«The Lost Dreams of Naoki Hayakawa» har et overraskende enkelt plott, men er flott å se på.
Ane Hjort Guttu har samarbeidet med Daisuke Kosugi om filmen som ble vist for første gang i Norge på søndag. «The lost dreams of Naoky Hayakawa» er basert på et intervju av Naoki som har fått jobb i et reklamebyrå hvor arbeid skal være lek, men Naoki arbeider så mye at han begynner å hallusinere og snart klarer han ikke skille mellom drøm og virkelighet. «Flott!», sier arbeidsgiveren om dét, før Naoki bes å bruke drømmene i jobben. Dermed mister han fantasien og drømmer bare om en grå vegg.
Daisuke Kosugi spiller hovedkarakteren Naoki Hayakawa som forteller om arbeidet mens filmen veksler mellom intervjuet, arbeidsdagene og drømmene. Handlingen bygges sakte opp og ligner en dokumentar om japansk flittighet før bildene blir mer fantastiske etterhvert som Naoki sover mindre og dagdrømmer mer, før alt blir grått.
FORTELLINGEN ER nesten naiv, og det kommer ikke som noen overraskelse at drømmene tar slutt idet reklamebyrået forsøker å utnytte dem. Kosugi spiller veldig overbevisende når Naoki hverken er sur eller bitter, men mer forundret over å bli såpass brukt, og melankolsk over drømmene som gikk tapt.
HVIS DETTE er en kritikk av kapitalisme er den derimot ikke helt ny, senest denne uka var Dagsavisen førsteside viet en ny lov i Frankrike som gir arbeidere rett til å logge av mail og internett etter endt arbeidsdag, fordi fleksible arbeidstimer og pingpong-bord ikke gir mer fritid, men mer jobb. Plottet er heller ikke spesielt overraskende; å selge drømmene sine høres litt klisjéfylt ut, og det er mer overraskende at historien ikke har en annen tvist.
SELV OM NAOKI er på jobb hele tiden, ser det ikke alltid ut som om han jobber, han virker mer ør, sløv og likegyldig. Mange av scenene er stillestående tagninger som om de også er desinteresserte, mer ettertenksomme, eller bare iakttakende, som når Naoki snakker i telefonen og poserer tiltalende foran stuevinduet. Bildene av Naokis drømmer har også en drømmeaktig kvalitet, i én scene svever kameraet gjennom byen som om det flyter avgårde, mens bruk av reallyd får støy til å høres ut som et svakt brus. Filmen er dessuten skutt med 16mm slik at fargene blir mer duse og bildet får et litt kornete, organisk uttrykk, og det fungerer veldig godt når scenene veksler sømløst mellom drøm og dokumentar.
I en annen scene sitter Naoki og tegner, og idet han fører pennen bortover arket løses det opp i et bilde av byen sett fra luften mens pennen smelter sammen med en mann på gaten. Det er veldig vakkert, og overgangen minner meg om Hitchcock eller en eller annen fransk kunstfilm.
«All that is solid melts into air» står det i den engelske oversettelsen av «Det kommunistiske manifest», og beskriver hvordan kapitalismen inkorporerer og utnytter alle nye produksjonsmåter, tanker og ideer, akkurat slik reklamebyrået spiser opp Naoki og drømmene hans.
Et annet aspekt ved senkapitalismen er ensomhet, og Naoki er nesten alltid alene. Forrige uke lenket noen til en tekst av Hanna Arendt i Facebook-feeden min, der hun skriver at totalitære regimer baserer seg på ensomhet, fordi evne til makt oppstår bare når mennesker handler sammen, og i ensomhet er alle maktesløse.
UANSETT, er jo det gjennom arbeidet at Naoki har fått de fantastiske drømmene, men filmen understreker en problemstilling som er blitt vanlig i «kulturnæringene»: Når egne tanker er produktet, blir spørsmålet om eierskap viktig.
—
Filmen ble vist og presentert av Sille Storihle og Liv Bugges initiativ FRANK. «The Lost Dreams og Naoki Hayakawa» var den første i en rekke salonger FRANK arranger i kinosalen på Kunstnernes Hus. Over hundre mennesker møtte opp, og det ble satt opp en ekstra visning samme kveld.
Daisuke Kosugi gikk ut av Kunstakademiet i Oslo våren 2014. Sammen med Ina Hagen driver han visningsstedet Louis Dany.
Ane Hjort Guttu var festspillkunstner i Bergen i 2015 og viste blant annet filmen Time Passes (2015), den handlet også om arbeid, og en kunststudent som prøver å lage kunst om en rumensk tigger. «The Lost Dreams of Naoki Hayakawa» var et bestillingsverk til den ellevte Gwangju-biennalen i Sør-Korea tidligere i 2016. Søndag var første visning i Norge.
