Utvanna homo vil ikke bli stemplet som feminin, svak eller promiskuøs, og lengter stadig etter å være akkurat som alle andre, skriver Subjekts litteraturkritiker.
I videokronikken “Jævla homo” på NRK Ytring, sitter Gisle Gjevestad Agledahl alene i et mørkt studio og ser litt naivt, spørrende inn i kamera. Han forteller om å lage ostesmørbrød og å spille PlayStation til langt på natt sammen med kjæresten sin. Men alt er ikke som det bør være i lille Norge.
En undersøkelse Agledahl refererer til viser at en av fire norske menn mener homofile er frastøtende. Hva en av fire kvinner mener er selvfølgelig ikke nevnt. Kameraet kryssklippes, deles av kunstpauser, og nedslående fakta kommer dramatisk opp på skjermen og understreker alvoret.
Videoen irriterer meg. Delvis fordi den er så nøye regissert, skreddersydd for hjerter og likes fra søte gutter og gamle tanter. Men også fordi den er så belær-ende og moraliserende. Jeg stoler ikke på undersøkelsen den viser til, og fokuset på hvem som har det verst kjeder meg.
Spørsmålet om “de egentlige ofrene” fører av nødvendighet med seg en avgrensning, ikke alle kan ha det verst, og Agledahl tegner opp grensene når han litt klumsete ender opp med å ta avstand fra homser som er “femi, svak[e], ræva i fotball, promiskuøs[e] – kanskje til og med ekkel[e] og unaturlig[e].” Det virker som om han undertrykkes dobbelt opp; det er ikke bare hver fjerde mann som gjør livet vanskelig, men også alle de dumme homsene som puler rundt, ikke kan treffe en fotball, som hviner og hyler til Melodi Grand Prix, og som i følge Agledahl definerer hva en homo er.
«Vi er to mennesker med interesser og drømmer og verdier som er like rare, dumme og fine som alle andres», sier Agledahl. Jada, dere er som alle andre.
Men dette forsøket på normalisering irriterer meg enda mer, fordi videoen forsøker å normalisere homofili på bekostning av identitetsuttrykk som ikke passer overens med “sømmelig atferd”.
Kronikken fortsetter under bildet.
Videokronikken støter ut deler av en gruppe, de som er femi og promiskuøse, for å gjøre seg selv mer spiselig. Det er en velbrukt og forræderisk taktikk.
Det er en dødskjedelig og utvanna homostrategi som stadig lengter etter å være akkurat som alle andre, men som kun bidrar til å opprettholde de undertrykkende mekanismene som gjør det vanskelig å være noe annet enn kjip og streit.
Før AIDS tok livet av halve homobevegelsen var parolene langt mer radikale. Det var forsøk på å sprenge rammene for ulike seksuelle utrykk, og ikke bare strebing etter å bli innlemmet i et storsamfunn som nå kan smykke seg med godord som “inkluderende” og “LBHTIQ-vennlig”, samtidig som det forlanger syriske flyktinger å bevise at de er homofile.
Homser har “en identitetsmarkør som er så sterk at den overskygger alt annet,” sier Agledahl. Men jeg tror ikke det stemmer. Det er langt i fra like synlig å være homo i Norge som å ha en annen farge eller etnisitet.
Og hvis vi først skal snakke om hvem som har det verst, tror jeg det hverken er meg eller Agledahl som skal ta ordet. Vi vil begge gjøre det lettere å være homo, men å innordne seg storsamfunnets undertrykkende normer kan ikke være veien å gå. Jeg vil ikke bare spise ostesmørbrød i fred. Jeg vil også være promiskuøs, og uten å skamme meg lurer jeg på hvor stor pikk du har, hvordan det er å ha sex med deg. Jeg vil ikke tilpasse meg, jeg vil kreve en plass uten å gjøre meg søt og uskyldig.
