NSFW: Historien om homopornostjernen Brent Corrigan er filmatisert som mykporno fra Hollywood
Vi har sett «King Cobra», produsert av James Franco, som også spiller homofil pimp.
«King Cobra» baserer seg på en sann historie om pornostjerne Sean Lockhart, bedre kjent som Brent Corrigan. Filmen er produsert av James Franco som også spiller homofil pimp, men selv om historien er spennende og skuespillerne attraktive, forblir «King Cobra» en litt plump film om myk pornografi, sjalusi, opphavsrettigheter og et mord.
For 10 år siden var Sean Lockheart mega-twink, med en type uskyldig «boy next door»-look. Han var veldig populær, blant annet gjorde han en «legendarisk» scene med «fellow super twink» Brent Everett, og historien «King Cobra» bidro til å skape ytterligere myter og fantasier rundt Corrigan.
Filmen begynner med Lockhart som reiser fra kjedelige San Diego for å prøve lykken hos pornostudioet Cobra Videos og regissøren Stephen. Åpningssekvensen kryssklipper mellom Lockharts reise og bilder fra en velkjent pornosjanger: «The casting couch». Denne sjangeren introduserer en ny modell som forteller litt om seg selv og kler av seg mens regissøren hvisker grisete spørsmål og kåte oppfordringer.
Scenene fra pornovideoene er morsomme og autentiske, bildene har en kornete, hjemmelaget kvalitet, og skuespillerprestasjonene overbeviser om skikkelig dårlig skuespill som det ofte er i pornofilmer. Resten av filmen har varme, crispe farger, og flere scener preges av en lilla og ymtende lyssetting og et lydspor med myke synth-beats.
Filmen ser bra ut, og det samme gjør de mange modellene som gjester Cobra Videos. Men akkurat i det Corrigan sklir av seg trusa klippes filmen videre og vi må bare stole på Stephen når han sier at Corrigan har en stor penis. Bildebevis finnes ikke, og til tross for det litt utradisjonelle temaet er filmen en ganske snill og tam Hollywoodproduksjon.
Etter Lockharts ankomst utvikler det seg raskt til en konflikt mellom ham og regissøren. Corrigan er uimotståelig for både publikum og Stephen, men følelsene er ikke gjensidige, og relasjonen deres forgiftes av sjalusi og et maktspill der det er uklart hvem som utnytter hvem. Disse tidlige scenene har et lavere tempo og er bra portrettert.
Lockhart blir dårlig betalt, men får til gjengjeld en kraftig karriereboost, blir påspandert og bor gratis. Han innleder et forhold til én av de andre modellene, og de puler så høylydt at stakkars Stephen blir dødelig misunnelig og ikke får sove.
Når Lockhart finner en kontoutskrift, oppdager han imidlertid at det er han som blir utnyttet mest, så han pakker sakene og drar hjem igjen til San Diego. Men identiteten «Brent Corrigan» har han signert bort til Cobra Videos, og uten navnet er han ikke verdt noen ting.
Som hevn avslører Lockhart at han var under lovlig alder i de første innspillingene, i tillegg treffer han kjæresteparet Joe (James Franco) og Harlow; to tvilsomme typer som planlegger å kvitte seg med Stephen for å karre til seg Corrigan og tjene masse penger. Herfra skrus tempo opp og filmen blir veldig fort veldig teit.
Jeg synes Corrigan alltid har vært litt av en dramaqueen. På en blogg snakker han om utnyttelse og personlige kriser mens han stripper og gir fansen det de vil ha.
Han har irriterende dårlig smak og det virker som om han forsøker å tviholde på utseendet som sikret ham karriere for 10 år siden.
På Twitter skriver Lockhart at han takket nei til å delta i «King Cobra»: de griske filmskaperne forsøkte å melke en stakkars gutt og en ømfintlig historie. På en annen side tok han i mot betaling for bruk av navnet, og benyttet sjansen til å reklamere for en bok han skriver om den hele og fulle sannheten.
Han virker ofte selvhøytidelig og inntar villig en offerrolle. Denne litt barnslige siden av Sean Lockhart har filmen klart å fange ganske bra, men samtidig blir han fremstilt som vel uskyldsren, eller som en svigermors drøm som tilfeldigvis havnet i pornobransjen, og jeg savner bredere karakterportretter og å vite mer om hva det er med pornobransjen som virket så fascinerende og tiltalende.
«King Cobra» gjør noen forsøk på å behandle litt mer tankefulle temaer og karakterer. For mens Lockhart har en avstand mellom sin egen person og scenenavnet Corrigan, spiller Harlow ingen roller, han er kun seg selv, til hverdags, i møte med en onanerende tjukk mann som suger tærne hans, og foran kamera.
Harlow har en trist historie, han ble voldtatt av stefaren og senere utstøtt fra familien, og det virker ikke som om han har kommet videre fra traumene, men at han liksom mangler Lockharts evne til å opprettholde en distanse mellom sexarbeidet og det vanlige livet.
Disse betraktningene stikker allikevel ikke så dypt. Historien til Joe er enda vagere, han har brutt med sin svært kristne og konservative familie, og sliter med raseriutbrudd og sjalusi.
Harlow og Joe er mer sjablongaktige karakterer som har rotet seg inn i luksusfellen og desperate pengeproblemer. Sexlivet deres fremstilles som mer tvilsomt og de har ingen stabile familierelasjoner, i motsetning til Lockhart som tar kontroll over livet med hjelp fra sin kjærlige mor som til slutt støtter opp om pornokarrieren hans.
Filmen blir vel moralsk mot slutten og virker å fordømme Joe og Harlows mer utsvevende livsstil, til fordel for den glatte, attraktive og overfladiske Lockhart. Og slik er «King Cobra» også: Istedenfor å grave i mer komplekse forbindelser mellom begjær, sjalusi, frustrasjon og behovet for å bli ettertraktet av en armada runkende menn, slår filmen seg til ro med å være banal, men pen å se på.
