Feminismen bør handle om å løfte frem de minst privilegerte kvinnene. Bevegelsen bør avdekke maktstrukturer og kjempe frem en likestilling for alle. Men 8. mars-toget svikter på de svakstiltes kamp, og er både ekskluderende og udemokratisk.
Jo da, hovedparoler stemmes frem, og i år ble «Prostitusjon er slaveri – styrk sexkjøpsloven og hjelpetiltakene» en av dem. En underparole som er grunnleggende uenig i en hovedparole er ikke tillatt i toget, og dermed ble PION – Sexarbeidernes interesseorganisasjon, FRI Oslo og Akershus, Skeiv Ungdom, Skeiv Verden, HivNorge og SNU sin parole «Sex Workers’ and Trans’ Rights = Feminism» ikke velkommen.
De må holde en avstand på minst ti meter, og er både fysisk og systematisk ekskludert.
Ekskluderende og utrygt
Den radikalfeministiske ciskvinnen ønsker ikke positive holdninger rundt sexarbeid, og heller ei at transkvinner skal identifisere seg i den feministiske kvinnekampen. Mange innenfor kvinnebevegelsen finner det tungt å tenke at kvinner som velger å selge sex skal ha rettigheter, fordi de heller anses som streikebrytere og fiender av kvinnefellesskapet. Transkvinner skal ikke ha kjent på undertrykkelsen av å være kvinne i oppveksten.
Og både sexarbeidere og transkvinner opplever det som en risiko å gå i 8. mars-toget. Det er ikke så rart: Ytringsklimaet er hardt, og i fjor ble PIONs parole fysisk angrepet av en vakt ved 8. mars-komitéen.
Dermed blir minoritetene både usynliggjort og stemmeløse, og feminismen en bevegelse som ikke anerkjenner at faktorer som klasse, hudfarge, religion og seksuell orientering påvirker kvinner ulikt.
Derfor går jeg ti meter bak 8. mars-toget i år, der det er lov å gå for en som har tenkt å annonsere at man er uenig i årets hovedparole. Jeg mener nemlig at sexarbeideres og transpersoners rettigheter bør inkluderes i en feministisk kamp, og i hvert fall ikke ekskluderes.
Sexarbeideres og transpersoners rettigheter er også feminisme
Det har alltid vært en kamp innad i feminismen om hvem som skal inkluderes i en felles stemme. Svarte kvinner, transkvinner og andre minoritetsgrupper har kritisert hvite middelklassefeminister for at de tror at de kan tale på vegne av dem.
Men nå prøver de engang ikke.
Radikalfeministene vil verken inkludere sexarbeidere eller transkvinner i sin kamp om likestilling.
Kall meg gjerne en identitetspolitiker, men jeg tror at man skal høre på en sexarbeider i spørsmål om sexarbeideres rettigheter og levekår. De som selger sex selv er helt tydelige på at dagens lovgivning er mer til skade enn til gavn; de har fått mindre tid til å vurdere kundene og opplever generelt større utrygghet. Amnesty Internationals rapport fra 2016 er også helt tydelig på at det er viktig å avkriminalisere sexkjøp for å beskytte personer som selger sex.
Men radikalfeministen tenker annerledes. Kvinnegruppa Ottar mente for eksempel i 2012, og til stadighet, at Pro Sentret (Oslo kommunes hjelpesenter og kompetansesenter for personer med erfaring fra å selge eller bytte sex) burde legges ned, fordi de mener at et slikt senter er med på å normalisere en grov utnyttelse av kvinnen.
Men en likestillingskamp kan like fullt handle om å la enhver ha eierskap til egen kropp og jobb. For sexarbeidere anser ofte jobben sin på lik linje med annet arbeid.
Når vi spør Astrid Renland, talsperson for PION, forteller hun at «noen [sexarbeidere] liker jobben, andre tenker at den er en drittjobb med bedre betaling enn andre drittjobber, og atter andre anser at de har få andre muligheter til inntekt enn å selge sex. Enten fordi man av ulike grunner ikke har tilgang til det øvrige arbeidsmarkedet, eller fordi man ikke får tilstrekkelig inntekt i det.»
Sexarbeidere har alle kjønn
Mens Kvinnegruppa Ottars talsperson Ane Stø reduserer det omfattende sexarbeider-spørsmålet til å bli en generell kvinnekamp. Ved å avskaffe sexkjøpsloven vil hun og hennes mange meningsfeller mene at staten anerkjenner kvinnens kropp som en vare. Men ikke engang sexarbeiderne gjør nødvendigvis det.
18. mars i fjor skrev Stø i Klassekampen at «Sexkjøpsloven er en solidarisk lov med utgangspunkt i menneskerettighetene og kvinners menneskeverd, og er unik ved at den anerkjenner det ulike maktforholdet mellom kjøp og salg av sex.»
Men ingen før henne hadde nevnt kjønn.
Sexarbeid er overhodet ikke forbeholdt ciskvinnen. Stø gir blanke i at sexarbeid er er en større trend blant transseksuelle, som ofte ekskluderes fra det øvrige arbeidsmarkedet, og også at prostitusjon er svært utbredt blant både heterofile og homofile menn.
Den lykkelige sexarbeider virker utopisk. Men det betyr ikke at de bør undergraves.
FRIs talsperson Arne Andreas Opheim skriver i en mail til Subjekt at «Det finnes mange historier om personer som selger sex og hvorfor disse selger sex, og mange av disse er naturligvis tragiske og handler om vonde skjebner. Men det finnes også andre perspektiver som kan være nyttige å ha med seg i debatten. Erfaringene og meningene til personer som faktisk selv velger sexarbeid hører vi sjeldent, noe som bidrar til en lite nyansert fortelling.»
Radikalfeminismen bidrar til dette med sin stigmatisering.
Feministene må også slutte å utnytte sexarbeiderne. De må slutte å utnytte sexarbeiderne i sin egen kvinnekamp, og bør heller kjempe for og med sexarbeiderne om deres levekår, rettigheter, sikkerhet, trygghet og helse. Ikke imot dem ved å foreslå å legge ned Pro Sentret, eller å ekskludere PION fra årets 8. mars-tog.
Null respekt
«Spørsmål knyttet til kjøp og salg av sex er komplekse. For de fleste er det prinsipielt galt, men sexarbeideres rettigheter og levekår må veie tyngst», mener Arne Andreas Opheim. Selv. Sexarbeidere må på lik linje med andre kvinner og menn behandles med respekt. For hvem er egentlig tjent på å opprettholde stigma og fordømmelse rundt mennesker som selger sex?
Ane Stø i Kvinnegruppa Ottar går ofte så langt at hun kaller PION – Sexarbeidernes interesseorganisasjon – for hallikenes interesseorganisasjon. Og de som kjøper sex omtaler hun som horekunder. Sexarbeidere som slavearbeidere.
Dermed vises null respekt og evne til å se sin egne ekstreme stigmatisering av mennesker, som fra før av ofte er ekskludert fra normalt arbeidsliv – og som ofte møter hatkriminalitet.
Man bør tvile på at noen ønsker å bli kalt både hore og slave. Men dette er altså begreper som radikalfeministene bruker om noen av samfunnets vanskeligstilte for å bli anerkjent som en hvit middelklassekvinne i Norge.
Jeg har alltid ansett meg som en feminist. Men radikalfeministiske bevegelser er smakløse. Jeg er for en solidarisk feminisme, en feminisme som anerkjenner menneskerettighetene. At sexarbeidere har krav på likestilling, på lik linje som en annen kvinne eller mann.
Å dra dette over til å bli en sak om at prostitusjonspositive holdninger normaliserer sexarbeid, er ytterst søkt. Dessuten også ytterst problematisk. Man mener ikke nødvendigvis at flere bør ruse seg, selv om man mener at det bør eksistere hjelpesentre og kompetansesentre for rusmisbrukere.
Målet med avkriminalisering av stoffmisbruk er avstigmatisering og sikring av rettigheter for stoffbrukere. På samme måte bør sexarbeid og straffelov revurderes. Feltet kan reguleres i særlovgivning, og med utgangspunkt i sexarbeidernes rettigheter og helse.
Les også: Til forsvar for de pedofile (av Danby Choi)
Den heldige kvinnen
Den radikalfeministiske bevegelsen, ofte representert av Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar, mener at transkvinnen ikke har opplevd kvinneundertrykkelse i oppveksten, og at de derfor ikke bør inkluderes i den feministiske kvinnekampen.
De gjør feminismen om til en medlemsklubb hvor man må være så heldig at man blir tildelt det kvinnelige kjønn ved fødsel, kanskje tidligere enn det, for å mene det samme som dem.
Men hvorfor skulle mannen ofret sin privilegerte posisjon og situasjon, til en kvinnelig halvpart som ønsker å oppnå det samme?
Denne retningen av feminisme suger på inkluderingsspørsmål. De slutter kampen når likestillingsradiusen så vidt omfavner dem selv.
Identitetspolitisk skamløst: Radikalfeministen har ikke kjent på å bli oppfattet som en feminin gutt i en guttegarderobe, og bør ikke snakke om at transkvinnen ikke har opplevd maskulin dominans.
Feminismen bør romme mer. Den bør handle om likestilling.
For når de hvite middelklassefeministene tråkker på noen av samfunnets mest vanskeligstilte for å kjempe sine saker, fremstår radikalfeminismen nærmest som et luksusproblematisk alternativ. Det er ingen tjent med.
Ved å inkludere sexarbeideres og transkvinners rettigheter i en felles kamp om likestilling, kunne flere deltatt med stolthet.
Nærmere kvinnedagen har PION – Sexarbeidernes interesseorganisasjon, FRI Oslo og Akershus, Skeiv Ungdom, Skeiv Verden, HivNorge og SNUs parole skiftet navn. Nå går de under parolen «Lytt til oss!». Og det er det 8. mars-komitéen bør. Derfor går jeg for en solidarisk og inkluderende feminisme i år.
