der unge vil fjerne kunst, meninger eller fenomener som strider med sitt eget verdigrunnlag

Til tross for mange feministiske motstrømninger, er det fortsatt et mannssjåvinistisk kvinneideal som dominerer vår felles opplevelse av hva en vakker kvinne er. Dette er kanskje ikke utpreget synlig i den politiske korrekte kultur-boblen. Her har strekkmerker, mensen, kvinner i alle fasonger, og ikke minst det androgyne mennesket, med tiden funnet sin rettmessige plass. Dessverre forholder de aller færreste ungdommer seg til dette utvidede skjønnhetsbegrepet.

De aller fleste ungdommene forholder seg til sine verdener på Pornhub, Tumblr og Instagram. Her utsettes vi daglig for helt urealistiske framstillinger av kvinner.  

21. februar skrev Eline Lund Fjæren kommentaren «Den unge jenta er forbrukersamfunnets fremste produkt» i Morgenbladet. Her problematiserer hun selvobjektifiseringen unge jenter driver med på internett.

Den digitale revolusjonen har gitt unge jenter makten til å ikke bare være modell foran kamera, men å bokstavelig talt snu kameraet, og ta kontroll over fotoshooten.

Lund Fjæren skriver at «Det er tydelig, i medier som Instagram, at unge kvinner føler et behov, eller kanskje et press, for å selvobjektivisere: Vise frem kroppen sin, fremstille seg selv som et begjærsobjekt, og så oppleve popularitet og bekreftelse som resultat.»

Var det ikke allerede i femte klasse på barneskolen at Tuva, Hedda og jeg trakk på oss ballettrikot og poserte utfordrende med sneiper vi fant i hagen – foran kamera? Hvor gammel var jeg, feministen, første gang jeg forstod at man får de aller fineste puppebildene med iPad mini om man tar bildene ovenfra, og demper leselyset over sengen?

Den pubertale estetikken som råder i mange miljøer på Tumblr, og i det såkalte privat-insta-miljøet, er sterkt preget av mannssjåvinistiske idealer. Jenter ned i tolvårsalderen iscenesetter seg selv som tynne, sultne, kåte og maktesløse. Hvor har de plukket opp disse idealene?

Gauguins maktesløse modeller lever altså videre i vår kultur. Det som er absurd er at det i stor grad er jentene selv som iscenesetter seg som seksualisert begjærsobjekt på denne måten. Er denne selvfremstillingen, slik mange hevder, såkalt empowering?

En del kvinner mener nemlig at det å selv definere rammene for en seksualisering av egen kropp, gir dem glede og makt. Noen hevder at de tar tilbake makten over sin egen kropp gjennom å dele seksualiteten sin med andre over nettet. Dette er en ekstrem versjon av noe de fleste tenåringsjenter pusler med på Snapchat og Instagram i ny og ne. Å vise fram kropp er i mange miljøer blitt en nødvendighet.

Jeg vil hevde at selviscenesettelse er blitt en så grunnleggende norm for unge jenter på sosiale medier, at mange ikke lenger har noe valg. Er dette self-empowering, eller er det en annen måte å bukke under for et mannskonstruert ideal på?

Jeg sluttet å ta bilder av meg selv da jeg fikk min første kjæreste. Jeg forsto at den respekten, omsorgen og komplimentene jeg hadde fått ved å sende et par gutter bilder av kroppen min vverken var genuin, eller gjorde meg lykkelig.

Jeg hadde tilbragt hele ungdomstiden min i et miljø på Tumblr som satte et tradisjonelt estetisk syn på kvinner høyt, og jobbet ubevisst for å tilpasse meg dette. Jeg så ikke sammenhengen mellom formen jeg ga min egen gryende seksualitet, og det patriarkalske monsteret i kulturen. Dette tror jeg gjelder mange unge jenter. Vi kjenner ikke historien godt nok til å forstå hvor vårt ideal av seksuell kvinne kommer fra.

Hva endret seg så? Etter å ha blitt bedre kjent med min egen seksualitet, forsto jeg at et ønske jeg hadde om å være begjærsobjekt på en viss måte ikke kom innenfra. Tilpasninger jeg gjorde handlet om å tilpasse meg et ideal som var slik jeg trodde at menn ville ha en.

For at jenter skal kunne være seksuelt potente uten bitter bismak, bør vi gi dem verktøyene de trenger for å skille mellom egen lyst og andres forventninger. Det første skrittet er å forstå at et ønske om å være bergjærsobjekt på en bestemt måte kan komme fra kulturen.

For å gi unge kvinner makten til å finne fram til sitt eget genuine seksuelle uttrykk, monner det ikke å holde kulturinstitusjonenes «moralske sti» ren ved å ikke stille ut vanskelige bilder. Det som monner er å kjenne til kunsthistorien, og en feministisk tolkning av kunstnere som har fått definere vårt estetiske kvinnesyn.

Selvfølgelig skal vi vise fram vanskelig kunst og problematisere det den representer. Kanskje blir vi i samme slengen klokere på vår egen kulturhistorie, og bedre rustet til å selv forme hva vi synes er vakkert.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar