Admir Batlak hater å snakke om det meste

Han startet året med Costume Award-tittelen årets designer, før han viste høst 2017-kolleksjonen sin på Munchmuseet til stor jubel hos det som skal være mote-Norges kritikere. Men han hater å snakke om det.

ADMIR BATLAK HAR vært en favoritt i mediene helt siden han debuterte som designer sammen med Charlie Selvig i 2007 og er det fortsatt. I mellomtiden har han rukket å jobbe for et av verdens største motehus, og vunnet Nåløyet; en av Norges viktigste designpriser.

Det har vært skrevet mye om designeren, spesielt fra tiden som Batlak&Selvig og frem til han debuterte solo. Men hvem er egentlig Admir Batlak?

Subjekt møter Admir Batlak i studioet hans, og når jeg foreslår å plukke opp tråden fra tiden etter Batlak & Selvig, puster han lettet ut.

– Bra, jeg er lei av å snakke om Batlak & Selvig. Jeg liker heller å fokusere på det jeg har foran meg.

Annonse

Vi sitter i atelier hos Admir Batlak, i et langt lyst rom som ikke inneholder annet enn forrige kolleksjon, og et bord med tre krakker. Som designeren selv avsløres ingenting av seg selv, men den som leter kan finne.

Batlak jobbet sammen med Charlie Selvig i fire år og oppnådde stor stor suksess, før de valgte å gå hver sin vei. Selv om det i starten føltes som et evigvarende prosjekt ønsket begge å gjøre forskjellige ting, og utvikle seg i hver sin retning.

– Det var ganske trist, det var som en break-up liksom. Jeg gjorde ingenting i to år etterpå.

«Ingenting» for designeren viser seg å være — foruten å få rikelig med søvn, flertalls jobbintervjuer for internasjonale motehus (Som Chloé og Alexander McQueen) — å starte som hovedveileder og kuratere avgangsutstillingen til avgangskullet på Kunsthøgskolen i Oslo og begynne sitt eget designfirma: Admir Batlak.

– Jeg vurderte å gjøre noe eget helt siden vi gikk hver for oss, men så var det unaturlig å fortsette med en gang. Jeg trengte litt distanse fra det prosjektet, til jeg kom til det punktet at jeg følte jeg hadde noe eget å si.

Men Batlak liker ikke å «si» det. Han gjør det så klart noen ganger, men da er det kort og mer i stikkordsform. Som da han tekstet MinMote etter visningen på Sentralen høsten 2016 og skrev: Inspirasjonen til kolleksjon var Boris Orlov, kommunisme, ballett, magedans, Grindr og Skruff.

– I moten blir man ofte tvunget til å fortelle om inspirasjon, og kanskje mange jobber sånn, men jeg har sluttet helt med moodboards.

– Det er så klart masse research, men jeg lar det heller feste seg i hodet mitt. Jeg hater å devaluere det visuelle resultatet ved å snakke det i hjel.

På tross av at han ikke vil si hva han er inspirert av, avslører en samtale med han helt tydelige verdier innenfor faget. Vi returnerer stadig til navn som Phoebe Philo hos motehuset Chloé, som visst gir kvinner nye klær på ordentlig. Eller JW Anderson, som ser ut til å fråtse og trives i tempoet mote har fått. Prada. Og så klart Nicholas Gesquierer og Balenciaga med de feminine forførende elementene som er tatt til et nytt nivå. Eller til i dag, om man vil, hvor det er så mye som skjer og så mye informasjon som formidles, mens det du ser er en topp og et skjørt.

– Eller kultur da, tilfører designeren.

Likevel er det ikke før vi kommer inn på kvinnene, at han først setter en stopper for inspirasjonkildene ved å si «jeg gjør det jeg gjør», for så å gi han litt tid at man ser hvor han henter inspirasjon fra.

– Jeg liker disiplin og presisjon, og prøver alltid å presentere arbeidet på en skikkelig måte.

– Så det blir en slags selvreflekterende kolleksjon? Kan man si det?

– Den er i hvert fall reflekterende. Ikke noe jeg lager for meg selv, men noe jeg har å gi.

– Hva med kvinnen du gir noe til da?

– Herregud, hva sa jeg sist da?

Designeren snakker om en kvinne som er tilstede, våken og sammensatt, men man merker at han drar på ordene.

– Vil du snakke om noe annet?

– Neida, jeg bare … Hva mer har du, spør han.

– Skal vi se …

– Det er så mange som tillegger henne sånne små kjipe adjektiver, og jeg vil ikke gjøre det. Hun er jo den hun er, og jeg er den jeg er.  Jeg liker å tro at vi er på den samme reisen uten å måtte si at forrige sesong var vi minimalistiske og denne sesongen er vi maksimalistiske.

Reisen tar han med flere steder. I hans egen debutkolleksjon var tonen enkel, og media mente den var mye renere enn hva vi var vant til. Sist vi så kolleksjonen hans på Sentralen under Oslo Runway, høsten 2016, bar den mer preg av 90-tallet, uventede snitt og detaljer.

– Hva jeg synes er interessant å jobbe med eller snakke om forandrer seg hele tiden. Det var kanskje en periode hvor det føltes mer riktig å gjøre noe renere, men om man ser nøye etter på de første kolleksjonene så er de alt annet enn enkle.

– Alt annet enn enkel?

– Ja, sammenstillingen av ideer, men også teknisk hvordan plaggene er konstruert og ferdiggjort. Men det stemmer nok at de siste kolleksjonene har vært mer ekspressive, mer eksplisitte i referansebruken.

– Ekspressivt? Er det det du tidligere har kalt jalla-elementer?

– Jalla, ja, nei ikke helt. Men det er klart noe som tiltrekker meg. Øyet mitt dras ofte mot styggere eller vanskeligere materialer.

Uansett hvordan kolleksjonen ser ut til slutt er alltid utgangspunktet til Admir det samme. Seg selv og kroppen. Derfor handler det ofte for designeren å lage noe som føles nytt.

– Jeg tror ikke vi kommer til å finne opp noen nye plagg. Men vi kan likevel pushe ting videre. Nå har det for eksempel nesten blitt ukult med femininitet, men jeg ønsker jo ikke å forlate det av den grunn. Så jeg prøver å ta den estetikken videre for å gjøre den relevant igjen. Utforske klassiske feminine koder, og tilpasse dem til kvinner som lever i dag. Nye proporsjoner, nye nyanser, nye kontekster, whatever.

– Det er dét jeg opplever så vanskelig med klesdesign?

– Ja men det er dét som er research. Det vil hele tiden være elementer man kjenner igjen, og elementer som er nye, sier han og fortsetter:

– Jeg har så klart noen rammer jeg liker å jobbe innenfor. Jeg liker å jobbe med kroppen, alt som forholder seg til den og sitter godt. Det er mye vanskeligere å gjøre et blyantskjørt kult enn et abstrakt stykke stoff.

– Jeg føler at ordet kontroll egentlig kan brukes om …

– Meg?

– Eller?

– Jeg har ikke noe i mot det.

En annen ting som er utrolig kontrollert er visningene til designeren. Fra hans debutvisning på Galleri Riis i 2013, til pop-up runwayen i Oslos gater med stopp på Aker Brygge høsten 2016. Høstkolleksjonsvisningen på Munchmuseet i Oslo var heller intet unntak.

– Ut fra reaksjonene på mine egne visninger føler jeg at folk får ganske sterk opplevelse av å se klær i bevegelse. Personlig er jeg dritlei av moteshowet og ønsker å utfordre visningsformatet mye mer i fremtiden.

– Som hva da?

– Nå kan du gå videre.

– Nei.

– Nye grep. Hvor og hvem man vil jobbe med. Det er jo presentasjon av arbeidet, så det er kjempeviktig! Det er den eneste markedsføringen man har.

– Du har jo sosiale medier da? Som du ikke kommuniserer så veldig mye på?

– Vi har Instagram da, men det er ikke så veldig bak kulissene-aktig.

– Ikke så veldig personlig nei.

– Den er jo personlig i form av at jeg gjør den?

– Men du har jo en egen personlig Instagram-konto?

– Ja, men er kanskje ikke så aktiv der heller?

– Nei, du er ganske stille der. Eller disiplinert? Eller er du egentlig sjenert?

– Nei. Ja. Nei. Kanskje. Liker bedre mindre grupper med folk enn større.

Kontrollert nok er han i alle fall til å stoppe samtalen når han synes den er over. Eller sjenert nok. Men så fort han er utenfor rekkevidde til opptakeren fortsetter designeren på temaet og innrømmer at han er ganske trygg på  seg selv, og at han lett diskuterer Balenciaga med menneskene han omgås med. Da slipper han å føle at han må undergrave kunnskapen han sitter med for å ikke virke arrogant. Da kommer friheten til å snakke rett fra levra.

– Om hva da?

– Om reaksjoner og sånt. I omgangskretsen min snakker vi jo en del om mote, i og med at alle jobber kreativt. Og motebransjen er jo et ganske ensomt sted å jobbe, så det er klart man tar vare på de man snakker bra med. Vi er alle over 30, så vi trenger ikke se Helmut Lang på Pinterest.

– Du virker ekstremt opptatt av mote som fag. Hvordan opplever du balansen mellom fag og person i mote? Det er ikke så ofte man hører snakk om selv faget?

– Det er ikke et fag som er så enkelt å snakke om. Men ja, jeg synes det er altfor få såkalte moteeksperter som forstår forskjellen på mote og klær. Det må være lov som designer å ha fokus på det kreative og heller få hjelp med forretningsstrategi. Nå er det forventet at man skal ha et produkt å selge med en gang,

– Så den økonomiske gevinsten kommer med en gang i veien for det kunstneriske?

– Det kunstneriske må være på plass, men dersom man skal vare og vise muskler internasjonalt må man ha hjelp. Det holder ikke med noen fine presseartikkler. Det jeg prøver å si er at det er veldig få som rekker ut en hånd.

– Er det noen i det hele tatt?

– Nei, det er jo ikke det. Jeg tipper noen redaktører har bra nettverk som kunne vært til hjelp for unge designere, men jeg tror ikke de skjønner at man bygger sin egen kredibilitet også ved å hjelpe andre.

Pappkoppen han drakk av er brettet sammen og delvis revet i filler nå, og Admir begynner å se hyppigere på klokken. Åpenbart har han en ny avtale snart.

– Hva syntes du om det du gjør Admir?

– Hva synes du?

– Viktig og vanskelig.

– Jeg synes det er vanskelig. Og så håper jeg det oppleves som viktig for publikum og kunder.

– Hva med at produktet ikke får sin egentlige funksjon før det er på noen da?

– Forskjellige plagg har forskjellige funksjoner. Noen er laget for å vise en retning og skal først og fremst konsumeres visuelt. Også er det enklere plagg som kan selges.

– At man trenger det ene for det andre?

– Ja, det er ikke noe poeng i å kun lage noe enkelt. Jeg må jo kommunisere det som foregår i hodet mitt til enhver tid.

– Du setter på en måte standarden ved deg selv?

– Ja.