Bli bedre kjent med billedkunstner Eline Mugaas.

Eline Mugaas (47) er utdannet kunstner fra The Cooper Union i New York. Sammen med Elise Storsveen har hun gitt ut kunst-fanzinen ALBUM i tolv utgaver siden 2008.

Mugaas jobber primært med fotografi, og interesserer seg for menneskers syn og blikk. Søndag 23. april, under kunstfestivalen Oslo Open, åpner hun atelieret sitt for alle.

– I utgangspunktet lærte jeg meg å fotografere for å dokumentere skulpturer. Jeg var kunstner før jeg var ble interessert i fotografiet, og finner meg derfor ikke helt i begrepet fotokunstner, sier hun.

– Etter hvert mistet jeg verkstedene som skolen ga meg, og dessuten bodde jeg trangt, slik at fotografiet ble en praktisk og økonomisk måte å jobbe som kunstner på. Men ellers har jeg alltid forholdt meg til kameraet som et verktøy til å ta notater med.

Da hun studerte i New York på begynnelsen av 90-tallet, var det i følge Mugaas en stor interesse blant unge kunstnere for moteindustrien.

– Vi var opptatt av muligheten til å definere oss utenfor de tradisjonelle institusjonene, og å formidle ideer mer direkte. I en slags Warhols ånd, sier hun.

Ved siden av studiene jobbet hun som frilansfotograf.

– Men jeg kjente meg alltid som en bedrager, fordi jeg var opptatt av å vende blikket mot helt andre ting enn det jeg var betalt for å ta bilde av. For eksempel var jeg mer interessert i å fotografere hotellrommene enn pop-artisten.

– Hva er det med fotografiet som gjør det evig spennende?

– Kunstfotografi er så til forveksling likt bilder som ikke er kunst, og det synes jeg er interessant. Det er en motstand til det å drive som kunstfotograf, som jeg må forsvare hele tiden. Det er spennende å hele tiden prøve å snakke om hvor kunsten ligger, hva som er kunst og når noe defineres som kunst.

– Hvor ligger kunsten? Hva er kunst? Når defineres noe som kunst?

– Det enkle svaret at det er kunst når kunstneren bestemmer at det er det. Men det jeg er opptatt av når man opplever et fotografi, er forskjellen mellom det å se med øynene, og det å oppleve med hjernen. Både øyne og hjerne er selvfølgelig helt nødvendig for å se i det hele tatt, men hjernen generaliserer informasjonen den får fra sanseorganene, derfor er det en treningssak å være til stede i øynene, ørene eller kroppen.

– Og hva gir du det trente øyet?

– Når man da ønsker å gjøre betrakteren klar over sitt eget blikk og syn, er et kamera et veldig hendig verktøy. Fordi et fotografi kan vise til veldig små og flyktige hendelser, som hvis de ble tegnet ville vært noe helt annet.

Når vi ber Mugaas om å definere de viktigste hendelsene i hennes karriere, sier hun at det var å flytte ut og tilbake til Norge. Nærmere bestemt til studier i New York i 1988, og tilbake til Oslo i 2000.

– Jeg fikk åpnet øynene mine for en mye større verden av folk. Jeg sluttet straks å anta noe om menneskene jeg snakket med, gjennom det å møte andre unge mennesker med vidt forskjellig bakgrunn og drømmer.

– Hva lærte du?

– Blant annet at det å snakke og tenke om kunst ikke stopper ved kunstobjektet. At det handler like mye om hvordan objektet står i relasjon til rommet det er plassert i, om rommets plassering i institusjonen, og institusjonens rolle i samfunnet rundt.

– Og å lese materialer, bilder, klær, byen og landskapet. Men også hvordan alt dette forholder seg til hverandre.

– Hvordan da?

– Selv om du isolerer et objekt fra omverdenen, bringer materialene objektet er laget av med seg sine egne fortellinger om økonomi, politikk og geografi inn i kunstopplevelsen.

– Hva synes du om kunstnernes situasjon i Norge i dag?

– Det norske systemet for kunst har vært helt essensielt for min personlige utvikling. Helt konkret kan jeg takke generasjonen som stod bak Kunstneraksjonen i 1974 for at jeg kan praktisere som kunstner. Blant annet for at vi har en faggruppe og en ordning for å fordele kunstavgiften á fem prosent til stipender. Det er unikt. Tiden i USA har gjort meg mer bevisst på det.

– Hvordan er det å jobbe på atelieret ditt, som snart skal åpnes for publikum?

– Jeg har innsett at drømmen om det tomme rommet er totalt uoppnåelig. Jeg går på jobben hver dag, og der lager jeg et helvetes rot. Jeg er en «space pig» — det er utrolig hvor raskt jeg klarer å fylle et rom med skrot.

– Hva består rotet av?

– Jeg har en masse arkivmateriale som er nødvendig for å hente ideer. Når jeg fotograferer, fortrekker jeg at det skjer som en sekundær aktivitet, så jeg nesten ikke merker det selv.

– Redigeringsprosessen er viktigere, og den foregår på atelieret. Det er mye saks, papir og lim.

– I fjor hadde du en stor utstilling med kunstneren Siri Aurdal, som kan ses på som et av flere tilfeller i det siste hvor eldre kvinnelige kunstnere blir trukket fram og tilbake i samtiden. Er dette viktig for deg?

– Ja, jeg ønsker å stille spørsmål ved om det er sant det vi blir fortalt, og i dette tilfellet var jeg uenig med historien, sier hun.

«Siri Aurdal by Eline Mugaas» ble derfor ei bok som hyllet Siri Aurdals skulpturer. Videre inspirerte dette til å bli en stor utstilling på Kunstnernes Hus, «Aurdal/Mugaas», hvor Aurdals skulpturer var omkringsatt av Eline Mugaas’ fotografier.

Kunstkritikks daværende redaktør, Erlend Hammer, skrev om utstillingen at «Å bringe Aurdals kunstnerskap frem i lyset er noe av det viktigste som er skjedd i norsk kunsthistorie de siste årene, selv om Aurdal likevel hadde fortjent en mer faglig motivert ramme enn den tilsynelatende primært vennskapelige koblingen til Mugaas.»

Mugaas’ vennskapelige kobling ble dog leddet videre for at Aurdals skulpturer ble satt opp i Vigelandsparken i samarbeid med Oslo Pilot, Siri Aurdals deltakelse i en gruppe-utstilling på Murray Guy Gallery i New York i november 2016, og Siri Aurdals deltakelse i Venezia-biennalen i 2017.

– Arbeidet mitt med eldre kvinnelige kunstnere går tilbake til 2012, da Elise Storsveen og jeg gjorde research til det som skulle bli «Hold stenhårdt fast på greia di: Kvinnekamp og kunst i Norge 1968-1989».

Utstillingen var kuratert i samarbeid med Kunsthall Oslo i 2013.

– Den utstillingen fikk stor innflytelse på kunstfeltet de neste fem årene.

– Jaha?

– Det var så mange bra kunstnere det hadde vært stille om altfor lenge, men flere av kunstnerne vi satte søkelyset på i «Hold stenhårdt fast på greia di […]» fikk plutselig mer oppmerksomhet.

– Som hvem da? Og hvordan da?

– Fra utstillingen «Hold stenhårdt […]» ble for eksempel Wencke Mühleisen innkjøpt til Nasjonalmuseet. Det var første gang museet kjøpte noe av henne. Brit Fuglevaag, Elisabeth Haar og Sidsel Paaske ble vist i Unwoven World: Beyond the Pliable Plane, på OCA i høsten 2013, også etter å ha vært med i utstillingen.

Mugaas gir flere eksempler på synergieffekter fra utstillingen som satte fokus på kvinner og kunst.

– Du hadde åpent atelier på Oslo Open i fjor også? Hvordan gikk det?

– I fjor var det mange innom fra lokalmiljøet — Tøyen, Kampen og Ensjø. Jeg tror det er viktig at lokalmiljøet opplever det som positivt at kommunen bruker midler på subsidierte atelierer. Det er viktig for kunstnerne å ha tilgang på rimelige lokaler, og vi trenger mange flere! Men jeg tror også at det er bra for alle innbyggere at det er et så spredt og mangfoldig bruk av byen som mulig.

– Hvem håper du kommer innom ditt atelier i år?

– Alle er velkomne, men særlig nysgjerrige.