Visste du at avisen Dagen er et «ytterliggående religiøst nettsted»? Det mener i hvert fall Tankesmien Agenda, som er premissleverandør for mye av venstresidens politikk, og selv hevder seg å være på den moderate venstresiden.
Å lese onsdagens debattinnlegg fra Andreas C. Halse, Agendas fagsjef, var mildt sagt overraskende, for jeg har holdt Agenda for å være stort sett fornuftig.
Vebjørn Selbekk, barn av øst-tyske flyktninger fra DDR-tiden, sitter i ytringsfrihetskommisjonen og er en av de få mediepersonene i Norge som har turt å åpent kritisere islam.
Som redaktør for Dagen trykket han Muhammed-karikaturene til støtte for Jyllands-posten og Kurt Westergaard, og har holdt samme prinsipielle ytringsfrihetslinje siden.
Dagen har et sterkt liberalt bein, og har jevnlig kritiske reportasjer også om kristenkonservative temaer. Men av Andreas Halse får de ingen anerkjennelse. Ifølge ham er Dagen for «relativt ytterliggående religiøst nettsted» å regne. Hvem er det som nører opp splittelse her?
Teksten preges videre av dystopisk lesing fra Agendas fagsjef. Motstand mot reelle politiske saker og ideologier, som skolepolitikk og læreplaner, samt kampen for samvittighetsfrihet også for religiøse, presenteres som et slags kristenradikalt prosjekt støttet oppunder av «underskoger i alternative og sosiale medier».
Brunbeising av alle som reagerer på at barn i Osloskolen inviteres til å gå i tog med dragqueens, lær og petplay, for å sette det på spissen, er både uærlig og et svært dårlig utgangspunkt for dialog.
Jeg vil til og med si at det er et forsøk på å delegitimere, sverte og utdefinere store deler av befolkningen, som tar i bruk åpne, demokratiske kanaler for å uttrykke sine politiske meninger.
Å kalle en ideologi for en ideologi
Andreas Halse trekker også bånd mellom angrep på skeive og det å kalle Pride en ideologi. Selv har jeg et liberalt hjerte, men er en forkjemper for politisk konservatisme i disse tider (samfunnet trenger den motvekten) og jeg er en teologisk konservativ kristen. Kall meg gjerne en ideolog når jeg kjemper for mine idéer. Jeg kaller Esben Esther det samme når hun kjemper for sine.
Sannheten er at Pride åpenbart er en ideologisk bevegelse, og ikke noe svevende og udefinerbart, men noe vi kjenner historien til og tenkerne bak. Den bygger på postmodernisme og kritisk teori, i sin tid videreutviklet fra feminisme med viktige bidrag fra filosofer som Michael Foucault og psykologer som John Money.
Den har og en klar ontologi om kjønn, legning og identitet, en etikk og et menneskesyn, en samfunnsanalyse og konkrete politiske målsetninger.
Hva i all verden skal vi kalle dette om ikke vi skal kalle den en ideologi?
Les også: Derfor skaper T-en i LHBT problemer for pride-bevegelsen
Misforstått konverteringsterapi
I hoveddelen av teksten forsøkes det å gjøre rede for hvilke ingredienser som har skapt dette gryende pride-hatet:
«Første ingrediens er utbredt skepsis til transpersoner. Dette ble synlig i høringen om å forby konverteringsterapi. Motstand mot å regulere muligheten til å «konvertere» transpersoner var en gjennomgangstone blant motstanderne av lovforslaget,» skriver Halse. Om man presenterer debatten slik, lyttet man enten aldri til hva motstanderne faktisk sa, eller man lyver tvert. Jeg er villig til å gi Halse den respekt å anta at det førstnevnte er tilfelle her.
Motstanden var i all hovedsak basert på den sammenblandingen av «konverteringsterapi» i amerikansk forstand, tilstede i noen få, merkelige, norske lukkede miljøer, med frivillige og betrodde samtaler med prester og veiledere, initiert av enkeltpersoner selv. Det var uklart om lovforslaget ville ramme rent sjelesørgeriske samtaler og personlig rådgiving, og det så ut til at det ville blitt ulovlig for en prest eller sjelesørger å gjøre stort annet enn å bekrefte en persons personlige kjønnsidentitet, selv om personen selv skulle komme med tvil og ønske om å få hans eller hennes personlige råd.
«Andre ingrediens er å konstruere en ideologisk fiende. Det snakkes nå sjeldnere om skeives formelle rettigheter, men mer om Pride-bevegelsens politiske agenda.»
Dette er et naturlig symptom av at skeive i stor grad har alle de samme formelle rettigheter som streite i dag. Med unntak av visse adopsjonsregler og liknende. Naturligvis blir det dermed mindre snakk om grunnleggende rettigheter og mer snakk om de langsiktige konsekvensene av å innføre radikal kjønnsteori og dekonstruksjon av stadig nye seksuelle normer. Pride-feiringen ville fått langt mer støtte om den fokuserte mer på skeives ønske om adopsjonsrettigheter, og mindre på dragqueens og kjønnsteori i skolen.
Les også: Subjekt mener: Pride-bevegelsen må tåle og tolerere kritikk
Lytt til kristnes erfaring med misjonering
«Tredje ingrediens er barna. Kritikken mot Pride handler oftere om at barna må skjermes, og særlig mot seksualiseringen av Pride.»
I min hukommelse var «tenk på barna» alltid en sentral del av pridemotstand, og egentlig det meste av konservativ motstand opp gjennom historien, være seg mot rockemusikk, skytespill eller Pokémon på TV.
«Det mest aktuelle eksempelet er motstanden mot at Barne-TV-figuren Fantorangen skal ha et opplegg hvor blant annet den såkalte Blime-dansen skal gjennomføres.»
Hadde man advart mot at Barne-TV skal ha med barna på pride-feiring og at radikal kjønnsteori skulle innføres i barneskolen for bare noen få år siden, hadde man blitt idiotforklart og kalt homofob. Det virker derimot som at de konservative har hatt mye rett om pride-bevegelsens intensjoner til nå. Planen er nettopp å nå ut til barna.
Man burde lytte til kristne i slike saker, for vi har selv århundrer med erfaring med misjon, barneundervisning og samfunnsbygging. Det er ikke uten grunn at det i sin tid var kirken som styrte det norske skolevesenet. Vi vet hvordan ideologier innføres i samfunnet.
«Mye tyder på at motstanden mot Pride er på vei fra ytterkantene til det etablerte,» skriver Halse mot slutten av innlegget.
Var det ikke alltid slik? Er ikke hele eksistensbegrunnelsen at motstand og fordommer ligger og ulmer i majoritetssamfunnet og at løsningen dermed er å stolt stå frem som hvem man er eller identifiserer seg som?
Det bør ikke da være for mye å be om at motstanderne blir behandlet som normale politiske individer i et liberalt samfunn, og ikke blir brunbeiset og avfeid som «ytterliggående religiøse».
