Miloš Forman (1932-2018)

En stille rebell

En av amerikansk films viktigste regissører gikk bort tidligere denne måneden. Miloš Forman var mannen bak filmer som «Gjøkeredet» (1975) og «Hair» (1979) – to filmer som ga meg politiske idealer jeg ennå holder hardt på.

Miloš Forman har for mange vært en stor inspirasjon, som historieforteller, men også som tematisk formidler. Med to Oscar-statuetter for beste regi – «Gjøkeredet» (1975) og «Amadeus» (1984) – samt en nominasjon for «Larry Flynt – Skandalenes mann» (1996), var han en usedvanlig høyt belønnet filmskaper. «Gjøkeredet» er dessuten en av tre filmer i Oscar-utdelingens historie som vant alle de fem gjeveste Oscar-prisene.

Likevel kan Forman være en regissør som er lett å glemme i den store sammenhengen, men som jeg alltid kommer tilbake til. Filmenes varme, og hans evne til å gi inderlighet og følelser til karakterene, er en sjelden gave.

Forman krever at publikum må forholde seg til moralsk krevende rollefigurer, som Salieri i mesterverket «Amadeus», eller tittelfiguren Wolfgang Amadeus Mozart selv. Miloš Forman var altså en fantastisk skuespillerinstruktør, og en fantastisk underholder, men det som gjør Forman spesiell for meg, er hans evne til å spre politisk engasjement.

Bilde fra innspillingen av «Hair» (1979). (Foto: Milos Forman Gallery).

Formans nyanserte blikk

Jeg var åtte år da besteforeldrene mine viste meg «Hair» (1979), og da hadde jeg ventet lenge på å se rockemusikalen jeg hadde sett oppført på det Norske Teatret et par år tidligere. Det første som slo meg var alle forskjellene. Annet enn sangene og tiden er det lite ved handlingen som ligner scene-musikalen.

Formans film tør å stå på egne ben, og maler et ærlig bilde av en vanskelig tid. Det er krig, opptøyer, enorme forskjeller og fattigdom. Fra Oklahoma kommer Claude (John Savage) til New York, før han frivillig skal videre inn i militæret. I Central Park fanges blikket hans av to verdener; en overklassejente (Beverly D’Angelo), og en gruppe mennesker på hans egen alder, kledd i farger og som har latt  håret gro. Hippiene lurer Claude med seg, og gjennom rus, fri sex og kritisk tenkning viser de ham at det handler om mer enn kjønnsforvirrete drop-outs som synger kvasireligiøse mantraer.

Da jeg var liten forelsket jeg meg i sangene og karakterenes sjarm. Men ettersom jeg har blitt eldre er det lettere å se Formans nyanserte blikk. Det er ingen glorifisering av hippiene, men et ærlig blikk på en kultur som tiltrakk kjærlighet og dem som trengte en ny start eller brøt med et etablert, konvensjonelt liv. George Berger (Treat Williams) kommer fra en middelklassefamilie, Hud forlater forlovede og barn og Sheila (Beverly D’Angelo) tilhørte overklassen. Alle forføres de inn i den tapte generasjonen.

Milos Forman (Foto: Milos Forman Gallery.)

Tsjekkoslovakisk kritikk

Da hippiebevegelsen som opprør og motkultur var på høyden i USA, var Forman fortsatt i Europa. Han hadde vokst opp i et nazi-okkupert Tsjekkoslovakia, og mistet store deler av familien sin i konsentrasjonsleirene. Under krigen ble han tatt vare på av venner av familien, og fikk først vite om foreldrenes skjebne år senere.

Hans første filmer var produsert i Tsjekkoslovakia, men flyktet til USA etter at Sovjetunionen okkuperte landet i 1968. I filmene sine tok han med seg samfunnskritikken fra sine første filmer, og rettet den mot et av verdens største demokratier, USA.

Hva var det som fascinerte Forman til å lage «Hair»?

Jeg tror mye av Formans visjon med prosjektet ligger i hjemlandet hans. I motsetning til østblokk-landene var USA prakteksempelet på en fri nasjon, et land der alle fikk ytre sine meninger. I «Gjøkeredet» forteller han historien om å leve i et samfunn der alt er kontrollert av staten, men historien er flyttet til et mentalsykehus på den amerikanske landsbygda på 1950-tallet. Den er ingen drøm: Kjølige hvite ganger, regler og følelsen av ikke å høre til.

I «Hair» viser han det diktaturer ikke tillater: Total frihet. En forførende idé for mange. Den fargerike motkulturen er godt etablert idet Forman går inn i handlingen, og han ser ingen grunn til å fortelle oss begynnelsen eller avslutningen.

I «Gjøkeredet» angrep han det strenge og kontrollerende 50-tallet, nå viste han et 60-tall som var noe helt annet. Om «Gjøkeredet» var hans fortelling om det knallharde regimet han kom fra, var kanskje kulturen han viser i «Hair» drømmen om hva han skulle komme til.

Mens Claude i «Hair» ønskes velkommen med åpne armer av George Berger og gjengen hans, møtes McMurphy (spilt av Jack Nicholson) i «Gjøkeredet» som et ukontrollerbart barn. For mange vil «Gjøkeredet» stå som Formans beste film. Humoristisk, tankevekkende, skummel og grusom. Vi møter McMurphy, en voldtektsforbryter som har lurt seg unna straffearbeid ved å «spille» gal.

Fra Milos Forman-filmen «Gjøkeredet» (1975). (Foto: Milos Forman Gallery).

Amerikansk motstand

Jack Nicholsons skuespillerprestasjon imponerer. Det gjør også Formans evne til å se hver enkelt karakter i filmen, selv med en hovedrolleinnehaver som tiltrekker seg kameraet i så stor grad som Nicholson. Alle rollefigurene på det psykiatriske sykehuset gjør varige inntrykk hos seeren.

Forman hadde på forhånd blitt advart om at man måtte være amerikaner for å filmatisere Ken Keseys bok, men Forman mente selv at dette var ingen amerikansk fortelling. Det var like mye en fortelling om hans hjemland, og om totalitære regimer. McMurphys skjebne er knusende, men det er også hans oppførsel. Nicholson spiller en rebell som nekter å underlegge seg pleier Ratched (Louise Fletcher) sitt strenge regime, og konsekvensene blir fatale for både ham og flere av de andre pasientene. Han er en fare for seg selv og for hennes system, som i utgangspunktet ikke ser ut til å skape annet enn misnøye, aggresjon og angst.

Samtidig som «Gjøkeredet» er en skarp kritikk mot det amerikanske helsesystemet, er den også et bilde på den moderne mannen, han som ikke klarer å innrette seg. Det er sårt blikk, uten håp. Hippiene hylles for deres frihet på 50-tallet og 60-tallets McMurphy sjarmerer på tross av sin lovløshet. Ratched blir sett som usympatisk, men også hun menneskeliggjøres ved flere anledninger. McMurphy har ingen forståelse av konsekvensene handlingene hans vil få. Han bryter ut i et voldsomt raseri mot slutten og legger all skyld på Ratched da Billy Bibbit (Brad Dourif) tar sitt eget liv. På samme måte som «Hair», er også «Gjøkeredet» et blikk på en tid og en hel generasjon. Om det er Formans Tsjekkoslovakia eller USA vi er vitne til, spiller ingen rolle. Begge filmene skildrer evigvarende problemstillinger.

Politiske idealer

Med internett har det blitt lettere å dele politiske ytringer, og aldri før har nyheter vært så flyktige. På 60-tallet ville man fjerne seg fra den autoritære overklassen som sendte fattige menn ut i krig. Kriger i dag utkjempes ikke på samme måte, politikken er langt ifra like stiv og fremmedgjørende. Hvorfor er så «Hair» fortsatt viktig i dagens politiske situasjon?

Filmens kjærlighetstema og skildringen av en felles kamp mot et kjølig samfunn, føles fjern i dag. Fremfor å gå sammen, velger flere i dag å stemme frem den individuelle friheten. Vesten lukkes gradvis enten det er behandlingen av flyktninger, eller holdningen til omreisende tiggere. «Hair» og «Gjøkeredet» var filmer som ga meg politiske idealer jeg ennå holder hardt på.

visning av «Amadeus». (Foto: © Archive of Milos Forman)

Diskuterte ytringsfrihet

«Larry Flynt – Skandalenes mann» traff ikke mine idealer på samme måte, men ga flere nye perspektiver på ytringsfrihet, og konsekvensene den bringer med seg. Å lage film om Larry Flynt, som spilles av Woody Harrelson (Oscar-nominert for rollen), skaperen av Hustler og et amerikansk sex-imperium bestående av strippeklubber, sexleketøy og pornografi, må sies å være vågalt.

Denne gangen er det 70-tallet han skal utforske, fortsatt fri sex og rus, men sjarmen fra «Hair» har for lengst råtnet bort med hippiene selv. Med sitt mangfoldige blikk viser Forman at han er den riktige mannen til å fortelle Flynts historie, som for seeren både er humoristisk og sår, uten at filmen blir noen reklame for mannens arbeid.

Flere vil kalle Flynt smakløs, men hans politiske idealer gjør han til en forkjemper av ytringsfrihetens grenser. Slik Forman fremstiller det har Flynt bidratt til å forskyve ytringsfrihetens rammer, som kostet ham nesten livet og ført til utallige rettssaker. «Larry Flynt – Skandalenes mann» er mesterlig og underholdende fortalt, men den mangler kjærligheten som vi finner i både «Gjøkeredet» og «Hair», som til sammenligning kan beskyldes for å være noe naive i fremstillingen av vanskelige temaer.

Hans neste film, «Man on the Moon» (1999), skulle ta for seg livet til den grenseløse komikeren Andy Kaufman, spilt av Jim Carrey. Hans karakter er både utmattende og fremmedgjørende på samme tid. «Man on the Moon» er igjen et bilde av en tid og nasjonen Forman nå bor i. Frihet i alle former, ikke bare sex, men også humor. Hans appell er mindre åpenbar enn hippienes. Han tilhører en annen tid. Ser man «Man on the Moon» og forventer en hysterisk morsom komedie, kan man vil bli skuffet. Kaufman er tragisk fremstilt som en mann som ikke kommer i kontakt med seg selv. Han gjemmer seg bak gufne karakterer og surrealistiske opptredener. Han skaper en myte rundt seg selv. FIere av Kaufmans samarbeidspartnere, som Danny DeVito, som også spilte i «Gjøkeredet», er med på produksjonen, og Jim Carrey har hatt Kaufman som en inspirasjon i livet. Sammen klarer de å komme seg bak sminken, stemmene og de absurde sketsjene. Kaufman blir et symbol på total individuell frihet, friheten til gjøre hva man vil, være hvem man vil og aldri tenke på andres følelser. «Man on the Moon» er en provoserende skildring av en provoserende person. Det er absolutt en severdig og viktig film.

Fra visning av «Man on the Moon». (Foto: © Archive of Milos Forman)

Det trengs stemmer som Formans

I likhet med «Larry Flynt – Skandalenes mann» og «Man on the Moon» er «Hair» et kjærlighetsbrev til ytringsfriheten, og en oppfordring til å overskride grensene.

En frihet som i flere vestlige land stadig utfordres. Der kritikk blir møtt med påstanden fake news. Formans «Hair» mestrer balansen mellom romanse og realisme. Den faller ikke i nostalgifellen, enda den viser velsydde kostymer og pene, rene ansikter. Filmen avsluttes med tusenvis av demonstranter utenfor Det hvite hus som synger til president Johnson og hans menn: «Let the sunshine in!».

Filmen «Hair» fremmer radikale meninger som ikke kan gå tapt, og en kultur som ikke kan bli glemt. Ingenting er svart-hvitt, heller ikke ytringsfriheten, men det gjør den ikke mindre viktig.

Forman er en regissør for alle, en regissør for de som vil utfordres, for de som vil underholdes. Filmer som «Gjøkeredet» og «Amadeus» kan aldri sees for mange ganger, og det forblir kanskje Formans fremste kvalitet.

Det er lettere å kjempe for en sak man føler seg emosjonelt forankret i. Det får Forman tilskueren til å bli, enten om han viser soldaters redsel før de sendes i krig, eller pasienten som ender opp som offer for lobotomi. I motsetning til samtidige regissører som Martin Scorsese eller Brian De Palma, har Forman færre filmer å vise til, men kvaliteten er jevn.

Om alle regissører hadde laget film slik Forman gjorde, ville det vært langt mer sjeldent å se kjedelig film på kino. Forman vil bli husket for flere ting, men først og fremst som en varm historieforteller og en formidler av en fargerike sannheter. Miloš Formans arv vil fortsette å underholde og røre, og forhåpentligvis vil hans rolige opprør og stillferdige kamp for ytringsfriheten fortsette å engasjere i tiden som kommer. For i den verdenen vi lever i trengs det stemmer som hans.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.