Subjekt presenterer norsk premiere på Bayas «Oslo–Harlem».
Da musikeren Andrew Baardsen Murray (28) fra Bærum reiste til Harlem for å møte sin far for første gang i 2013, følte han raskt på å måtte reinkarnere seg. Han tok farens navn, Baya, som artistnavn, og slipper nå en såkalt «dobbel EP» med påfølgende dokumentar og performance om sin far.
– Det er 13 spor på plata, kan du ikke please kalle det et album?
– Njæ, det er strengt talt bare åtte låter, fire på hver side av plata. Jeg liker å kalle det en dobbel EP.
– Jeg teller 13 spor.
– Haha, men det er inkludert interludes og overganger, sier han.
– OK. Praktisk først. Jeg tenker å skrive i ingressen at du tok din fars etternavn som artistnavn, stemmer det? Eller er det fornavnet hans?
– Vel, afrikanske navn deler ikke det der så strengt. Navn er navn, sier han.
Og navn får det være. Baardsen Murray, tidligere kjent som solo-artisten Baardsen og den ene halvdelen i Eye Emma Jedi, er nå reinkarnert som Baya. Nå blir Baya tittelen på en slags historie om hvordan en Bærumsgutt fant deler av sin identitet gjennom å møte sin far for første gang i voksen alder.
Se: Bayas «A Call to Say Hello» er det fjerde sporet i EP-en «Oslo–Harlem». Den ble sluppet som singel med musikkvideo i september i fjor:
Baya har ivorianske, skotske, amerikanske og norske aner. Hans far Somophi Baya er kunstner, den første vestafrikanske kunstneren som fikk stipend fra USA til å reise til Europa på 80-tallet, i følge Baardsen Murray. Faren bor i Harlem med Baardsen Murrays søster og bror.
– Hvordan var det å møte faren din for første gang i voksen alder?
– Nå må ikke dette bli helt Tore på Sporet.
– Kall det Danby på Razzia. Eller Subjekt på jakt.
– Greit, da. Klart det er merkelig å møte faren sin for første gang i voksen alder. Men mest fint. Vi møttes som to mennesker med forståelse, respekt og ydmykhet overfor hverandre. Og over en pils, sier han.
– Ta oss med over denne pilsen, var det ikke noe som helst rart? #razzia #jakt
– Nei, det var fint. Jeg følte på en fysisk og nesten elektrisk følelse. Jeg kjente at det var partikler og bånd mellom mennesker vi ikke kan se, men som lå i lufta likevel.
DE ELEKTRONISKE PARTIKLENE I LUFTA
EP-en «Oslo – Harlem»s lydbilde ligner Bayas forklaring på møtet med sin far. Den er elektronisk — og til og med utgitt på Luft Recordings. Merkbart inspirert av en rekke sjangre og identiteter, men han vil helst ikke kalle det for noe annet enn elektronika.
– Den er nok påvirket av mange sjangre som krysses og lekes med. Instrumentasjonene blir til dels også utfordret. Men la meg være klar på at det ikke er eksperimentell musikk. Den har et klart og underliggende elektronika-sound, sier han.
Se: «Loon» fra det niende sporet i den såkalte doble EP-en «Oslo–Harlem» og ble sluppet i desember i fjor som singel med musikkvideo:
EN HYLLEST
Baya vil heller kalle EP-en for en hyllest enn en historie om møtet med hans far.
– Da jeg møtte ham, så skjønte jeg raskt at jeg har fått veldig mye fra ham, selv om vi ikke er oppvokst sammen. Som om det ligger i genene hvordan vi ser på kunst, kreativitet og utrykk.
– Hvordan da?
– Jeg merket det bare gjennom en lang samtale på en benk i Harlem. Vi glemte helt at lillebroren min måtte hentes, fordi vi snakket så lenge om likheter i interesser og temaer som vi begge drar inn i kunsten vår; han i hans malerier og jeg i min musikk, sier han uten å røpe hva.
Se teaser: Bayas dokumentarfilm om EP-en «Oslo–Harlem».
Baardsen Murray har fått med seg Red Bull på å lage en dokumentar om det hele. [Se over]. Om seg, Baya, og hans far, Somophi Baya, og deres møte som ble EP-en «Oslo-Harlem».
– Du må se dokumentaren, du kommer til å digge den, sier han og sender oss teaseren.
– Hvordan vet du det?
– Fordi faren min er O.G., sier han.
– Hvilke kulturer identifiserer du deg i?
Spørsmålet erklæres sett, men forblir bare dét i flere minutter. Deretter begynner Facebook-chattens tre animerte prikker å blinke. Før de forsvinner igjen. Og så dukker de opp. Før de forsvinner igjen. Selve symbolet på at det snart skal erklæres ordkrig.
– Det er ikke så viktig det der, ass. Eller … Vil du si at din mangfoldige identitet, som vel du alene må få definere, påvirker musikken din?
– Det er bare moro at du spør. Jeg er så norsk som du får kardemomme-vafler med rømme på. Og da jeg dro til New York og møtte min far, søster og bror følte jeg meg som et romvesen da de snakket fransk, sier han.
– Men jeg blir stemplet som noe annet. Hvorfor spurte de meg som 10-åring å holde en tale foran hele barneskolen på 17. mai, liksom? Jeg er oppvokst i et skotsk hjem med min mor, og har engelsk som det første språket jeg lærte, skriver han og fortsetter:
– Jeg definerer meg nok som en multikulturell kid, og føler at jeg, som svært mange andre, er slags prototyper av fremtidens verden.
– Word!
– Egentlig vil jeg trekke den lengre og si at alle kids som vokser opp nå tilhører samme sulamitten. Barna av internett. Synes det er en fantastisk tid vi lever i, med endeløse muligheter til å nå forskjellige kulturer.
Bayas bakgrunn er altså mangfoldig, mens identiteten er norsk. Det eneste norske han ikke identifiserer seg i, er å tråkke i smeltet snø.
– Jeg takler den ikke den jævla slushen. Det er først da jeg innser at jeg ikke er norsk, sier han.
KUNST OG MUSIKK
Torsdag kveld spilte Baya på Munchmuseet. Inspirert av sin far, fremførte han et live-show med både kunst og musikk. Live-performancen ble gjort under åpningskvelden av en ny arrangementsserie i samarbeid med musikkprosjektet LYD, Olle «Abstract» Løstegaards populære podcast for presentasjon av ny, norsk musikk.
Hør den fulle EP-en her!
Sharing is caring:
