La meg komme med en innrømmelse: Jeg har ikke spesielt mye erfaring med Burgund.
Le så mye du vil, men da bør du også ha veldig god råd. For jeg snakker selvfølgelig om de ordentlig bra vinene derfra, som ærlig talt er ufattelig dyre.
Jo, da. Det var en tid. Før jeg fikk barn, og da jeg bodde med min bedre halvdel i en liten leilighet på St. Hanshaugen. Alle husker vel de glade dagene med rente på drøye null prosent? Den gangen kunne jeg påkoste meg å drikke ordentlig god vin fra Burgund.
Siden har det vært nokså uaktuelt. Å kjøpe gode produsenters aller enkleste viner til 500 sure kroner frister liksom ikke helt.
Men druen pinot noir, den er heldigvis fortsatt innenfor rekkevidde.
Og la oss dvele litt ved den.
En krevende drue
Pinot noir går for å være en krevende drue å dyrke.
Tynt skall, skjør personlighet, lett påvirkelig … jeg snakker ikke om Gen Z, men om månedens drue.
Enten den utsettes for sollys, varme, kulde, eiketønner eller andre naturfenomener og vinmakergrep, er den sensitiv. På sitt beste er den transcendental, men på sitt verste blir den blass, baktung, endimensjonal og kjip.
Men god pinot noir kan ta flere former. De beste fra Burgund er stramme i stilen, der kvaliteten etter sigende oppleves vel så mye i tekstur, lagringsevne og je ne sais quoi.
Men det jeg forelsket meg i den gang jeg oppdaget druen, var de amerikanske pinot noir-ene. Særlig de fra California. De var på en måte forståelige. Seriøse og vellagde, samtidig som de blåste hjernebarken av meg med den utadvendte, modne bærfrukten, og en mer tilgjengelig, leskende stil. En ubestemmelig eim av livsglede, som de franske motpartene aldri helt klarte å formidle. Sunkissed, som de sier der borte.
Nå er det slik at man i vinverdenen snakker om gamle og nye verden. Det meste av Europa, og Burgund spesielt, utgjør Den gamle verden. USA, og resten av selve verden for den saks skyld, representerer den nye. Ikke til forkleinelse for USA, for også USA har en lang historie med vinproduksjon. Og er det én produsent som illustrerer hvor kunstig skillet mellom ny og gammel verden kan være, så er det Birichino (uttales birikino).
Annonsørinnhold: Gabriel-Glas er kåret til verdens beste universale vinglass
Å eldes med verdighet
Produsenten Birichino ble etablert i 2008 i Santa Cruz. Et stedsnavn jeg lenge kun forbandt med de langt kulere gutta som skatet, hjemme på Røa (som igjen sannsynligvis var de minst kule skaterne i byen. Vi var jo tross alt på Røa). Men i denne lille byen, rett sør for San Francisco, slo Alex Krause og John Locke seg ned med et uttalt fokus: å hente ut det aller beste fra noen av Californias eldste vinstokker. Flere av dem plantet tilbake på 1800-tallet, noen på tidlig 1900-tall, og noen «ungdommer» fra 70- og 80-tallet. Selv i Burgund skal du jobbe litt for å finne tilsvarende alder på vinplantene som de eldste i California.
«Saint Georges» er Birichinos inngangs-pinot. Druene er fra «kun» 40–55 år gamle vinstokker fra en samling familiedrevne, velholdte vingårder rundt i nærområdet. Hovedsakelig hentes druene fra Besson vineyard, som også har grenache-druer fra vinstokker plantet i 1910 (den vinen er også tilgjengelig på polet).
Selv om «Saint Georges» ikke har noe med naturvin som smaksprofil å gjøre, så er den fremstilt med mye av samme mindset. Det er naturlig, lokal californiagjær som har fått kickstarte fermenteringen.
Druene er så langt som mulig hentet fra vinmarker dyrket økologisk og deretter behandlet med lav intervensjon fra vinmakerens side. Gjæring og modning skjer på ståltanker og brukte eikefat, som tilfører beskjedent med aromaer i vinen.
Før flasking er det ikke gjort noen filtrering. Alt for å beholde det fine uttrykket fra plantene som har levert druematerialet.
Alle vinmarkene har en eller annen form for modererende, kjølig påvirkning. Enten den kommer fra kalde stillehavsvinder fra vest, eller høydemetee oppe i Santa Cruz-fjellene. Uansett bidrar dette til å senke temperaturen, som igjen utsetter modningen og forlenger vekstsesongen. Resultatet er lavere alkohol, spenstigere frukt og en fin syreryggrad.
Men misforstå meg ikke.
Annonsørinnhold: Gabriel-Glas er designet for både nytelse og styrke
Kysset av solen
For midt oppi alle disse temperaturmoderatorene, er det én ting som skinner gjennom. Bokstavelig talt. Det er solkysset. Den aromatisk lekne personligheten som Burgund aldri kan oppnå (de ordene må jeg kanskje spise i meg når kloden – og Burgund – varmes ytterligere opp, men det får så være). Aromaene her er på den ene siden friske og syrlige moreller og kirsebær. Samtidig gir solvarmen fine hint av tørkede urter og fudge.
Dette er med andre ord ikke Burgund, og denne flasken ønsker heller ikke å være det. Det er ikke hvite duker, diskusjoner om batonnage, blindsmaking av ulike lieu dits, silketørkle i halsen eller romersk historie. Det er en flaske i den ene hånden, to habile vinglass i den andre, solen i ansiktet, og følelsen av at verden – til tross for all sin pågående jævelskap – kan være et godt sted å være.
Faen heller. Nå fikk jeg lyst til å flytte hjem til Røa og begynne med skating.
Månedens vin
Månedens vin er «Birichino – Saint Georges Pinot Noir» (2023)
Land og distrikt: USA, California, Central Coast
Drue: 100 prosent Pinot Noir
Pris på Vinmonopolet: 399,90 kroner
Annonsørinnhold: Få 20 prosent rabatt på Gabriel-Glas vinglass
