Står bak verdenskjente museumsbygg

Vi møtte superstjernearkitekten Renzo Piano og stilte alle spørsmålene dine

Hvor mye gjør han egentlig selv?

Året er 1977, og den den gang 40 år gamle arkitekten Renzo Piano står med kollegaen Richard Rogers på åpningen av museumsbygget Centre Pompidou i Paris.

Det ser ut som en vrengt harddisk, om ikke en togulykke, om man ser bort fra størrelsen som et av Paris’ største samtidskunstmuseer utgjør, både i kvadratmeter og med sine over fem millioner besøkende årlig.

Det radikale bygget bryter med de fleste museumsbygg slik man kjenner dem, med en høyteknologisk fasade som flagrer med det man ofte skjuler: Rulletrapper, kabelrør, ventilasjonsanslegg og what not, som alt er plassert i et organisert kaos som utgjør fasaden.

Så klart kom det folk for å kaste tomater på ham. De traff, og i ansiktet.

Pompidou-sentret på en god dag. Renzo Piano har tegnet bygget, sammen med Richard Rogers. Museet stod ferdig i 1977. (Foto: Presse.)
Pompidou-sentret på en god kveld. Renzo Piano har tegnet bygget, sammen med Richard Rogers. Museet stod ferdig i 1977. (Foto: Presse.)

Om dét sier den 80 år gamle arkitekten til Interview Magazine at han var 33 år da de begynte på skissene. Ung, altså, i forhold til sine 80 år i dag:

– Vet du hvorfor vi fikk muligheten til å jobbe med det bygget? Fordi ingen forstod hva vi drev med.

Like lite forstår vi av det han kladder på en serviett, som svar på spørsmålet vårt om han fortsatt tegner for hånd. Men han gjør nå det.

– Først og fremst fordi jeg ikke er noe særlig god på PC. Men hånda gir også en spesiell frihet. Hvis du tegner på maskinen, må du vite hva du trenger. Det er alltid greit med en håndtegnet sketch først, sier Piano til Subjekt.

Han fortsetter:

– En håndtegnet sketch er upresis, som er bra, fordi du utlever en frihet. Derifra er det fint om en datamaskin tar over.

Han tar frem en penn fra jakkelomma, en velkjent pressemanøver for Renzo Piano, visstnok, og illustrerer hvor lett det kan være å tegne noe på en serviett. Det blir ikke akkurat noe kunstverk, men:

– Se så enkelt. Ingen ting å skru av eller på. Du trenger bare penn og papir.

Piano trenger altså bare penn og papir, enten det gjelder Pompidou eller Padre Pio-kirken. Men også EUs høyeste bygg: The Shard i London, om ikke prisvinnende arkitektur som Whitney Museum of American Art (2005), The New York Times Building (2007) og vinneren av Oslo kommunes arkitektpris: Astrup Fearnley Museet, som han for anledningen er aktuell med igjen: Nå som medkurator for sommerutstillingen «I Still Believe in Miracles».

– Hva er det beste med å jobbe med museer?

– Vi jobber ikke bare med museer, men noe av det flotteste med nettopp museumsbyggene er at vår lidenskap for det vakre møtes her. Museet er også et offentlig sted, som jeg synes er det mest interessante å arbeide med. Som biblioteker, skoler, sykehus og annet. Men å jobbe med museet er magisk, fordi kunsten som skal stilles ut der er uforutsigbar, og fordi at det gjelder å tilrettelegge for dette.

– Hva er da det verste?

– Jeg har aldri opplevd noe særlig dårlig. Vi har vært heldige på kontoret, fordi vi har arbeidet med fantastiske klienter. Men det kan ta veldig lang tid i blant. Det spørs på museet som du arbeider med.

– Hvordan gikk det her?

– Veldig enkelt og greit. Vi jobbet med private utbyggere, Selvaag-brødrene og Hans Rasmus Astrup, og da går det veldig mye enklere for seg.

– Ja, sånn i forhold til å utarbeide offentlige bygg og dermed med dets lokalsamfunn?

– Nettopp. Da har man også store komitéer foran seg, og det tar lang tid og er litt vanskelig.

– Men det er vel bra?

– Ikke nødvendigvis. Det handler ikke bare om design, men om å forstå hva man egentlig har lyst til å gjøre, og da tar det lengre tid å bli enige, når man er flere. Som da vi gjorde Beyeler Foundation-museet i Basel i Sveits.

– Hva skjedde da?

– Vi jobbet med Ernst Beyeler selv. Han så på dette museet som hans store oppnåelse i livet, og da må man være sikker på hva han tenker om nettopp det, og samtidig er det mange nok ting som skal klaffe når man tegner bygg.

– Du har et stort arkitektlag som representerer deg. Hvor mye gjør du egentlig selv?

– Altså, det er ikke bare et team. Vi består av et stort kontor med ti partnere, hvor Emanuela «Moshi» Baglietto [prosjektlederen for Astrup Fearnley Museet] er en av dem. Sånn har det vært i 20-25 år.

– Men hvor mye gjør du selv?

– Jeg jobber, hver eneste dag, det er det eneste jeg liker å gjøre. Men selvfølgelig er vi veldig selektive, så vi gjør bare det vi ønsker å gjøre. Ofte er det offentlige bygg. Fra sykehus til justisdepartementets hus i Paris, som vi jobber med nå.

– OK. Jobber dere sammen, kanskje?

– Ja, vi har et ordentlig teamwork. Kontoret er basert på idéen om å jobbe sammen.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.