– Jeg er inspirert av altfor mange for å nevne her.
Hiorthøy på pæra. Tross debuten som spillefilmregissør og manusforfatter har Kim Hiorthøy lang fartstid og bred erfaring som *trekker pusten* kunstner, illustratør, designer, musiker, koreograf og fotograf.
Som illustratør har han designet platecoverne til bandet Motorpsycho og vunnet Spellemannpris for beste omslag. Som kunstner er han representert av Oslogalleriet Standard, og som fotograf har han vært Margareth Olins partner-in-crime. Med en slik kredibel bakgrunn og den forventningsfulle debutfilmtittelen: «Reglene for alt», finner vi det viktig å stille ham til veggs. Der ville han stå kortest mulig.
Gratulerer med spillefilm!
– Tusen takk.
Hvordan har arbeidet med å lage spillefilm vært, kontra erfaringen som illustratør, designer, musiker og annen kunstnerisk praksis du har bedrevet?
– Å lage film involverer mange flere folk og mye mer penger og foregår over veldig mye lengre tid.
Sier du det, ja …
Det er regler for en historie
I «The Rules for Everything» møter vi Storm, spilt av Tindra Hillestad Pack, med mor og far. Filmen starter med ti år gamle Storms monolog om reglene som finnes i verden, og om kaoset det hadde vært uten disse. Hennes fascinasjon for, og diktering av, regler oppstår etter en enorm omveltning i livet hennes tidlig i filmen.
Samme dag som Storms far har med seg elskerinnen sin hjem dør de begge brått etter å bli påkjørt av en buss. Kort tid før hendelsen spurte han kona si, Storms mor, om ikke elskerinnen kunne flytte inn med dem, fordi livet er for kort til å ikke være med alle man er glad i.
Han er en av flere underlige karakterer vi møter, som gjør filmen tidvis morsom. En like underlig morsom karakter er guiden på turbussen som ved et uhell kjører på faren og hans elskerinne. Guiden er en av flere tilsynelatende «tilfeldige» karakterer i filmen som danner historien.
Et element man for så vidt har sett i utallige filmer før: Liv som surres sammen uten at karakterene nødvendigvis vet om det. Hiorthøy kommer likevel unna klisjéen med ellers skuddsikker estetikk i bilde og lyd. Effekten av at «alt henger sammen med alt» fungerer hånd i hånd med alle disse reglene. De nesten kvadratiske bildene med all den luften over hodet på objektene gir rom til å tenke.
Det er regler for alt. Liker du å følge regler?
– Noen ganger. Hvis det er en god regel?
Var det et spørsmål? Til oss?
I 2013 sa du til Kunstkritikk.no at «Jeg er veldig god til å fortrenge arbeid og tidsfrister og å kaste bort tiden». Det virker da som du gjør mye. Jobber du veldig bra når du først jobber, eller hvordan produseres alt dette?
– Det hender. Noen ganger jobber jeg veldig dårlig.
Å, ja. Det har du ikke sagt til Kunstkritikk.no før.
Selvhjelp og døden
Livet til Storm og moren forandres naturligvis etter hendelsen. De går inn i en slags «regelløs» periode, hvor de bare eksisterer sammen, før moren bestemmer at livet skal gå videre. Sorgen vises i morens slitne ansikt og i Storms søken etter forståelse for hvorfor og hvordan vi lever når vi en gang skal dø uansett.
Moren er tilbake på jobben som reklamefilmregissør og går på et tydelig dårlig selvhjelpskurs hos en mann hun etter hvert ender opp med å lage instruksjonsfilmer sammen med. Hun trenger hans psykiske støtte, og han trenger hennes filmkompetanse.
Det hele er komisk, fordi de begge bare vil hjelpe seg selv. Det sparker mot selvhjelpskulturen vi lever i og er komisk.
Samtidig er Storm tilbake på skolen og i voksendialog med læreren, spilt av Ingrid Olava, som er som en karikatur av en ideologisk motivert barneskolelærer. Hun svarer Storm så godt hun kan om liv, død og alle reglene vi må forholde oss til.
For selv om filmen er morsom, er den også trist, når en tiåring oppdager det umulige ved livet.
Storm finner en båndopptaker og begynner å spille inn monologen som går igjen under hele filmen: «Det er regler for alt, regler for en historie, regler for trær, regler for veier». Hun blir også fascinert av Ingmar Bergmans klassiker «Det syvende innseglet», og Hiorthøy har tatt med deler av scenen hvor ridderen spiller sjakk mot døden.
Hvilke andre filmer og regissører er viktige referansepunkt, eller inspirasjon for deg?
– Det er så mange. For mange for å nevne her.
Ja, altså, det er jo tross alt bare et intervju!
Storms monolog er som en påminner til våre egne liv. Men det er noe ambivalent med ordet regler, eller den engelske varianten «rules», som Storm bruker fordi moren hennes, spilt av britiske Natalie Press, snakker engelsk.
Vi kjenner vel alle følelsen av å bli tvunget til å følge regler, spesielt de man ikke liker. Men Storm drar filosoferingen langt, på våre vegne.
Men slikt skaper også forventninger. «Reglene for alt» røpes overhodet ikke, og kritikerne sitter nok igjen med å ha mange spørsmål ubesvart. Det er lett å skyve det bort med at spørsmålene stilles av en tiåring med vakker stemme, rødt hår og blå øyne.
Storm snakker ikke bare om reglene vi selv har laget, men om regler for trær, for dyr, for blader — rett og slett naturlover. Reglene holder oss intakt, hjelper oss kanskje å glemme at vi skal dø, men de gir oss også en iver til å bryte dem og å stille spørsmål ved dem.
Filmen tenker: Over vår eksistens og hvilke regler vi trenger for å overleve. Den er morsom, vakker og trist. Veldig Arthaus, som på magisk vis har blitt et adjektiv (når det vel egentlig bare er en filmdistributør av en rekke filmer med god estetikk). Parentesen er diskutabel.
Hva håper du folk sitter igjen med etter å ha sett filmen?
– Jeg vet ikke hva folk kommer til å sitte igjen med, og jeg tenker at det er en stor del av det som er bra med å lage noe, at man ikke vet.
*Leser over spørsmålet*. Ja, det stod håper.
Hvordan ser framtiden ut? Har det gitt mersmak å lage spillefilm?
– Jeg vil gjerne lage mer film.
?
