Fredag 16. august kommer en av verdens mest myteomspunnede minimal-DJ-er til Oslo. Da bør du være der, skriver Frithjof Bugge og Erlend Crowo. (Foto: Presse.)
Presentert av Sommerøya

Få, om noen, gjenskaper det akustiske lydbildet som Ricardo Villalobos

Til Sommerøya kommer en av klubbverdens kanskje mest myteomspunnede og innflytelsesrike DJ-er. Dette må du vite om Ricardo Villalobos før han tar deg med på sin rytmiske trip.
Saken er Fredag 16. august kommer Ricardo Villalobos til Oslo for å spille på Sommerøya. Dette er historien om hvordan den chilenske DJ-en ble en av klubbmusikkens mest myteomspunnede og innflytelsesrike profiler.

At Ricardo Villalobos opp gjennom årene har tiltrukket seg uvanlig mye oppmerksomhet, i alle fall til en undergrunns-DJ å være, er hevet over tvil. En rekke florerende videoklipp og bilder som både fanger Villalobos’ eksentriske væremåte og hans energiske og dedikerte tilnærming til musikken, har gjort ham til et kultfenomen.

Bare sjekk ut Mixmags artikkel fra noen år tilbake, hvor de samlet de ti mest minneverdige Villalobos-øyeblikkene, eller Telekom Electronic Beats’ artikkel fra samme år, der en rekke kredible DJs deler sine beste og morsomste historier om den chilenske trollmannen.

– Han tok alltid med seg bongotrommene sine og spilte under settene mine, og vi ble venner, sier den tyske DJ-veteranen Sven Väth om Villalobos.

Fra groupie til ikonisk

Ricardo Villalobos er en mann som får folk over hele verden til å smile. Som når han tar med seg trommene sine på andre DJ-ers sett og begynner å spille overdøvende på dem. Historien er fra 1990 eller 1991, Sven Väth husker ikke helt, men han er rimelig sikker på at det var på Väths egne klubb, Omen i Frankfurt.

– Noen år senere sluttet Villalobos seg til Cocoon Booking Agency som artist, og kort tid etter det ble han fast DJ hos Amnesia på Cocoon Ibiza.

Snakk om rakettkarriere: Fra groupie med bærbart trommesett til spillejobb på en av verdens mest ikoniske klubber.

Hvorvidt bongotrommene kan fungere som inngang for andre DJs er vanskelig å si. Det som derimot er sikkert, er at det ikke var tilfeldig at nettopp bongotrommene bidro til Villalobos karriere. Neste fredag kommer han til Oslo på en sjelden Norgesvisitt for å vise seg frem som den verdenskjente DJ-en og perkusjonisten han har blitt, på Sommerøyas jubileumsutgave etter ti år som Norges største ordentlige klubbmusikkfestival.

Slave to the rythm

Allerede som treåring tok Ricardo Villalobos liv en drastisk og dramatisk vending. Året var 1973, og et vellykket militærkupp ledet av den høyreorienterte generalen Augusto Pinochet omformet Chile til et autoritært diktatur. Villalobos’ foreldre, som begge var professorer ved universitetet, ble umiddelbart satt i fare. De forlot alt de hadde i Chile og flyttet til Tyskland.

Det vil si, den chilenske kulturen – fremfor alt musikken – beholdt de. Han oppdaget raskt hvordan rytmene fikk onkler og tanter til å danse på søramerikansk vis på eksilchilenernes fester, og ble oppslukt av rytmens makt. Villalobos begynte å spille conga og nettopp bongotrommer.

Allerede som tiåring var han blitt «slave to the rythm», for å si det med hans ord.

Truffet av en «ny bølge»

Samtidig som den unge Villalobos etter hvert ble en dyktig perkusjonist, introduserte faren hans ham for stadig nye musikalske impulser fra et stort spenn ulike kulturer.

Den musikalsk sett kanskje viktigste innflytelsen fant han imidlertid på egenhånd, som ungdom i Vest-Tyskland. Depeche Mode ble nemlig Villalobos’ inngangsport til den elektroniske musikken.

Lyden av New Wave-bandets eksperimenterende og utforskende lydbilde var en skjellsettende opplevelse, og med sine allerede forgrenede musikalske røtter og rytmebesettelse startet Ricardo Villalobos utforskingen av den elektroniske sounden og dens funksjoner.

Ricardo Villalobos flyktet som 3-åring med sin familie fra Chile til Tyskland da den høyreorienterte generalen Augusto Pinochet omformet Chile til et autoritært diktatur i 1973. (Foto: Presse.)

En åndelig tilnærming

Villalobos’ egen visjon er å gjøre musikken sin så romslig som mulig.

– Det jeg forsøker å oppnå med elektronisk musikk er å gjøre den så fri og romslig som mulig som en akustisk innspilling. Dette er det store referansepunktet for meg, selv om det er nærmest umulig, uttalte han til Xlr8r.

Med sitt ekspansive musikalske bakteppe ønsker Villalobos å ta med seg lytteren på en «rytmisk trip» ved å vekke den ukontrollerbare rytmiske sansen han mener ligger naturlig i alle menneskers underbevissthet.

Han beskriver musikken som en «klar, forståelig, og rolig stemme» som skal ledsage lytteren ned i sin underbevissthet og fremkalle sterke følelser.

Sommerøyas festivalsjef, Anton Solberg, som er ansvarlig for bookingen av Villalobos, uttrykker følgende:

– Er det 3.000 mennesker på festivalen så snakker han med alle 3.000. Han har en åndelig tilnærming til musikken som er spennende.

Villalobos’ visjon skaper en minimalistisk tilnærming til house og techno, som får maksimal effekt ut av repetisjoner med små endringer i swing og groove, som skaper klarheten Villalobos etterspør i musikken. Den repetitive minimalistiske rytmen gir samtidig spillerom for hans mangfoldige musikalske smak, som skaper hans eklektiske stil med plass til alt fra et serbisk brassband til den norske folk- og jazzmusikern Mari Kvien Brunvoll.

I hans remix av «Everywhere You Go» (2013) balanserer han Brunvolls himmelske stemme med den pulserende rytmen, og skaper en utenomjordisk perle.

En kveld på Hyte i Amsterdam med Ricardo Villalobos på line-upen. 16. august spiller han på Sommerøya. (Foto: Hyte Amsterdam.)

Pusher grenser

Tysk-chilenerens diskografi er mangslungen og spenner over åtte studioalbum, legendariske DJ-sets – særlig settene fra London-klubben Fabric, som Villalobos mener har verdens beste anlegg – samt en rekke mixtapes og remixer. En gjennomgående rød tråd er det standhaftige drivet etter å utfordre både den elektroniske musikkens grenser og publikum.

Som den moderne klassikeren «Dexter» (2003) hentet fra Villalobos’ kritikerroste album «Alcachofa», som med sin galopperende og insisterende beat og en lengselsfull synth skaper et melankolsk mesterverk det er vanskelig ikke å bli berørt av.

Eller hans unike prosjekt «Re: ECM» (2011), der han sammen med den tyske eksperimentelle produsenten Max Loderbauer laget komposisjoner med utgangspunkt i arkivet til det tyske plateselskapet ECM. Det renommerte selskapet gir i hovedsak ut jazz og improvisert musikk, og resultatet av prosjektet ble et klangfullt, komplekst og rikt Avantgarde-kunststykke.

Vi vil hevde at ingen andre har kommet så nærme den akustiske «sounden», utelukkende ved bruk av elektroniske instrumenter, som Ricardo Villalobos.

Musikken som talerør

På tross av at Ricardo Villalobos ofte sees i sammenheng med «minimalbølgen» som herjet tidlig på 2000-tallet, kan en trygt si at mannen er sin egen sjanger.

Hans umiskjennelige dedikasjon og energi til musikken har alltid vært viktigere en berømmelse og anerkjennelse.

– Jeg forsøker mitt beste å ikke bli mer suksessfull. Jeg er anti-promotering, anti-internett, uttalte han til The Guardian i 2017.

Villalobos lar med andre ord musikken snakke for seg selv. Men hvilken historie musikkens stemme vil fortelle på Sommerøya, tør vi ikke spå. Det vi riktignok kan forvente, er et kompromissløst og utfordrende sett.

– Det blir kjempespennende å se ham avslutte fredagen. Det blir mørkt halv ti og han går på klokka ni. Han begynner i sollyset og spiller seg inn i mørket, avslutter Solberg.