18. august skrev debattredaktør i Subjekt, Mikkel Ihle Tande, et innlegg om Ytringsfrihetskommisjonens rapport og Salman Rushdie. Der skriver han: «Når man snakker om trusler mot ytringsfriheten, er faren islam utgjør kanskje den mest alvorlige.» Jeg måtte straks skrive en kommentar på Facebook for å forhåpentlig rette på denne misvisende setningen. Jeg er enig i mye i innlegget ellers, men denne setningen alene fortjener et svarinnlegg.
Jeg hadde håpet at Tande ville endre setningen om at islam utgjør en alvorlig trussel mot ytringsfriheten til at det var «jihadister» som gjorde det. Til det svarer han «jeg vurderte å bruke andre ord, f.eks. islamisme.» Islamisme er et nordmenn ofte misforstår. Islamisme er et bredt spekter. De finnes i IS, men de var for eksempel også den sterkeste kraften under den demokratiske revolusjonen i Midtøsten, kalt Den arabiske våren. Denne demokratiske og islamistiske bevegelsen kom før både islamistisk jihadisme og den konservative typen islamistisk salafisme. Å si at islamisme er en trussel mot ytringsfriheten er derfor også misvisende. Dessuten utgjør fredelige islamister det klart største flertallet.
Videre skriver Tande at han ikke vil endre det fordi «41 prosent av muslimer i Norge ønsker å straffe religionskritikk». En kjent skikkelse blant norske muslimer, Basim Ghozlan, skriver om undersøkelsen som viser dette, at: «De mener nok at det skal være en terskel som hindrer at folk går løs på andres hellige symboler, ikke straff spesifikt. Når jeg har diskutert dette med muslimer, har det flere ganger vist seg at de egentlig mener at det er samfunnet og ikke myndighetene som skal slå ned på det.»
Les også: Forfatteren er blitt et ytringsfrihetsikon etter 33 år i konstant livsfare. Dette er Salman Rushdie
Et tolkningsspørsmål
Poenget er at det er vanskelig å forstå nøyaktig hva folk mener om påstanden «Blasfemi bør kunne straffes, også i Norge». Mener man juridisk eller ved sosiale sanksjoner? Og hva regnes som blasfemi? Det finnes kanskje forskjellige grader av det?
Forfatteren av boken «Norsk islam» (2016), Mohammad Usman Rana, kommenterer undersøkelsen slik:
«(Vi må) se på konteksten: Flere store undersøkelser har vist at muslimer i Europa i større grad enn europeisk majoritetsbefolkning identifiserer seg med religionen sin og har et nært forhold til den. Man må se deres forhold til blasfemi i et slikt lys. Man må heller ikke være så historieløs at man glemmer at også nordmenn, for ikke så veldig lenge siden, hadde et tettere forhold til religionen sin enn de har i dag, og at det også i Norge var en blasfemilov som var representativ for en tid da nordmenn var veldig opptatt av Gud og Jesus.»
Blasfemi har vært straffbart i kristne, vestlige land i hundrevis av år, og ble i Norge først lovlig i 2015, etter mange år som en «sovende paragraf». «Blasfemi» har dermed vært lovlig i relativ kort tid. At 41 prosent av norske muslimer sier seg enig i påstanden om at «blasfemi bør være straffbart i Norge» betyr ikke at islam er en trussel mot ytringsfriheten. Det er deres mening, og ytringsfriheten tillater dem å ha den. Eller skal vi hindre dem i å ha denne meningen?
Les også: Dette viser hvorfor integrering er en feilet strategi
Er hatparagrafen også problematisk?
Ytringsfrihetens grenser er til en viss grad definert i loven. Blant annet er den avgrenset for eksempel mot hatparagrafen, mot forbud for reklamering av alkohol og så videre. Det ironiske med Tandes ytring er at islam var enige i nettopp dette for over 1.000 år siden. I tillegg er islam grunnleggende åpen for konstruktiv kritikk. Ytringsfriheten, både innenfor menneskerettighetene og islam, har samme formål: sannhetssøken.
En av vår tids største utfordring er såkalt «fake news». Dette forvirr samfunnet gjennom spredning av misinformasjon. I islam er det et forbud mot slike ytringer, nettopp fordi de skader et samfunn. Den grunnlovfestede ytringsfriheten vi har i Norge, er som nevnt ikke klart avgrenset mot slike ytringer, men den har klare tendenser til avgrensninger mot andre ytringer som skader et samfunn. I så tilfellet er kanskje ikke ytringsfriheten i islam og i Norge så forskjellig.
Ytringsfrihet er en grunnlovsfestet menneskerett. Det samme gjelder religionsfrihet. De har ikke rang overfor hverandre. Så hvis jeg som muslim sier jeg er for en lavterskel blasfemiparagraf i Straffeloven, benytter jeg meg både av ytringsfriheten og religionsfriheten. Hvis Tande mener at dette er en trussel mot ytringsfrihet, er alle som er for hatparagrafen det samme.
Når det gjelder de 7 prosent av norske muslimer som mener det bør være dødsstraff for blasfemi, vil jeg selvfølgelig si meg helt uenig, og at vi som samfunn må jobbe mot slike holdninger. De har heller ikke særlig mye kunnskap om sin egen religion. I koranen står det nemlig: «… dersom noen dreper et menneske uten at det er snakk om en dom for drap eller for å stoppe fordervelse av landet, da skal det ansees som om han har drept hele menneskeheten» (5:32).
At islam utgjør en alvorlig trussel mot ytringsfriheten, er total fiksjon. Jeg håper Tande er villig til å endre en slik polariserende setning. At noen muslimer utlyser en fatwa eller bestemmer seg for å drepe noen for deres utsagn, er ikke representativt for en hel religion. Noen muslimer drikker alkohol, noen er leger og tror på evolusjon, andre begynner å bevege seg bort fra religionen i en mer radikal retning.
Slik er det med alle religioner. Det blir feil å generalisere på en slik måte. Faktisk blir det farlig.
