Krigen mot gettoene er udemokratisk

Hvis vi skal ta etter danskene og gå til krig mot gettoene, må vi huske at den består av individer, skriver Camilla Farstad Lamprecht.

I danskenes gettoplan, med tittelen «Et Danmark uten parallellsamfunn. Ingen gettoer i 2030», går den danske borgerlige regjeringen hardt til verks for å fjerne de 25 definerte gettoene i Danmark.

Aftenpostens reportasje 21. april gir et godt innblikk, hvor en opphisset leder for «gettoen» Mjølnerparken, Muhammed Aslan, stiller et godt, kritisk spørsmål: Hva slags demokrati er det å lage helt egne lover og regler for alle som tilfeldigvis bor her?

Det åpenbare problemet der, er en manglende eller dårlig politikk for inkludering. Men den er det ikke boområdet Mjølnerparken som står bak, men heller den danske regjeringen.

Når den danske regjeringen går til krig mot gettoene, glemmer de at gettoene består av individer, og at en krig mot dem vil bestå av vold i begge retninger. Det er viktig å huske på når Norge nå ser ut til å følge etter.

Danske definisjoner

Danskene definerer gettoer som et område med sosiale utleieboliger, med minst 1 000 beboere. I tillegg må området oppfylle minst tre av følgende kriterier:

· Minst 40 prosent er ikke i jobb eller utdanning
· Mer enn 50 prosent har bakgrunn fra ikke-vestlige land.
· Andel straffedømte over 2,7 prosent av befolkningen over 18 år
· Mer enn 50 prosent av beboerne (30 – 59 år) har kun grunnskole
· Gjennomsnittlig bruttoinntekt er mindre enn 55 prosent av gjennomsnittet i regionen

I gettoplanen foreslår regjeringen også at en innvandrerandel over 60 prosent alene skal kvalifisere til getto-status, ifølge Aftenposten. Det handler om vold, språkvansker og parallellsamfunn.

Foucaults «regjeringsbegrep», en såkalt panoptisk styring, hvor regjeringen lusker i bakgrunnen samtidig som de overvåker individene slik at de selvstyres, fungerer ikke her. Nå må regjeringen vinne tilbake voldsmonopolet med både politi og media hakk i hel.

Ungdommene svarer med mer vold mot politi og patruljering, og dermed blir deres frustrasjon over klasseskille og mangel på fritidstilbud relativt uhørt. Det vekker en ny, moralsk panikk.

Moralsk panikk

I Norge bruker vi sjeldent ordet getto. La oss bruke Rykkinn som eksempel: Man kaller det en drabantby. Summa summarum er likevel den samme som i Danmark: Opplevelse av dårlige levekår, fattigdom, arbeidsløshet og segregering av deler av befolkningen.

Jeg får det likevel ikke til å henge på greip at områder som Rykkinn og Groruddalen skaper «hull» i Norgeskartet, og heller ei verken svenske eller danske «tilstander». Jeg vil heller kalle det moralsk panikk, et begrep som Thomas Mathiesen, professor emeritus i kriminologi, innførte.

Moralsk panikk er noe media skaper sammen med politi og politikere. Som da Sylvi Listhaug besøkte Rinkeby, eller da Politiet gikk ut om en ransbølge i 2013. Det måtte førsteemanuensis ved fakultet for samfunnvitenskap ved OsloMet, Nicolay Borchgrevik Johansen, inn og rette på: Statistisk sett var det ikke snakk om noen ransbølge, kanskje heller en tilfeldig svingning. Det var altså bare moralsk panikk.

Det er forbausende at Politiet blir utplassert mer synlig, på grunnlag av dårlig brukt statistikk. Men ikke like forbausende som når minoriteter i samfunnet blir brukt i skremselspropaganda på grunnlag av dårlig politikk.

I bunn og grunn er drabantbyområdene steder hvor folk bor, kanskje fordi det er lettere for folk som sliter med språk å bosette seg der. Eller kanskje noe så menneskelig som at man ønsker seg naboer man kan identifisere seg med, ved at de har lignende utdanning, inntekt eller behov. Andre ganger er man plassert der, fordi det er her det finnes sosiale utleieboliger.

Men moralsk panikk gjør en irrasjonell. Her vokser fremmedfrykten, til den grad at man vil gå til krig mot områder der hvor man har lavere utdanning, inntekt eller språkvansker.

Med moralsk panikk som logikk, kunne man like gjerne kalt strøk med eldreboliger og studentboliger for gettoer. Å marginalisere innvandrere eller språk til å være noe man bør gå til krig mot, er udemokratisk.

Språkets definisjonsmakt bidrar til enda større klasseskiller i samfunnet. Derfor mangler vi den viktigste stemmen. Det er stemmen til de som faktisk bor i gettoene.

Kosmetisk inngrep

Den franske sosiologen og sosialantropologen Loïc Wacquant betegner den generelle tendensen i samfunnet for «statens janusansikt». Med det, beskriver han hvordan den franske staten har ført krig mot gettoer i Frankrike over lang tid, for at alt skal se fint ut på overflaten.

Staten styrer fra avstand, men er beinhard og direkte når det gjelder sanksjonering og opprydning av såkalte problemgrupper i samfunnet, som et slags kosmetisk inngrep.

Dette er også tendenser i Skandinavia, slik Nicolay Borchgrevink Johansen illustrerer med boken «Det nyliberale janusansikt – Straff i frihetenes tid» (2015).

Vi lever i et samfunn som inkluderer de aller fleste i populærkultur og offentlighet, for så å systematisk ekskludere mennesker fra jobbmarkedet, høyere utdanning, levekår og så videre på sivilt plan.

Den avdøde sosiologen Jock Young kaller det for et bulimisk samfunn: Vi svelges inn i populærkulturen før vi kastes opp igjen, mislykkede i all friheten.

Ikke noe for Norge

Når Danmark bruker mangel på høyere utdanning som et argument for å definere en getto, eller kanskje bare områdets etnisitet, er det ikke så rart at man føler at krigen mot gettoene føles som en krig mot beboerne i den.

Tendensen er også til stede i Norge. Politiets funksjon som trygghetsskapende forsvinner når de brukes for å skape en isfront mot allerede utsatt ungdom. Det bør dialog, og ikke vold eller sosial kontroll til. Men nå innsettes 30 nye politifolk i Groruddalen i Oslo – som en løsning på vold i området, som for meg er åpenbart motivert av dårlig inkluderingspolitikk og mangel på fritidstilbud.

Et ekskludert område og ekskludert ungdom trenger inkludering, ikke en ny isfront. Krigen mot gettoene i land som Danmark og Frankrike, men også i Norge, bevitner en tro om at volden i gettoene er blind. Det er den ikke.

Integreringspolitikk bør ikke bare handle om å hvitvaske nye nordmenn, men om å inkludere dem.

Hadde statsbudsjettet i Norge prioritert den unge generasjonen og ikke akademia, kunne ting vært annerledes. Kommende generasjoners ansvar til å ta vare på eldrebølgen er enorm.

Samfunnet trenger ikke at alle har høyere utdanning. Og heller ikke at alle trenger å være etnisk norske. Det bør også være greit å velge å bosette seg i områder der man kan identifisere seg med naboene sine.

Politihatet bunner i et hat mot en dårlig politikk. Vold og hat er begge dårlige løsninger, både fra rebeller og Politiet. For et område med språkvansker må det bedre tiltak til enn de banale. Vi må heller ikke falle for den moralske panikken som justisminister Tor Mikkel Wara nå gjør alt han kan for å fyre opp under, senest i Aftenposten i går, med sin populistiske tilnærming.

Vi må heller høre på Jan Bøhler, som sa til VG at regjeringen selv må ta noe av skylden for at ungdommer verves av kriminelle gjenger: «[Regjeringen] har blant annet fjernet punktet som omhandler bekjempelse av organisert kriminalitet som hovedmål i departementets tildelingsbrev til politiet. Det er ingen tvil om at de kriminelle gjengmiljøene har fått mer spillerom de siste årene.»

I sitt eget debattinnlegg i VG spurte han, med de unge: Hvorfor tas ikke de åpenbare gjenglederne?

Jeg tror heller ikke at venstresidens snillisme er noen løsning. Vi må stille høye krav. Men å lage egne lover for alle de som bor i såkalte problemområder tilhører ikke et moderne demokrati. Å marginalisere disse gruppene ved å definere etnisitet og lav utdanning som noe man skal fjerne, er jeg også kritisk til. Det er en dårlig start på inkludering. Et inkluderende samfunn tror på individene.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.