Kunsthistoria

Møt 1700-tallets kvinnelige kunstnere

Kunsthistorien er full av menn, men det finnes også kvinner som du bør kjenne.

Den amerikanske kunstteoretikeren Griselda Pollock skrev i 1983 artikkelen «Women, Art and Ideology: Questions for Feminist Art Historians». Her tar hun for seg den feministiske kunsthistorien sine utfordringer og kritiserer måten man skiller mellom fortolkningen av mannlige og kvinnelige kunstnere.

I Subjekt-spalten Kunsthistoria ser vi nærmere på nettopp dette.

Les også: Kvinnelige kunstnere som du bør kjenne til

Pollock peker på hvordan kvinners kunstverk til stadighet blir knyttet til det feminine, til det å være «kvinnekunst». De kvoteres inn i historien, men etter andre kriterier enn sine mannlige kollegaer. Dette resulterer i at man fortsetter å behandle kvinners kunst, som noe radikalt annerledes og i bunn og grunn dårligere enn menns kunst.

Det er imidlertid ikke slik at Pollock stiller seg kritisk til innlemmelsen av kvinnelige kunstnere i kunsthistorien, snarere tvert imot. Hun tar derimot til orde for at de ikke først og fremst skal behandles som kvinner, de er kunstnere på lik linje som mennene.

Vi fortsetter serien om kvinner i kunsthistorien. Nå står 1700-tallets kvinner for tur.

Rosabella Carrieras portrett av Ludvig XV som tronarving. (Foto: Wikipedia).

Rosabella Carriera

Italienske Rosabella Carriera (1673-1757) begynte sitt kunstneriske arbeid ved å hjelpe moren produsere blondebånd, som var et must i en hver venetisk overklassegarderobe på slutten av 1600-tallet.

Når blondens popularitet svant hen, gikk Carriera over til å male miniatyrlokk til snusbokser – ja, du leste riktig. Vel å merke skulle datidens snus sniffes gjennom nesen, og ikke plasseres under leppen.

Carriera var den første som brukte elfenben, og ikke velin (fint pergamentmateriale) som underlag for sine snusboksdekorasjoner. Boksene ble svært populære, og etter hvert mottok Carriera også bestillinger av portretter. Disse domineres av pastellfarger og myke linjer.

Utover 1700-tallet spredde ryktet seg om Carrieras portretter til Frankrike, som på dette tidspunktet hadde overtatt Italias tidligere rolle som ledende kunstnasjon. I 1721 flytte Carriera til Paris, her malte hun blant annet den anerkjente kunstneren Jean-Antoine Watteau og det franske kongeparet. Hun ble også valgt inn i det Franske Kunstakademiet ved akklamasjon.

Til tross for suksessen trivdes ikke Carriera i den franske hovedstaden, og reiste tilbake til Venezia. Her ble hun værende i flere år, før hun mot slutten av sitt liv ble hoffmaler ved det Østerrikske hoffet. Keiser Karl VI støttet opp under Carrieras kunst og lot henne produsere fritt, mot at hun lot dronningen gå i lære.

Carriera var en sentral innflytelse på utviklingen av den særegne rokokkostilen, som preges av nettopp pasteller og myke, sensuelle linjer. Da kunstneren døde var rokokkoens storhetstid på hell, hennes portretter fortsatte imidlertid å påvirke franske kunstnere også i siste halvdel av århundret.

Et av Kauffmanns mest kjente historiemalerier viser den romerske gudinnen Venus som spleiser de to dødelige, Helena og Paris. (Foto: Wikipedia).

Angelica Kauffmann

Som Carriera, markerte også sveitsiske Angelica Kauffman (1741-1807) seg først med sine portretter. Til felles med mange kvinnelige kunstnere før seg, hadde hun en far som var kunstner. Dette medførte at hun fra tidlig alder fikk gå i lære, noe ytterst få kvinner hadde mulighet til.

Allerede som tolv-åring mottok hun oppdrag om å male portretter fra både biskoper og adelsmenn.

Da Kauffmans mor døde i 1754, flyttet hun og faren til Milano, derfra reiste de videre til kunstbyer som Roma og Firenze, før hun til slutt flyttet til Venezia. Her ble hun svært populær blant britiske overklasseturister, som ønsket å ha med seg portretter hjem til Storbritannia.

En av hennes britiske kunder, Lady Wentworth, var særlig begeistret for Kauffmanns arbeider. Hun overtalte kunstneren til å bli med henne tilbake til London, hvor Kauffmann fort ble en populær portrettmaler og en av grunnleggerne av det Britiske Kunstakademiet.

Med tiden begynte Kauffmann også å male historiemalerier, hvilket var ansett som den øverste grenen innen malerkunst og en svært mannsdominert sjanger. Kauffmanns historiemalerier vitner om at hun fulgte med i utviklingen på kontinentet, de tilhører tydelig den nyklassisistiske bevegelsen med side klassiske motiver og rette linjer.

I motsetning til andre europeere, var imidlertid ikke britene så interessert i historiemaleri – de foretrakk landskapsmotiver og portretter. Dette ledet til at Kauffmann flyttet tilbake til Italia, og ble en av Romas mest suksessfulle kunstnere.

Da hun døde ble hun æret av hele den romerske kunstscenen med en spektakulær begravelse – hele St. Lukas-akademiet (den romerske kunstnerorganisasjonen) fulgte henne til sitt siste hvilested.

Adélaïde Labille-Guiard var den første kvinnen som fikk drive undervisning i Louvrepalasset.(Foto: Wikipedia).

Adélaïde Labille-Guiard

Franske Adélaïde Labille-Guiard (1749-1803) ble født inn i et overklassehjem, og viste tidlig interesse for malerkunst. Mye tyder på at hun var mer eller mindre selvlært, da det ikke finnes mye informasjon om hennes læretid.

Da hun var tyve ble hun imidlertid elev ved Académie de Saint-Luc, hvor hun også deltok i sin første utstilling i 1774. Utstillingen ble så suksessfull at det Franske Kunstakademiet følte seg truet og fikk laget en ny lov som resulterte i at skolen måtte stenge bare få år senere.

Dette stoppet imidlertid ikke Labille-Guiard, som nå var fast bestemt på å lære seg oljemaleri, slik at hun selv kunne bli en del av det Franske Kunstakademiet. I 1783 ble Labille-Guiard og to andre kvinner tatt inn i akademiet, og derfra satt hun i gang en kamp for kvinnelige kunstneres rettigheter.

Labille-Guiard malte først og fremst portretter, som rent uttrykksmessig befinner seg i et krysningspunkt mellom rokokko- og nyklassisme. Hennes politiske engasjement kom imidlertid også til syne i hennes arbeider deriblant «Selvportrett med to elever» fra 1785.

Det monumentale oljemaleriet var angivelig et svar til sexistiske kommentarer om hennes arbeider og malerier av henne, malt av mannlige kunstnere. I maleriet viser Labille-Guiard seg selv med to kvinnelige studenter, en klar protest mot de manglende utdanningsmulighetene for kvinnelige kunstnere.

Mot slutten av sin karriere fikk Labille-Guiard kunstnerlønn fra Louvre. Her ble hun også den første kvinnen som fikk åpne studio og drive med undervisning for yngre kunstnere.

Elisabeth Vigées portrett av den franske dronningen Marie-Antoinette. (Foto: Wikipedia).

Elisabeth Vigée-Le Brun

Elisabeth Vigée-Le Brun (1755-1842) var tilknyttet Académie de Saint-Luc samtidig som Laibille-Guiard. De to sterke kvinnene ble ofte sammenlignet og satt opp mot hverandre. I motsetning Labille-Guiard, var Vigée-Le Brun datter av en kunstner og fikk gå i lære fra tidlig alder.

Allerede som 15-åring kunne Vigée-Le Brun leve av inntektene hun fikk fra sine portrettmalerier. Da hun i 1774 mistet sitt atelier, henvendte hun seg til Académie de Saint-Luc, hvor hun fikk arbeide og stille ut sine bilder.

Vigée-Le Bruns karriere blomstret og hun ble en av de mest populære portrettmalerne blant den franske sosieteten. I 1778 ble hun invitert til Versailles for å male Marie-Antoinette. Dronningen var så fornøyd med portrettet at hun straks bestilte et maleri av hele kongefamilien.

Som Labille-Guiard, ble også Vigée-Le Brun medlem av det Franske Kunstakademi i 1783. De mannlige kunstnerne  var svært kritiske til å innlemme Vigée-Le Brun i akademiet, de hadde imidlertid lite de skulle sagt når Ludvig XVI, på oppfordring fra Marie-Antoinette, gikk god for kunstneren.

Etter den franske revolusjon ble Vigée-Le Brun tvunget i eksil. Hun bodde i Italia, Østerriket og Russland, og vendte ikke tilbake til hjemlandet før i 1802.

Uttrykksmessig befinner også Vigée-Le Brun seg et sted mellom rokokko og nyklassisme, utover 1800-tallet blir imidlertid maleriene hennes stadig mer nyklassistikse både hva gjelder formspråk og motiv. Vigée-Le Brun regnes i dag som en av Frankrikes viktigste malere fra det 18. århundre.

«Melankoli» av Constance Marie Charpentiers fra 1801 viser en kvinne, tydelig tynget av sorg og alvor. (Foto: Wikipedia).

Constance Marie Charpentier

Som mange kvinner før seg spesialiserte Constance Marie Charpentier (1767-1849) seg innenfor portrett- og sjangermaleri. Hun begynte sin utdannelse innen tegning under Johann Georg Ville i 1777. Ti år senere ble hun elev av Frankrikes mest kjente kunstner, Jacques-Louis David.

David er selve symbolet på den nyklassistiske stilretningen som gjorde seg dominerende på den franske kunstscenen mot slutten av 1700-tallet. Charpentier befinner seg også utvilsomt innenfor denne stilen, maleriene er dramatiske, fortellende og langt mindre sukkersøte enn rokokkomalerier i sitt uttrykk.

Selv om Charpentier stilte ut mer enn tredve malerier under den årlige «Salon de Paris» (Frankrikes svar på Høstutstillingen) i perioden 1795-1819, er det kun maleriet «Melankoli» som med sikkerhet kan tilskrives henne i dag. Det antas at mange av hennes malerier feilmessig har blitt tilskrevet nettopp Jacques-Louis David.

Til tross for at vi idag kun kjenner til ett av Charpentiers malerier, er det ingen tvil om at hun var en viktig kunstner i sin egen levetid. Tre ganger i uka ble hun oppsøkt av yngre kunstnere, som ønsket råd og undervisning i maleri.

«Drømmen om lykke» fra 1819 var et av de siste bildene Constance Mayer stilte ut. (Foto: Wikipedia).

Constance Mayer

Constance Mayer (1775-1821) markerte seg også som en tydelig kunstner på slutten av 1700-tallet, og inn i begynnelsen av 1800-tallet. Hun fikk gå i lære hos flere kjente kunstnere, deriblant David og Pierre-Paul Prud’hon. Som Charpentier, malte hun først og fremst portretter og sjangermaleri.

Allerede som 20-åring deltok Mayer i Salon de Paris. Som mange før seg, visste at det var lurt å lene seg på sine mannlige læremestre – hun henviste derfor stadig til seg selv som elev av sine tidligere læremestere. I tillegg gjorde hun flere samarbeid med mannlige kollegaer, da særlig med Prud’hon, som i ettertid førte til at flere av hennes malerier ble tilskrevet læreren.

Etter den franske revolusjon ble noe lettere for kvinnelige kunstnere å ta seg inn på den franske kunstscenen, og Mayer tok de mulighetene hun fikk. Flere av hennes malerier uttrykker den første republikkens tidsånd som maleriet «Selvportrett av borgerinne Mayer» fra 1796, hvor hun i selve tittelen understreker sin identitet som borger av Frankrike.

I utgangspunktet var Mayer, som sine læremestre, nyklassistisk i sitt uttrykk, men mot slutten av sin karriere bevegde hun seg mot et mer romantisk formspråk. Penselstrøkene går fra å være lineære og plastiske, til å bli løse og myke.

Et av Mayers mest kjente bilder «Drømmen om lykke» fra 1819, viser en sovende kvinne i en båt med to menn – en som ror båten og en som holder rundt henne. Tittelen, til tross, er maleriet dystert enn heller lystig. Kvinnen er i kledd en hvit, nesten lysende kjole som står i kontrast til den ellers dystre paletten. Naturlandskapet, de myke linjene og den underliggende mystikken i maleriet gir umiddelbare assosiasjoner til romantikken.

I 1816 Mayer hadde fått rykte på seg som en av sin tids beste portrettmalere og fått tildelt kunstnerbolig i Louvrepalasset. Til tross for suksessen, var hun dypt ulykkelig. I 1821 så hun ingen annen utvei enn å ta sitt eget liv.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.