Musikere du bør kjenne til

Svart, skeiv og stolt: Honey Dijon har blitt en av verdens viktigste formidlere av housemusikk

Har klubbmusikken blitt monoton, utelivet egoistisk og publikummet heteronormativt? Det mener Honey Dijon, som bringer den originale house-musikken tilbake. I kveld spiller hun på Jaeger i Oslo.

Honey Dijon er så klart mye mer enn bare svart, skeiv og stolt. Hun er en vaskekte house-DJ som anerkjennes av house-legendene selv, men også av hundretusenvis av lyttere og publikummere verden rundt, og gjerne titusenvis av dem samtidig, når hun spiller.

Men merkelappene passer godt når man skal påpeke house-musikkens opphav. Den er nemlig også nettopp det: Svart, skeiv og stolt.

(Foto: Presse.)

Original

Like etter at house-musikken oppstod i Chicago, og levde videre på klubber som landemerket Muzic Box, var Honey Dijon der, som tenåring. For å danse, så klart, til grunnleggerne av lydbildet, som Frankie Knuckles.

I dag er det blitt en udiskutabel inspirasjon til den elektroniske musikken, som har tatt i alle retninger, blant annet til populærmusikkens topplister, men ikke nødvendigvis uproblematisk.

Honey «Dijon» Redmond har uttalt gjentatte ganger at hun står hardt mot at dansemusikken har blitt hvite gutters lekeplass hvor de tar piller for å mentalt komme seg til et virkelig avsidesliggende sted, og få på med kvinner. Videre at hun ikke forstår seg på hvordan klubbmusikken har kommet dit hvor elektronisk musikk-produsenter produserer «de samme platene», bare med forskjellig forkledning, for å spilles på det hun kaller for de like klubbene.

Les også: Når Peggy Gou spiller, går folk av skaftet. Dette er Gou Mania

Mest av alt, savner hun den fargerike klubben, noe hun mener har blitt «kolonisert» av heteronormative menn. Hun vil ha kameraene vekk fra dansegulvet, for å erstatte dem med det de en gang bestod av: Et mangfold av attitudes, hvor folk kom utelukkende for å danse.

For en som har levd gjennom house-musikkens storhetstid, kan hun nok med rette redegjøre for disse observasjonene. Hun peker nemlig på det faktumet at dansemusikken ble funnet opp av skeive og fargede mennesker fra bykjernene til de amerikanske byene New York, Chicago og Detroit, da og hvor klubbmusikkens overordnede paraply var mer enn bare en rytme, men også følelser og sterke toner av varme og spiritualitet – noe hun altså mener at har druknet med tida.

Om hun kan føle eierskap til klubbmusikken, som stadig flere finner glede i, er vanskelig å argumentere for. Men hennes kritikk av dansegulvets utvikling er viktig.

Hun sier ikke at man må være svart og skeiv for å produsere house-musikk, men at et visst lydbilde, en viss teknikk og en viss følelse kommer frem av original disco og eldre house-plater, som hun savner.

En tilnærming som ligner den amerikansk-norske house-DJ-en Della i sin tilnærming til house-musikken, som gjerne også nevner ordet spritualitet når hun snakker om den. I kveld spiller de begge på Jaeger i Oslo, under klubbkonseptet Dellas Drivhus.

Har musikken blitt for monoton, klubbpublikummet for heteronormativt og klubben et sted for selvopphøyelse? Det vil de nok begge mene. Men for Honey Dijon finnes også et håp, et fokus om å ta tilbake house-musikken, som hun nå gjør knakende stor suksess med.

Formidler og dikterer

Honey Dijon har uttalt at selv den skitneste Berlin-klubben hun har spilt på, er glamorøs, i forhold til de originale house-klubbene i Chicago. Som tidligere såkalt resident DJ (på norsk, stygt: hus-DJ) på Ostgut, den enda mer brutale forgjengeren til Berghain, så stoler vi på hva hun prater om.

Honey Dijon fikk sin første falske legitimasjon som tolvåring, og Chicagos hedonistiske house-renessanse fant hun gjennom at hennes venninne Lora Branch ble alet opp i DJ-kunsten av mange av Chicagos fremste: Craig Loftis, Pharris Thomas, Andre Hatchett og selveste Frankie Knuckles – gudfaren til house – som de fleste er enige om at grunnla house-sounden.

Sammen fant de det som Honey Dijon beskriver som sin drømmeverden – i legendariske klubber som Rialto Tap, Club LaRay og landemerket Muzic Box – etterfølgeren til house-musikkens fødested The Warehouse i Chicago, riktignok der house fikk sitt navn ifra.

Hun fikk raskt noen spillejobber, men under 2000-tallets minimalistiske bølge i klubbverdenen, var det lite gjennomslag internasjonalt. Hun, med sin spillestil, passet ikke lengre inn: Honey Dijon produserer og spiller musikk som bevisst handler om menneskelighet, kjærlighet og livets kamper. Dette er fundamentet til dansemusikken, noe Honey er forferdet over at blir borte.

For entustiastene rundt original house-musikk ble dette en kampsak. Der har Honey Dijon vært helt sentral, for aldri å tilpasse seg trendene rundt henne. Hun endret aldri sitt eget lydbilde, produserte og spilte, og nå lærer hun en hel verden om hvorfor house-musikken faktisk var bedre før, rett og slett ved å praktisere den.

(Foto: Benjamin Alexander Huseby.)

Tok vokaler til Berghain

Dette takker hun blant annet Berghain for, som tok en sjanse og ansatte henne som resident DJ der, samtidig som hun fikk være seg selv.

Berghains gjengangere mente gjerne at man her i gården ikke skulle spille låter med så mye vokal, men Honey Dijon, som hadde erfaring hos Berghains forgjenger Ostgut, visste at hennes autentiske stil – ofte med sterke, kvinnelige vokaler – nok skulle fungere her også. Resten er historie.

Redmonds sets flyter mellom sjangrene disco, house og techno. Selv om sjangrene har lange, egne historier, kombinerer Honey Dijon dem på en måte som oser stålkontroll.

Den anerkjente amerikanske DJ-en Seth Troxler, som nå også setter fyr på dansegulv verden over, har sett Honey Dijon spille siden han selv var tenåring. Han, som selv har sett opp til Honey Dijon, sier til Mixmag at han aldri opplevd at hun ikke tryllet publikum til en felles, spirituell transe.

Honey Dijons unike kvaliteter vises i at det ikke bare er utelivsentusiaster som fyller opp dansegulvene foran henne, men også andre DJ-er står i kø for å oppleve hennes tekniske briljans og rytmiske bevissthet.

Troxler presiserer det som har blitt skildret tidligere: Klubbmusikken slik vi kjenner den i dag, kom fra skeive afroamerikanere i Chicago. Honey Dijon vokste opp her og ble opplært av legendene, som gir henne en unik dybde, skal man tro Troxler.

For hovedpersonen selv så er det veldig enkelt: Fortid, nåtid og fremtid står på samme sted når hun spiller. Hun legger bare til rette for menneskelig kontakt gjennom lyd hun mener er god. Honey Dijon bryr seg ikke om det er en tidløs klassiker eller en tenåringsdemo, bare platen slår godt fra seg. Det minner om hennes egen personlighet, og som opptatt av at hennes talent skal snakke for henne, fremfor identitetsmarkører som kjønn, legning og rase. Det skal ikke stå på merkelappene, men på den kvalitative utførelsen.

(Foto: Benjamin Alexander Huseby.)

House, husfester og helvete

Honey «Dijon» Redmond kaller foreldrene hennes for musikkfanatikere. Hun vokste opp med musikk fra Solar Records og Motown, og foreldre som elsket Whispers, Shalamar og som hadde Mininie Riperton som nabo før de giftet seg.

Soul-sjangeren ligger altså i Redmonds DNA – noe hun tidlig ble eksponert for i oppveksten.

Da foreldrene holdt ukentlige kjellerfester i husholdningen, begynte det tidlig – Honey Dijons erfaring med å spille vinyler foran gjester. Hun husker særlig minner av å høre latter, knusende glass og banning, etter at hun selv ble sendt til sengs. Allerede da visste Redmond at denne stemningen, og at denne «verdenen» – det var hennes liv.

Effekten av «Dijon»s katolske skolegang, og fornektelsen av dens verdier, er klar. Honey Dijon har uttalt til Mixmag at hun aldri har ønsket en verden av melk og honning, kanskje heller honning og sennep – med «sex, drugs og rock ‘n’ roll».

Hun har også uttalt at hun ikke ønsker å komme til «himmelen» – heller at hun søker å leve livet etter døden i dette helvetes nachspielet.

(Foto: Benjamin Alexander Huseby.)

Seksuell frigjøring

For Honey Dijon har den flamboyante musikeren Grace Jones vært en ubeskrivelig viktig inspirasjon. Den Jamaica-fødte artisten er kjent for å bryte med «alt» av stereotyper rundt det å være kvinne eller man, mann, skeiv, artist, attraktiv, svart, usymmetrisk, sterk, geometrisk og what not. Hun lekte med identitetsmarkørene.

For Dijon, som identifiserte seg som transseksuell fra ung alder, viste Grace Jones at det å være annerledes, eller som hun selv sa det: «Freak», ikke var noe negativt. For Jones selv var dette katalysatoren som drev henne til å bli en artist.

Fotografene Robert Mapplethorpe og Irving Penn endret Honey Dijons syn på det sensuelle, og ga henne innblikk i hennes favoritt-periode i historien. Noen velger Berlin på 30-tallet, andre 60-tallets San Fransisco, men for Honey Dijon var det den kulturelle og seksuelle frigjøringen i sent 70-talls, tidlig 80-talls New York som appellerte mest til henne, med urbane kunstnere som Keith Haring og Jean-Michel Basquiat, designere som Gaultier og Azzedine og musikere som The B-52s og Larry Heard i forsetet.

Dijons realisering om egen kjønnsidentet begynte før hun hadde startet på barneskolen, en tid der det ikke fantes ord for transpersoner. Selv begrepet «trans» er noe Dijon bruker for å gjøre kommunikasjon enklere, men hun synes ikke at merkelappen er uproblematisk. For Dijon er det rett frem: Hun er seg.

Det kommer tydelig frem gjennom Honey Dijons utallige foredrag og innlegg som en samfunnsengasjert stemme. Temaer som opptar henne, er naturligvis særlig heteronormativitet, transpersoners realitet og klubbkultur, noe hun har talt om i intervju hos Channel, paneldiskusjonen «remixing gender» på Museom of Modern Art, Red Bull Fireside Chat, og mye mer.

(Foto: Vogue.)

Honey Dijon møter New York

På 90-tallet flyttet Honey Dijon hjemmefra, og til New York. Hun fikk noen deltidsjobber hun ikke brydde seg om, som hun ble sparket fra, før hun valgte å ta satse på klubbmusikken.

Hun tok til seg DJ-jobber av alle slag, fra gigs på kjøpesentre til kaféer og barer. Her spilte hun også musikk hun ikke likte, men uten å slutte å tro på hennes egne ferdigheter og smak.

I denne perioden dro hun ut syv netter i uken, for å oppleve alt fra slam-poesi og drag-shows på utestedet Jacki 60, til New Yorks undergrunn, gjerne på klubbene Twilo, Shelter og Sound Factory.

Her opplevde hun DJs som den gang kanskje bare var de lokale Danny Krivit og David Morales, og også tungvektere som Carl Cox, Sasha og Digweed – alle som fortsatt er sentrale navn i en verdensomfattende klubbmusikkindustri.

Redmond ble spesielt godt kjent med Twilo-residenten Danny Tenaglia. Han introduserte henne for noe ny klubbmusikk fra flere hjørner i verden, musikk fra europeiske plateselskaper som Maurizio og International Gigolo, minimalistiske Perlon og New York-baserte Nu Groove og Strictly Rhythm.

Men selv Danny Tenaglia sier at få var like oppdatert rundt de nyeste utgivelsene som Honey Dijon: Uansett hvor i verden platene kom fra, hadde Dijon full kontroll. Hun tok allsidigheten fra barndommen inn i musikkverdenen, noe som taler godt i hennes debut-LP «The Best of Both Worlds» (2017).

I tillegg til å produsere og gi ut låter på plateselskaper som Toolroom og Nervous, har Honey sluppet sitt eget album. Albumet «The Best of Both Worlds» (2017), utgitt gjennom hennes Chicago-kjenning Derrick Carters plateselskap Classic, inneholder en rekke samarbeider med artister fra industriell techno, som Matrixxman, til tung rap som Cakes Da Killa.

Hver gjest med en unik smak som legger til sine individuelle groove og tone til platen. Selve tittelen sier Honey Dijon selv at er en refleksjon på henne som artist og transkvinne, en slags fusjon av alle hennes musikalske smaker, og en demonstrasjon av dansemusikkens skeive opprinnelse.

(Foto: Benjamin Alexander Huseby.)

Stilbevisst

Gjennom opptredener demonstrerer Honey Dijon gjerne også sin stilbevissthet og smak for høykvalitets mote. Til den grad at det blir plukket opp av Vogue Italia.

Moten har alltid hatt en egen plass i Honey Dijons hjerte, for den var også uatskillelig fra Chicagos house-scene: Under Dijons oppvekst i house-musikken, den gang en liten subkultur, kledde man seg house.

Chicagos house-scene var altså visuell, gjennom en kleskode som uttrykte en felles musikksmak hos en voksende nisje. House-looken var karakterisert av ridestøvler og eksentriske gensere fra designere som Claude Montana og Kansai Yamamoto.

I sterk kontrast til dagens DJs casual-tilnærming til klubben, kan man kanskje si at man i mye større grad bidro til festen som DJ å være out there i klesveien. Flere DJ-er tok det dønn seriøst, noe Dijon har fortsatt med.

Dijon, som legger sin elsk på moteikoner som Ann Demeulemeester og Martin Margiela, viser også et stadig oppdatert syn på mote. Begge er designere som ikke opererer med det typiske, feminine bildet.

Moteinteressen fant hun blant annet gjennom opptredener på «homseklubber» i New York. Her ble hun kjent med Givenchys daværende designer, Ricardo Tisci, og via ham, den tidligere Louis Vuitton-designeren Kim Jones. Honey Dijon beskriver vennskapene som nerding. De kommer godt overens, og bytter på tjenester.

Samtidig vokser også populariteten, helt sikkert ikke tilfeldig, men for Honey Dijon er forklaringen ganske enkel: På en fest for moteeliten under Art Basel på Miami Beach, ble hun konfrontert med hvordan en annen DJ spilte «tørre» 80-talls-hits for de som definerte trendene.

Hun forstod seg rett og slett ikke hvordan verdens fremste kulturelle sinn kom sammen for å høre på «brylluppsmusikk». Hvordan kunne disse være spydspissen, mens de hørte på Madonnas «Vogue»?

Akkurat som de ville eksponere verden for nye ideer i design og mote, ønsket Dijon å vise dem den beste musikken.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.