Unikt, kortreist og miljøvennlig: tre dimensjoner av en produksjon som har blitt viktigere og viktigere. Med 3D-printerne kan vi få alt, og enda mer. Vi besøkte en printet tilværelse og fikk noe vi ikke trengte — skapt på 24 timer.
ARKITEKTUR- OG DESIGNHØGSKOLEN I OSLO: Et tvetydig ekko henger over oss i trappeoppgangen, og klangen av den mørke stemmen blir mer og mer forståelig jo flere trappetrinn vi klatrer. Mannen som møter oss er doktorgradstipendiat William Kempton. Han skal ta oss med inn i en 3D-printet tilværelse.
– Jeg tror ikke jeg har sett noe lignende produkt før. Bli med inn, så skal jeg vise dere hva jeg har laget, sier han ivrig i det vi passerer kontorene som huser skolens professorer og førsteamanu- ensiser på fakultet for design.
Han viser vei innover, forbi elever og professorer dypt konsentrert og dedikert i små figurer, datamaskiner og tegninger foran seg. Gule, grønne og rosa Post it-lapper tapetserer veggene.
Med mindre du er over gjennomsnittet interessert i høyteknologi, er det ikke rart om 3D-printing ikke er mer enn et halvveis etablert begrep for deg. Kanskje er det ikke en gang det. Teknologien handler om å tilby en rask produksjon, der en printer lag for lag bygger opp en modell ved å sprøyte ut smeltet plastikkmasse eller nylonpulver etter oppskrift. En idé modelleres i 3D på en datamaskin, sendes til 3D-printeren på en data, for så å printes ut fysisk. Mange forbinder teknologien med prototyper på arkitekturkontorer, produktdesign eller kanskje lekevåpen.
3D-printing er ikke noe nytt fenomen, men printerne er nå mer tilgjengelige enn noensinne, samtidig som prisene på dem stadig synker. Du kan kjøpe deg en 3D-printer for et par tusen, og printe ut nøyaktig det du skulle ønske på egenhånd. Er vi på vei inn i et 3D-printet samfunn?
FØRSTE GANGEN vi møtte William Kempton ble det utvekslet futuristiske ord om integrering av 3D-printere i forbruksmønsteret vårt. Subjekt var da på besøk i 3D-labben på AHO. Ved første øyekast så de enorme maskinene ut som et par ensomme eksemplarer av datamaskiner anno 1948. Pulveret som lå som et tjukt teppe inni de enorme printerne hadde satt sitt preg på rommet. Et munnbind ville gjort susen for oss mennesker uten 3D-printede lunger.
William Kempton gled denne dagen diskret inn i de pulveriserte omgivelsene i labben, de blå jeansene var ikke lenger blå, og vi ble forklart at luftkompressoren på veggen i laboratoriet brukes til å blåse jakker frie for printestøv. Vi som allerede hadde lent oss på veggen pustet lettet ut.
I dag sitter William Kempton på kontoret i tredje etasje på AHO. Her skal han skal skrive doktorgradsavhandlingen sin de neste tre årene.
– Når du sier det på den måten høres det jævla skummelt ut.
Drodlingen som utspiller seg i gangene går like ofte på engelsk som på norsk, og i de tilfellene der samtalene foregår på norsk består de av et – for oss – fremmed vokabular. Futuristiske og intellektuelle printnerd-termer som kanskje alle en gang vil forstå, overlegen mumling for andre.
Kempton viser vei til kjøkkenet, der kaffepraten pleier å utspille seg.
– Aeropress? spør vi.
Den kosta litt, men den har vart i nesten fem år nå, svarer han nokså fornøyd.
Vi tar oss selv i å undre over hvorfor mannen som forsker på 3D-printing ikke har printet ut en egen aeropress, vi lar undringen gå som en spøk, og stiller ham spørsmålet.
– Altså, nå kommer jeg kanskje til å fremstå mer nerdete enn jeg er, men jeg har faktisk vært med på å printe en aeropress, humrer han.
Like etter at han hadde investert i en egen 3D-printer, ble klipsemekanismen til en sportsbag Kempton hadde kjøpt fra Canada ødelagt. For å slippe å sende bagen tilbake til produsenten, printet han ut den delen han trengte for å fikse bagen, hjemme i stua.
Man kan fikse ting, eller komme med produkter som forbedrer livet ditt. Jeg tror og håper at vi i fremtiden forventer at ting vi har rundt oss er tilpasset hvert enkelt individ i større grad enn slik det er i dag, forklarer 27-åringen mens han kikker utover de store vinduene som gjør det allerede lyse rommet enda lysere.
Tre kaffekopper med oransje AHO-logoer klirrer i det vi vandrer tilbake til kontoret. Den lille turen fra kjøkkenet til kontoret består av et lite nikk her og et lite smil der. Vi konkluderer i stillhet med at Kempton er med på å trekke ned gjen- nomsnittsalderen blant kollegiet. Med hendene fulle klarer han på underlig vis å åpne opp døren. Nå skal Kempton vise oss hva slags magi en 3D-printer kan utføre.
– Det er som å ha en liten personlig hjelper, som kan skaffe deg nøyaktig det du trenger — når du trenger det. Du kan frigjøre deg fra tanken om å hele tiden skulle være avhengig av andre. Mulig det er en litt survivalist ting å si, men du kan faktisk frigjøre deg fra kjøpemønsteret, og produsere alt det du ønsker — helt på egenhånd, forklarer Kempton mens printeren som ikke er større enn en mikrobølgeovn jobber iherdig i bakgrunnen.
I løpet av det siste døgnet har Kempton tegnet ut ideer og laget prototyper til ære for Subjekts fremtidsnummer. Han skal demonstrere hvor enkelt kan være å produsere en personisert gjenstand på en 3D-printer innen 24 timer.
– Så, vi får lov til å få vite hva du har laget?
Det har nemlig ikke vært enkelt å få noen hint om hva Kempton har fiklet med det siste døgnet. Han peker bort på maskinen og den blå gjenstanden som ligger der, og smiler på den måten enhver designer ville gjort når ingen i rommet forstår hva produktet skal forestille.
Ved tidspress blir du løsningsorientert, selv noe så banalt som en penneholder blir morsomt å lage, forklarer han og kikker bort på maskinen som lagvis spruter ut plastikkmateriale i en fusjon av geometriske og organiske former.
En liten blå plastikkbit vokser seg større for hvert minutt på innsiden av printeren. Gjenstanden er resultatet av ett døgns idéskissering, og arbeid med papirprototyper og metallprototyper. Kempton har laget en bærbar penneholder som skal festes over øret.
– Ehm, kult. Hvordan dukker en slik idé opp?
– En kollega streifet innom kontoret bærende på en penn bak øret, og jeg tenkte: hvorfor ikke lage en bærbar penneholder tilpasset mitt eget øre? Han bøyer seg ned og forikrer seg om at alt går som det skal på innsiden av printeren.
Vi tror ikke helt på Kemptons nye pennholder. Sjeldent trenger man to penner, og én penn kunne man likegjerne hatt bak øret, selv uten en skreddersydd penneholder. Men som et eksempel fungerer det godt.
3D-printeren er nemlig ifølge Kempton som skapt for alt av ”wearables” — ting man kan bruke på kroppen — fordi den kan tilpasse det vi lager avhengig av forskjellige behov og ønsker. Alt kan bli personifisert.
– Penneholderen trenger ikke å se ut som et høreapparat heller, sier han, før han avbrytes av en pipelyd fra 3D-printeren. Endelig er den her! Den mye forventningsfulle penneholderen, aller først omtalt i Subjekt.
Kempton løfter forsiktig ut den futuristiske plastikkformen med triangulerte pereforeringer som han så pent beskriver utgraveringene som preger penneholderen.
I midten av rommet står det en bokhylle som er utnyttet til bristepunktet. I den står permer, magasiner, bøker og verktøy, men det er den 3D-printede Jesusen, Buddhaen og animéfiguren på toppen av hylla som fanger oppmerksomheten. Kempton holder to versjoner av penneholderen, fingrene hans tøyer plastikken forsiktig, den brister ikke, han puster lettet ut.
VI GAV doktorgradsstipendiaten en utfordring om å skape et produkt man kan ha på seg, for å demonstrere hva et menneske og en 3D-printer kan utføre i løpet av et døgn. Med produksjonsmaskinen i samme rom som man tegner i, kan man interere online, se på de nyprintede modellene og modellere ut nye produkter på en og samme tid. Konstruksjonen av penneholderen var ikke så avansert. Dermed kunne maskinen printe ut en ny modell hver time, og de gamle modellene kunne forbedres underveis.
Kempton roter litt i noen skuffer, og finner til slutt en svart penn. Han fester den nyprintede og oppgraderte penneholderen forsiktig rundt øret sitt.
– Hvordan ser dette ut? Han løfter opp mobilen i selfie-posisjon, og konkluderer med at det trengs en lysere penn. Den mørke hår- manken skal ikke overkjøre mesterverket.
MELLOMKLASSEPRINTEREN ER PÅ VEI.
En fornøyd William Kempton gjør seg klar til å bli avbildet, kolleger begynner å strømme til av nysgjerrighet. Han tar en siste slurk av kaffekoppen sin, før han retter seg i ryggen og poserer med sitt venstre øre vendt utover, det er visst det han er mest fornøyd med.
Selv om Kemptons produksjon er fullført er ikke prosessen i sin helhet avsluttet. Den har så vidt begynt. Den ferdige penneholderen eksisterer nå på en data l som er optimalisert for printeren Kempton har brukt — en printer som eies av hundretusener. 3D-printere er nemlig tett oppkoblet med programvare, som igjen gir spillerom for interaktivitet mel- lom designere, kunder og produksjonssteder.
– Kan det være en utfordring dersom hvem som helst skal kunne bruke en printer?
– 3D-printere er et fint møte mellom fysisk design og interaksjonsdesign nettopp fordi håndverket ligger der, sier han.
For at alle skal ha utbytte av en 3D-printer er vi avhengige av at brukerne kjenner til måter å ta del i hverandres design på. Dersom man ikke har noe erfaring med dette kan man ikke forvente at alle og enhver skal klare å bruke det som et verktøy.
William Kemptons tilnærming til 3D-printeren er et møte mellom DIY-mentaliteten, høyteknologi og fremtid. 27-åringen kjøpte en 3D-printer for å lage prototyper til studiene i 2011. For 20 tusenlapper ble han eier av en mellomklasse 3D-printer. Han lever uten tvil i en 3D-printet tilværelse, men kommer resten av samfunnet også til å gjøre dette?
– Jeg er ganske sikker på at 3D-printing blir en stor del av forbruksmønsteret vårt, men hvor mange år det vil ta og på hvilke måter det vil skje, vet jeg ikke, sier han, og fortsetter:
– Om det er 10 eller 20 år til er vanskelig å si noe om ettersom 3D-printere allerede har eksistert i 20 år. Men ting blir billigere, det er mer tilgjengelig for folket. På 70- og 80-tallet var datamaskinen et verktøy som var fremmed for mange. I dag er dette en absurd tanke, og kanskje det blir slik med printeren også.
BLITZLAMPEN I GANGEN går i ett sett. Inne på kontoret er det musestille. På PC-en til Kempton pryder en 3D-scannet mann skjermspareren. Han har fått i oppdrag å lage en 3D-miniatyr av Magnus Devold. I det siste har det kommet ere henvendelser enn tidligere fra privatpersoner og bedrifter som ønsker å benytte seg av 3D-printing, både som produksjonsløsninger, men også for underholdningsverdiens skyld.
– Jeg tror ikke folk kommer til å printe ut skoene sine hjemme, hvis vi skal tro at 3D-printeren har mer å si for produksjon er det mer sannsynlig at du i dag går til en butikk eller bestiller det du ønsker på nettet, hevder han.
Kortreist mat har lenge vært en trend fordi det både ofte er økologisk og bærekraftig. Slik er
ikke tilfellet for alle tingene vi eier og har. Der- som vi kan produsere ting lokalt vil dette kunne styre forbrukervanene våre over i en bærekraftig og miljøvennlig retning. Vi kan se for oss at det vil oppstå ere 3D-printfabrikker lokalt, der man kan printe ut det man selv har designet eller ting man har funnet på nettet. Per dags dato eksisterer et fåtall av slike stasjoner, og de brukes i stor grad av bedrifter eller spesielt interesserte.
Professorene forsvinner ut dørene. Kempton er fornøyd med utfordringen, men forklarer avslutningsvis essensen i ønsket om å produsere noe:
– Vårt største behov som menneske er for mange å reprodusere oss selv, ifølge biologisk viten. Eksisterer det noe sammenheng mellom dette og produksjon via en 3D-printer, spør han og fortsetter:
– Dersom vi skal gå litt dypere inn i tilfredstillelsen ved å 3D-printe er det en videreutvikling av behovet for (re)produksjon. Det handler om selvrealisering. Du kan være designeren, distributøren og håndverkeren i prosessen. Det som starter som en drøm kan du selv sørge for at går i oppfyllelse, det er en kvalitet av magi. Dette er kvaliteter som jeg håper blir viktigere i fremtiden, sier han.
Artikkelen er opprinnelig publisert i Subjekts fremtidsnummer, oktober 2014.
