Virtualitet, virkelighet og verden: Gruppeutstillingen «Myths of the Marble» åpner på Henie Onstad Kunstsenter i dag.
– Dette er skummelt!
Damen har nettopp tatt av seg «virtual reality»-brillene i hovedsalen på Henie Onstad Kunstsenter. Et like asurblått som asymmetrisk teppe definerer installasjonens gulvflate, og rammes inn av malerier på figurer som ikke har fått navn i geometrien. Det blir dog helt uvesentlig når vi på tur blir vi påkledd utstyret som tar oss med inn i kunstner Florian Meisenbergs virtuelle univers: «Of defective Gods & Lucid Dreams (The Museum is Closed for Renovation)».
– Ja, det er litt skummelt, sier han.
Så snart VR-brillene er på, er vi i en alternativ virkelighet. Scenen endrer seg hvert fjerde minutt, og vår egne kropp blir mer og mer fraværende. Samme gjelder våre rasjonelle sanseopplevelser. Rent visuelt er kroppen forsvunnet fra første sekund: Den er fraværende når vi tilter hodet ned. Ørene er dekt av støy, og det eneste som tiltaler vår faktiske eksistens, fordummet i Meisenbergs virtuelle virkelighet, er Descartes definisjon: «Jeg tenker, derfor er jeg». Det er i alle fall spørsmålet som stilles i et Subjekts hode.
Grafikken er høyoppløst, og Meisenbergs installasjon dypt fascinerende.
Tysk-amerikanske Florian Meisenberg er utdannet maler i en digital tidsalder, og er en av elleve utstilte kunstnere i gruppeutstillingen. Han er fascinert av virkelighetsoppfatningen.
– Du blir ganske raskt rammet og svekket for muligheter du har i den virkelige verden, og opplever vel en slags klaustrofobi, sier Meisenberg.
Egentlig ikke. Men jo, så snart han sier det. Meisenbergs fjerne stemme i vår parallelle virkelighet virker visst hypnotisk også.
– Ja, helt klart, sier vi, og kaster en mangekantet kube med en spinnende plastikkmannfigur ut i det uendelige, før en porselenshund kommer flyvende tilbake som en boomerang. Vi vet ikke om det var et grønt lys for å sveve videre inn i et annet museumslignende lokale i den virtuelle verdenen, men vi gjør det likevel.
Kunsten og alternativene
Hovedkuratoren for utstillingen er danske Milena Høgsberg. Hun sier at
– Kunstnerne er opptatt av ideer om hvordan vi kan skape nye verdener som sprenger de fysiske rammene og begrensningene som definerer vår virkelighet i dag.
Kunsten skal vise utopiske og alternative idealer, og introdusere oss for alternativer vi ikke går for i virkeligheten.
Selv om virkeligheten er å foretrekke akkurat nå, i Henie Onstads noble lokaler av kobber, natursten, glass og betong, så er Meisenbergs klaustrofobiske og litt kvalmende, men høyoppløste grafikkmuseum også et fint alternativ.
– Kunsten kan se for seg alternative virkeligheter, og det er mer relevant enn noen gang. Vi lever i en tid med alt tilrettelagt for å representere verden, men likevel er det verdt å stille seg spørsmålet om verden representeres rett. Vi får den jo servert i nyhetsformat, og fra alle verdenshjørner, men samtidig også med alternative fakta, sier hun.
Pressen ler. Alle tenker på fenomenet «fake news».
Men er det en ting som er enda mer fake er det virtual reality. Men som de nye, falske sensasjonstitlene, lurer den virtuelle utstillingen deg godt på vei til en alternativ virkelighet. Og det helt uten å true demokratiet, pressens troverdighet og så videre.
Myter om marmor
Tittelen spiller på det engelske ordet «marble»s dobbelbetydning. Det kan være den harde, men pustende steinen som dominerer interiørbloggernes kjøkkenbenk, men også klinkekuler av farget glass. Til felles har de en sterk, naturlig og fysisk tilstedeværelse i vår virkelige verden, ofte dullet med, til pynt.
Klinkende klart
«Marble» er også brukt i tittelen av NASA-fotografiet av jordkloden fra 1972. «The Blue Marble» er en metaforisk tittel for kloden, som viste planeten fotografert i helfigur. Fotografiet var historisk, som kuratorene fant paralleller til i utstillingen.
– Vi fikk et første billedlig bevis på hvor skjør planeten er. Dette åpnet for mange nye teorier og utopier, men begrenset også våre egne tanker om jorda. For første gang så vi for oss verden som et objekt, til den grad fotografiet lærte oss det. Kunsten skal også fungere slik, og utvide vår mulighet til å se for oss ting, sier hun.
Utstillingen består av malerier og skulpturer så vel som virtuell virkelighet, lyd og videoinstallasjoner.
– Maleri og skulpturer er også teknologi, sier Høgsberg.
