Scenograf Signe Becker vil at kunsten skal kunne snakke for seg selv, og ikke alltid være definerbar. – Å ta dette synet på kunst inn i teateret har vært mitt prosjekt, sier hun.
– Morgenbladet beskrev scenografien min som «campy nille-barokk» en gang. At den er veldig maksimalistisk. Jeg er for så vidt enig i det. Scenografien får mye plass.
Da kunstner og scenograf Signe Becker jobbet med forestillingen Build Me a Mountain i 2011 var hele scenegulvet fylt med kaktuser, statuer, lysestaker og palmer. «Plutselig fant vi ut at det hadde vært jævla kult om hele gulvet var en hage», forteller hun, «og da trengte vi en haug med planter». Og det er ofte slik at scenen fylles alle mulige greier når Becker har vært scenograf. Draperinger, ulike typer materialer, tilsynelatende «tilfeldig» stæsj. Noen ganger er veggen full av stoff som beveger seg ut mot publikum som pulserende amøber. Andre ganger henger halvt døde, halvt levende skjeletter fra taket på scenen.
– Det er veldig sjelden jeg går til det tradisjonelle teateret eller leser i eldre teaterteori for å finne inspirasjon. Det er heller verden rundt jeg tar med inn i teateret. Trender, kunstnere fra fortid og nåtid, musikk, fashion, film og tv.
Neste sommer representerer hun Norge i Prague Quadrennial, som er verdens største utstilling av scenografi og teaterarkitektur. Hun er også aktuell med videoverket «Paradis» på Høstutstillingen, og forestillingen «Paradise Now» som kommer på Black Box i november.
TILFELDIGVIS TEATER
Vi møter Becker i atelieret hennes på Sinsen. Her oppbevarer hun stoff, malingsspann, halvferdige dukker og oppbevaringsbokser. Atelieret er et slags lager eller en base som hun kommer til når hun ikke jobber ute med andre kunstnere.
På veggen henger et kart over Palestina og et maleri av en kvinne som trøster en mann med et bukkehode. Bildet malte hun under studietiden på Akademi for Scenekunst, og skulle være en tolkning av Peer Gynt.
– Egentlig hadde jeg ingen grunninteresse for teater. Jeg har alltid vært interessert i audiovisuell kunst, performance og installasjoner. Det transformative potensialet i tidsbasert kunst er spennende, det at en performance eller forestilling kan endres, både fysisk og psykisk. Men før jeg begynte å studere var jeg i hovedsak interessert i billedkunsten, og friere kunst enn scenekunsten. Etter hvert skjønte jeg at jeg også kunne drive med denne frie kunsten i teateret.
Under avgangsprosjektet i bacheloren kom hun i kontakt med Verk Produksjoner. Hun lagde scenografien til forestillingen deres ”Ifgeneia” – som regnes som kompaniets gjennombrudd og vant Heddaprisen for beste forestilling i 2007. Siden den gang har Becker vært en del av teamet. De har produsert en rekke forestillinger og skapt en nisje i nordisk teater. For Becker var samarbeidet på mange måter gratisinngangen inn i det frie scenekunstfeltet.
– All jobb siden har vært gjennom kontakter i teaterverdenen. Plutselig var jeg i en posisjon hvor jeg kunne velge selv hvordan jeg ville jobbe, og hvem jeg vil jobbe med. Det gjorde meg ganske fri i arbeidet. Jeg har blitt kjent med mennesker som jeg deler interessen for form og inntrykk med.
AUDIOVISUELT PARADIS
Som regel jobber Becker med prosjektene sine der hvor teaterprosjektene blir satt opp. Lys, lyd og kulisser lager de der de befinner seg. Atelieret er en holdeplass, men hun driver også på med egne prosjekter her. Et av prosjektene er «Paradis» – en film hun viser på Høstutstillingen i år. Ideen til filmen fikk hun da hun så en episode av Paradise Hotel. I episoden kårer de Miss Paradise, og jentene holder et strippeshow for guttene. Scenen er en catwalk med en strippestang, og jentene har kledd på seg det mest sexy undertøyet de har. Guttene sitter rett opp og ned og klapper på siden.
– Det som slo meg med episoden var at det var så grusomt og skrekkelig, men samtidig så gjenkjennelig. Alle de der naive følelsene som sjalusi, ensomhet og kjærlighet som de prater om på en helt blåst måte. Jeg fikk lyst til å gjøre noe som formidler både det tragiske og fine ved det. Så filmen er et forsøk på å både kritisere og lovprise på samme tid. En kløyvd drøm om et etterlengtet paradis.
Hun lagde en kopi av sin egen kropp ved å støpe framsiden av kroppen sin i deler. Delene festet hun på et skjelett, så det ble en dukke bare med en framside som hun igjen festet på sin egen kropp, som et slags skall. Lyset og bildet er gjort glatt og flatterende. I filmen går Becker selv rundt i rommet med dukken foran seg, og over går et lydspor av tekst som ble sagt i episoden.
– Jeg har ikke laget mye videokunst tidligere, men jeg har fått bruk for erfaringer fra scenekunsten. Jeg ser for meg rom og scenografi i levende bilder. Og alt handler om samarbeid og komposisjon mellom de forskjellige elementene. På den måten faller det seg naturlig å drive på med film. I «Paradis» støtter lyden opp om bildene som er såpass glatte og vakre, og hadde det vært et annet lydbilde hadde filmen vært en helt annen. Jeg bruker elementer fra ulike verdener og skrur det sammen til det gir mening.
DROPPER TRADISJONENE
Konvensjonelt har scenografrollen vært bundet av tunge tradisjoner. Man forholder seg til et teaterstykke, en prøvetid, scene eller tekst. Det er også tradisjonelt et hierarki i teaterinstitusjonen. Regissøren er på toppen, etterfulgt av dramatikeren. I det frie teaterfeltet Becker jobber i, er rollefordelingen derimot ikke tydelig avgrenset. De åtte bak Verk Produksjoner arbeider egalitært, og av og til deltar hun også selv på scenen. Hun har også samarbeidet med koreograf Ingri Midgard Fiksdal og komponist Ingvild Langgård i forestillingen Night Tripper, som vant prisen for årets scenekunst i Natt&Dag i 2012. Rolleforståelsen utvides, og er ikke like tradisjonstung som i teaterinstitusjonen.
– Når jeg gjør egne prosjekter tenker jeg ofte som en billedkunstner. I andre streitere jobber kan det hende jeg blir designeren. I prosjekter med Verk jobber vi veldig kollektivt. Alle kan mene noe om alt, men jeg har hovedansvaret for rommet, og at det blir tatt valg og grep som fungerer der. Men som regel flyter alle rollene litt i hverandre. Jeg kan ofte delta der jeg vil, og vi løser ting som regel sammen.
Scenekunst har også tradisjonelt sett vært veldig dekorativ og konkret. Kulisser er «til pynt» eller der for å illustrere en historie. Kanskje regissøren ser for seg en 1800-talls scene eller et autentisk og hverdagslig kjøkken. Da vil nødvendigvis ikke scenografen være en kunstner i like stor grad. Men på den måten jobber sjelden Becker. I et intervju med Scenekunst.no sier hun at hun kan savne en åpenhet fra publikum, og at det ikke nødvendigvis er slik at scenekunsten skal forstås.
– Det er veldig vanlig at scenekunsten skal være illustrativ for historien. Lager man et teaterstykke av Hamlet på et diskotek, vil hodeskallen stå mellom whiskyen og martinien, slik at de absolutt skal få gjøre den scenen med hodeskallen i hånda, med den der kjekke mannlige skuespilleren. Det blir så utrolig konkret. For meg handler ikke scenekunsten om å illustrere dramatikken på den måten. Jeg er mer opptatt av konsepter eller verdener som skal kommunisere noe, og det kan gjerne være abstrakte ting. Når kunsten er udefinerbar gir den rom for tilskuerens egne assosiasjoner og refleksjoner. Konkretiseringen ødelegger denne prosessen, synes jeg, og gjør det enklere forklart.
GIR DET KONKRETE NOE ABSTRAKT
Forestillingen Stalker er basert på Andrej Tarkovskijs kultfilm fra 1979 med samme navn. I den russiske filmen legger tre menn ut på en reise inn i «Sonen», et farlig område, men også et utopisk sted hvor de vil få oppfylt drømmene sine. Verk Produksjoner legger også på reise til dette rommet i sin forestilling, men teksten har de fått ved å intervjue folk i gata som enten har sett filmen nylig, eller som så den gangen den kom ut. Dermed får du som publikum bare brokker av folk som har sett filmen en eller annen gang, og som ofte kan snakke mer om hva de hadde på seg den gangen enn hva filmen egentlig handler om.
– Vi skulle formidle reisen og rommet, som man ønsket at skulle være noe, men som ikke nødvendigvis var det. Så hvordan illustrerer man noe man ikke vet hva er? Jeg løste det ved å lage et rom med mange konkrete ting, men som i seg selv ikke illustrerer noe håndfast. Elementene og objektene er konkrete hver for seg, men sammen utgjør de et større og mer komplekst bilde.
Bakteppet var et svært stoff som midt i stykket kommer ut mot publikum som en pulserende amøbe. Scenekunsten forteller ikke demonstrativt hva som skjer, men den gir publikum en følelse som kanskje kan minne om hva man følte da man så filmen, og hva dette innerste rommet kan være i hver enkeltes liv.
– I Helsinki så jeg nylig en utstilling av maleren Hilma Klimt. Hun uttalte en gang at prosjektet hennes var «å male den usynlige verden synlig». På en måte er dette nøyaktig hva vi forsøkte på i Stalker. Det synes jeg er et fint bilde på hva jeg tenker om arbeid med kunst.
– Tror du denne tenkemåten kan være scenekunstens fremtid?
– Det hadde vært kult, men noen ganger føles det litt som et umulig prosjekt. Det skal så veldig mye til for at teateret utvikler seg. Det er en veldig tung institusjon, som har vært lite i utvikling i motsetning til billedkunst eller musikk. Teateret er et hus med skuespillere som er fast ansatt, med åtte uker prøvetid med scenografi fire uker før, og sminke to uker før. Men hva med å snu det rundt og begynne med sminken? Eller rommet? Ved å alltid følge tradisjonene, kan teateret bli veldig ensformig, tenker jeg.
– Vegard Vinge sa i et intervju med tidsskriftet «Norsk Shakespeare og teater» at det er en ettpartiregjering innenfor teatret i Norge. Han mener det finnes er et veldig endimensjonalt plan i forhold til estetikk og hvordan man setter en standard for hva som regnes som teater. Hva tenker du om det?
– Ja, det kan jeg være enig med ham i, uten å påstå at jeg tilhører hans ettpartiregjering heller. Heldigvis kan politikk endre seg.
GLASSPRISMER OG SEILENDE SKJELETTER
Nå jobber Becker med Verk Produksjoner og forestillingen «Paradise Now». Forestillingen er foreløpig bare i oppstartsfasen, og har kun en tittel og noen løse tanker som utgangspunkt. «Det ligger en slags desperasjon i tittelen» forteller Becker, «som mennesker som sjelden fornøyd og alltid jakter etter noe mer». Inspirasjonen til forestillingen har til nå vært ganske tilfeldig.
– I det siste har jeg sett på noen glassprismer og lyst gjennom de. Kanskje jeg velger å bruke de på noen måte. Det har ikke noe direkte med tematikken å gjøre akkurat, men det er noe jeg interesserer meg for her og nå.
I 2013 var hun scenograf for Broene med Brageteateret – et prosjekt i forbindelse med hundreårsjubileet for kvinners stemmerett. Her lagde hun snodige skjeletter satt sammen av parykker, tilfeldige kroppsdeler og babydukker. Skjelettene hang fra taket på scenen, og var inspirert av den norrønske folkemyten om Åsgardsreisa – hvor en horde hvileløse døde rir gjennom natten og plyndrer de ennå levende og dødelige. Skjelettkroppene er uferdige og overmodne på samme tid, de er halvt skjelett og halvt ferdige mennesker. Disse skal hun jobbe videre med i Praha neste sommer.
– Jeg vil også bruke elementer fra forestillingen Lindås. Der lagde jeg et norsk flagg som var mye større enn scenegulvet. På et tidspunkt i stykket drar de fram flagget og prøver å folde det ut, men flagget er så stort at de ikke får det til. Hensikten med flagget gjelder ikke lenger og funksjonen er i endring. Jeg vil bruke flagget og gjengen med skjelettene og lage en gjeng med kjønnsløse, halvdøde skjelett som seiler nedover en trapp i et palass midt i Praha.
Jeg har ikke laget mye videokunst tidligere, men jeg har fått bruk for erfaringer fra scenekunsten. Jeg ser for meg rom og scenografi i levende bilder
Jeg bruker elementer fra ulike verdener og skrur det sammen til det gir mening.
Når jeg gjør egne prosjekter tenker jeg ofte som en billedkunstner. I andre streitere jobber kan det hende jeg blir designeren.
Jeg er mer opptatt av konsepter eller verdener som skal kommunisere noe, og det kan gjerne være abstrakte ting. Når kunsten er udefinerbar gir den rom for tilskuerens egne assosiasjoner og refleksjoner. Konkretiseringen ødelegger denne prosessen, synes jeg, og gjør det enklere forklart.
– Det hadde vært kult, men noen ganger føles det litt som et umulig prosjekt. Det skal så veldig mye til for at teateret utvikler seg. Det er en veldig tung institusjon, som har vært lite i utvikling i motsetning til billedkunst eller musikk.
