Først malerkunsten, og nå modernismen. Kunstner Erlend Grytbakk Wold tilnærmer seg det opphøyde, for å utforske og utfordre det formelle og formale.
– Maleriet har, med all sin historie og posisjon, føltes urokkelig og nærmest utilnærmelig for meg, forteller Erlend Grytbakk Wold (31).
Kunstneren er født og oppvokst i Trondheim, hvor non-figurativt maleri ble en del av oppveksten. Dermed ble også idéen om maleriet og maleren plassert høyt, på det han kaller en urokkelig pidestall.
– Men det samme som frastøter, tiltrekker, og til slutt bestemte jeg meg for å ta stilling til maleriet en gang for alle, for å se om jeg kunne finne min plass oppi det hele, sier han.
Det har han: Senest i fjor med en større soloutstilling i hjembyen – nærmere bestemt på Trøndelag senter for samtidskunst – hvor han viste maleri og skulptur. I august i år er han aktuell med ny separatutstilling på Kunstnerforbundet i Oslo.
– For å tilnærme meg maleriet, har jeg endt opp med en metode å male på som er minst mulig malerisk, med utgangspunkt i De Koonings definisjon av det maleriske: Om du kan se at noe er malt med pensel. Samtidig så er det jeg driver med plassert godt innenfor rammene for hva som er maleri.
– Er det så viktig?
– For meg har det vært viktig og riktig å forholde meg ganske tett til kunsthistorien, men jeg mener ikke dermed at alle andre må det. Kunnskap er derimot aldri feil.
Stijlen
Kunstneren har de senere årene gjort seg bemerket med verksserien «LUX». Arbeidene består av akvarellfarger på upreparert linlerret, før han sprayer vekselsvis rød, gul og blå maling – primærfargene som ble gjenganger i modernismen og «De Stijls» skolerte ideologi for harmoni og orden – lagvis på lerretet.
– Konseptuelt sett består maleriene av «alle» mulige farger, men det faktiske uttrykket blir en brunlig blanding. På nært hold, og etter å ha vært i nærvær av maleriene en stund, trer faktisk andre farger enn brunt fram.
Fargeblandingen lar han skje direkte på lerretet, en metode som har som mål å igangsette prosesser.
Resultatet er linjer og felter med tåkeaktige skygger, som vekselvis fremstår som inn- og utfalmende fra bildeflatene, med et blekt, melankolsk og dystopisk alternativ til modernismens kanskje ellers «skinnende hvite» utopi.
Arkeologisk blikk på modernismen
– Hva er det ved modernistisk estetikk som ga deg en trang til å arbeide videre med arven?
– Det er erkjennelsen av at jeg selv hadde trodd på at modernismen var et rent og fullkomment prosjekt, kombinert med kunnskapen om at det er mer komplisert enn som så. Den forenklede fortellingen som jeg ble lært, var kun en side av historien, sier han.
– Ja, for å arbeide så konkret med et sett med primærfarger og rette linjer føles så fasit-aktig. Kanskje også litt belærende – De Stijl er jo strengt talt et prinsipielt ideal. Er ikke modernistisk estetikk på en måte «løst»?
– Jo, da, det kan man kanskje si. Men jeg finner det stadig interessant; jeg leste for eksempel nylig en definisjon på post-modernismen som en arkeologisk tilnærming til modernismen. Kanskje det er en form for arkeologisk utgraving jeg driver med?
Han fortsetter:
– Og når vi først snakker om at noe er «løst», så kan jeg jo nevne at et av ønskene ved maleriene mine er at de skal framstå i oppløsning, i den forstand at de falmer til syne. Det ligger en holdning til mine idoler der.
Slik arbeider han med malerier som kanskje også får en til å tenke over opplevelsen av å se bilder:
– Det skal ta tid å se på verkene, og metoden jeg anvender til å male bilder skaper udefinerte linjer og former som øyet må bruke tid på.
Den samme tiden legger Erlend Grytbakk Wold i utføringen, som skjer lagvis, en prosess som gjør det vanskelig å gå tilbake på valgene:
– Jeg maler lagvis, og kan ikke ta vekk noe fra bildene jeg maler: Så jeg bruker mye tid på å se på bildene mine underveis, for å finne ut hva mer som skal gjøres for å få det til å sitte.
Formalitetene
– Overordnet arbeider jeg med arven etter det modernistiske form- og billedspråket, med utgangspunkt i min tro på det rene og fullkomne i dette uttrykket. Så dukker det opp forskjellige formale problemstillinger og temaer, når jeg maler og lager skulpturer.
– Hvordan ser egentlig en formal problemstilling ut?
– Jeg jobber for eksempel mye med komposisjon i maleriene, og da stiller jeg meg selv spørsmål som: Hvilke partier skal være lyse, hvilke skal være mørke og hvordan skal jeg balansere uttrykket mellom romlighet og flathet?
Nei, si det. Men for en kunstner som selv har valgt å leve tett med kunsthistorien, maleriets rolle og modernismens sett med prinsipper og idealer, kan man kanskje forvente gode resultater. Og de skal ofte være brune. Eller?
– Når det gjelder skulpturene mine, baserer materialvalgene seg på klassisk, moderne møbeldesign á la Marcel Breuer og Mies van Der Rohe. Tradisjonelt har de brukt mye skinn og lær i nyanser av brunt, så er det strengt tatt en slags tilfeldighet at maleriene også gir inntrykk av å være brune.
Han legger til:
– Men du skal ikke se bort i fra at jeg jobber med renere farger etter hvert, og snart kan se tilbake på en «brun periode».
Frihet foran fulltidsstilling
– Det viktigste jeg har gjort i min karriere var å velge en retning, sier Grytbakk Wold.
Retningen har pekt dit hen hvor han bruker utallige timer i atelieret, og lever på en redusert kunstnerlønn, men med sjelen i å uttrykke seg gjennom hovedsakelig maleriet og skulpturen.
– Som kunstner så forsaker man jo en hel del ting, men jeg føler det man får tilbake, er større, sier han.
– Hvilke muligheter føler du konkret at du mister, som kunstner?
– Forutsigbarhet og trygge rammer, for eksempel. Men jeg fokuserer heller på det jeg får tilbake, som sagt. Som friheten det ligger i å fordype meg i det jeg er mest opptatt av, enn – med all respekt til alle som har det – en firkantet fulltidsstilling.
– Når i livet ditt skjønte du at du ikke var en fyr som kom til å jobbe med noe firkantet, men heller kreativt? Du jobber jo strengt talt fortsatt med noe firkantet, herr formal!
– It’s hip 2 B square! Nei-da, men min farfar var billedkunstner, og da jeg vokste opp, så var det et yrke jeg kjente godt til. Jeg likte å lage ting, og hadde ganske god fantasi da jeg var yngre. Videre gikk jeg på forskole i Kabelvåg, hvor jeg fikk se hvor mye kunsten rommer, noe som hadde en enorm tiltrekningskraft.
Ser tilbake
Før de to årene på forberedende kunstskole i Kabelvåg, gikk Erlend Grytbakk Wold et årsstudium i kunsthistorie ved NTNU. Derifra søkte han seg inn på Kunstakademiet i Oslo, hvor han fullførte sin bachelor, og siden har han jobbet aktivt som kunstner i tillegg til å fullføre sin mastergrad fra Konsthögskolan i Malmø.
– Når det er sagt, er nok det viktigste kunstneriske prosjektet for meg alltid det neste, og ikke det forrige.
Først da kan han «puste litt ut», og ta innover seg det han nylig har arbeidet hektisk med, og det er i disse post-periodene, sier han, at han får en oversikt over prosjektet og dets sammenhenger:
– Jeg prøver å lese verkene mine, og se om de henger sånn passe på greip.
– Din seneste separatutstilling var i hjembyen, hvor du viste flere verk fra serien «LUX». Hang det på greip?
– Jeg er i all hovedsak fornøyd.
En installasjon fra utstillingen ble senere vist i en gruppeutstilling på UKS i Oslo, i forbindelse med boka som ble utgitt om visningskonseptet «One Night Only» – et galleriformat som Grytbakk Wold selv var med å drive noen år.
– Der prøvde jeg meg på en annen visningsform. I Trondheim spredte installasjonen, som består av 42 mindre skulpturer, seg over et større areal, mens på UKS lagde jeg heller en svær haug av alle sammen.
– Snakker vi fortsatt om hvorvidt utstillingen i Trondheim hang på greip?
– Ja, fordi i forhold til gruppeutstillingen, så synes jeg at mitt verk i seg selv fungerte klart bedre i Trondheim. Jeg jobber med å bli bedre til å prøve og feile, det var nettopp det «One Night Only» var til for. Derfor føltes det riktig å ta en sjanse i forbindelse med den gruppeutstillingen, som for så vidt åpnet en ny innfallsvinkel til verket, med mange andre fine verk ellers representert.
– Jævlig stress og himla gøy
Grytbakk Wold står altså i sin egen test om selvkritisk evaluering, noe som kanskje har bragt ham dit hvor han er i dag. Men hvordan arbeider han frem mot en utstilling?
– Den store forskjellen er at jeg har lengre arbeidsdager, og at det er enda mer kaotisk og uryddig på atelieret mitt enn til vanlig. Verkene mine tar gjerne litt tid å ferdigstille, så jeg prøver å planlegge, selv om det alltid blir stressfylt mot slutten.
Han fortsetter:
– Da er det fint å få inn kollegaer, med et nytt blikk på verkene, og kanskje en hjelpende hånd på praktiske gjøremål. Når jeg tenker meg om, har jeg et skikkelig elsk/hat-forhold til disse periodene; Det er jævlig stress og himla gøy.
– Hvem håper du kommer innom atelieret ditt under Oslo Open?
– Døren min er åpen for alle, og jeg håper så klart at så mange som mulig tar turen til Ensjøveien 8. Her sitter det mye bra folk!
– Litt mer spesifikt?
– De som er nysgjerrige på kunst, men som ikke vet helt hvor de skal starte. Slikt sett er Oslo Open et veldig bra sted å nettopp starte, og hos meg skal de få lov til å stille alt de har av spørsmål.
