Av 400 kunstnere som åpner sitt atelier under kunstfestivalen Oslo Open, har vi stilt tolv av dem til veggen. Først ut er Anna Daniell (38).
Anna Daniell (38) jobber innen skulptur, film, performance foto og tekst, ofte i en blanding av de forskjellige kunstformene. Slik har hun også fått oppmerksomhet for sine tverrfaglige visningskontekster og stilt ut på museer og gallerier som Vigelandsmuseet og Total Museum of Contemporary art i Seoul.
Men hun klarer ikke definere ett spesifikt høydepunkt.
– Jeg prøver å spekulere så lite som mulig i om jeg er høyt eller lavt i en karriere, og klarer ikke definere hva som er det viktigste jeg har gjort hittil. Jeg føler at jeg jobber for skulpturene mine, og at det er de som har en karriere, ikke meg. Jeg har bare et kunstnerskap og et liv som må leves bra.
Daniell har en bachelor- og en mastergrad fra Kunstakademiet i Oslo, i tillegg til utdanning fra European Film College i Danmark.
– Hva er det som er så interessant med skulptur?
– Skulpturene har vært blant menneskene gjennom hele historien, og fra kunst til markedsføring og religion. Det har vært tider hvor kunstneren har vært navnløs og underordnet skulpturens formål, og tider hvor mytedyrkning av kunstnerens personlighet har vært en viktig del av skulpturen. Dette synes jeg er interessant og er derfor er jeg opptatt av hvilket potensiale skulpturene mine kan ha i samtiden.
I mangel på tro i sin hverdagskrets, skaper hun et åndelig forhold til skulpturene sine, som hun håper at publikummet får et forhold til.
– Mystikk, spiritualitet og åndelighet har fått veldig liten plass i miljøet rundt meg, og muligens har jeg opplevd dette som et underkommunisert vakum. Jeg har tenkt at en motsats til dette kan være å holde noe hellig, som for eksempel et personlig forhold til en skulptur. Derfor er jeg er opptatt av hva jeg som kunstner kan gjøre for at tilskueren får et nærere forhold til skulpturene mine.
– Du har også arbeidet med å skape nye visningskontekster. Er det mulig i dag?
– Jeg har vist skulptur i Østmarka og på Bislett stadion, men også i film, med dans og gjennom tekst. Disse kunstprosjektene har handlet mye om å vise skulpturen i nye kontekster, men også vært et forsøk på å engasjere seg i skulptur på en ny måte. Jeg har utforsket begreper som besjeling og sett på eksempler hvor skulpturen har en religiøs funksjon og er en reell åndelig støtte i menneskeliv.
– Hvordan arbeider du på atelieret ditt opp mot en utstilling?
– Det veksler mellom å lese, tenke, skrive og jobbe fysisk. Jeg har også mange samtaler med kunstnerkollegaer, og venner og familie utenfor kunstfeltet Jeg jobber effektivt når jeg først setter i gang, og er ikke så opptatt av praktisk planlegging, sier hun og fortsetter:
– Man må også ha perioder hvor man gjør helt andre ting enn å jobbe på atelieret. For å reise, klatre, lese, se teater, ta en tur på Biltema eller Plantasjen, ellers blir jeg helt tom i pappen, og det blir det dårlig kunst av.
Kunstneren er heller ikke særlig opptatt av håndverksmessig perfeksjon.
– Nei, jeg synes heller at kvaliteten i et kunstverk ofte er avhengig av en fin og intuitiv balanse mellom å overkommunisere og underkommunisere tematisk, men også helt grunnleggende fysisk eller estetisk, sier hun og fortsetter:
– Som for eksempel hvor mange prikker som må til for at det ser ut som sand og ikke enkeltstående prikker. Hvor er usikkerheten mellom prikk og sand, og kan den usikkerheten tilføre en ønsket spenning i arbeidet? Det beste er når jeg klarer å få til noe som er lett forståelig for alle, men som samtidig også har flere lag, eller referanser for spesielt interesserte, det er viktig at begge disse ytterpunktene er til stede i arbeidet, tenker jeg.
– Hvem håper du kommer innom ditt atelier under Oslo Open?
– Flest mulig og fra alle forskjellige miljøer! Velkommen!
