Robert Wilson leker med kitsch, burlesk revy og Abba-musikal. Men med stålkontroll på scenografi og virkemidler, unngår «Edda» å bli harry.
På lørdag var det premiere på Robert Wilsons oppsetning av «Edda». Stykket er basert på en gjendiktning av Jon Fosse, på Det Norske Teatret. Vi fikk tak i en billett, og etter forestillingen drakk vi champagne med fiffen.
I den første scenen gikk en liten flik av teppet opp og åpenbarte en gjennomsiktig duk, lik en skjerm, som fyltes opp med røyk. Det lignet skyer på himmelen som formerte seg i stor hastighet, og klassisk musikk av Arvo Pärt gjorde tablået filmatisk og storslagent. Teppet gikk ned og opp igjen, og på scenen sto et ganske nakent tre med greiner i LED-lys, en benk, en mekanisk skilpadde dekket i små speil og en lang orm.
I treet dinglet Odin med en type glamrock-kostyme, -hårsveis, el-gitar og en glinsende lapp over det ene øyet. Alle karakterene ble senere introdusert som vignetten i en såpeopera, også i rockete sminke og kostymer, og instinktivt tenkte jeg “å-nei, skal det bli så harry?”
Men “Edda” leker bare med kitsch, burlesk revy, og Abba-musikal, og Robert Wilson har stålkontroll på virkemidlene han benytter seg av. Mitt eneste ankepunkt er musikken av indiebandet Cocorosie som ikke svinger helt.
Kanskje mer radikalt er hvordan Wilson har gjort «Edda» litt homsete. Stykket har en seksuell spenning som jeg er overbevist om at også finnes i de gamle tekstene. Gudene flørter med hverandre, karakterene er fjollete, de ler høyt og skingrende, det er overdrevne kostymer og mye humor. Ved ett tilfelle kler Tor seg ut som en kvinne for å forføre Trym som har stjålet hammeren hans. Etterpå slår Tor ham i hodet og utbryter forfjamset «now everyone will think I’m crazy for cock».
I en annen, svært vakker scene består scenografien av to overlappende sirkler og en strime av lys som får bakteppet til å ligne på en uendelig horisont. Her er lydbildet mer digitalt produsert, en type industriell dronelyd som øker og minsker i intensitet.
Spådomskvinnen Volva forteller eggende om den vakre Balder som ble drept med pil og bue av broren Hod. Men Hod var blind, og Loke mistenkes for å være den som siktet og trakk av. Gudene kan imidlertid ikke være helt sikre, og i stykket er det mye snakk om hvem som kjenner til «lagnaden» best, hvem som er visest.
Odin ofret sitt ene øyet for mer visdom, men i «Edda» virker han som en dum og goofy type. I én av scenene har han fått på seg dress og blitt veldig stor og feit. De andre gudene maser på ham: «Husker du Odin!?», og venter på at han skal vise seg som en leder. Istedenfor vaser han rundt, danser som om han har vært for lenge på fest, og husker ikke volvenes spådom: Balders død skal innlede Ragnarok.
I neste scene går Volva sakte frem og tilbake, hun synger melankolsk og bærer på en glødende sigd. Før Ragnarok skulle det bli en grusom vinter, og etterhvert triller selvlysende former inn på scenen som ligner snøkledde fjelltopper. Jotnene beveger seg så over scenegulvet, taktfast og rytmisk. Gudene følger snart etter, de marsjerer, stopper opp og flekser muskler idet musikken drønner før de jager videre. Så gjaller det i horn, musikken bygger seg opp mot crescendo og kampen begynner. I Ragnarok skal jotner og guder utslette hverandre, solen og stjernene skal slukne og jorden skal synke i havet.
Endetiden har alltid vært nær, og jeg lurer på hvordan det var å leve for flere tusen år siden. Karakterene omtaler sykdom som en fysisk ting, lik et dødelig spyd man kan kaste på hverandre, lenge før antibiotika og medisiner. Det kan vitne om at livet var mer brutalt, at avstanden mellom liv og død var kortere. Metaforene i «Edda» virker i tillegg mer håndfaste, som om naturen var mer påtrengende og hadde større innflytelse på språket. Det var flere eksempler, men i etterkant husker jeg bare spydet og metaforen «fjellenes røtter», og jeg merker at jeg gleder meg til å lese Fosses gjendiktning. For Eddadiktene er et utrolig rikt materiale, og Robert Wilsons teater var en fantastisk forestilling.
