Tekstilkunstner og kunsthåndverker Bente Sætrang har i løpet av mer enn fire tiår markert seg som en av landets viktigste tekstilkunstnere. Nå åpner hun atelieret sitt for alle.
HUN ER LANDETS første professor i tekstilkunst og som skapende og formidlende kunstner har hun aktivt stimulert til utvikling av den. Som styremedlem i KORO har hun vært med på å forme offentlige rom og hele sin karriere vært opptatt av arbeids- og levekår for kunstnere i Norge gjennom politisk-aksjonistiske bevegelser gjennom 70- og 80-tallet. For dette ble hun tildelt Rune Brynestads minnestipend på 400 000 kroner for 2016.
I Norske Billedkunstneres begrunnelse het det at Bente Sætrang er «en kunstner i særklasse som har utmerket seg med sin kunstneriske kvalitet og fagpolitiske engasjement». Prisen er en av Norges største og mest høythengende utmerkelser for kunstnere.
– Hva betyr slike priser for deg?
– Da de ringte om Brynestad-stipendet ble jeg målløs. Det var overveldende og spesielt hyggelig. Jeg har møtt mange kloke og inspirerende folk gjennom arbeidet, èn av dem var selveste Rune Brynestad.
For lenge siden, som i et TV-sendt intervju på NRK fra 1983, der hun stolt viser frem en kunstbok i sort-hvitt, om fargede tekstilverk, sa Bente Sætrang at:
– Jeg synes at nettopp nå [i masseproduksjonens tidsalder] så er det viktig å kunne beherske en prosess som ikke er avhengig av maskiner. Hvor du kan stoppe og la tanken og idéen få lov til å bestemme underveis.
BENTE SÆTRANG DEFINERER seg som en feminist og sosialist, og var i sin tid engasjert i arbeidet for anerkjennelse og lønn for mange kunstnere i statsbudsjettet. Kunstneraksjonen ’74 førte også til tilrettelegging for fagorganisasjoner som Norske Kunsthåndverkere, som tok av seg den fagpolitiske formidlingen av kunsthåndverket.
– Fremtidsutsiktene var vel ikke så gode for et yrkesaktivt kunstnerliv den gang, og det var selve drivkraften i det politiske arbeidet Kunstneraksjon ’74 sto for.
Kunstneraksjonen i 1974 resulterte i en stor politisk omveltning for kunstnere og påfølgende organisering. Blant annet garantiinntekten, flere stipendordninger, vederlagsfondet, utsmykkingsordningen (KORO), kunstnersenterne, utstillingsvederlag og forhandlingsrett.
– I dag nyter vi kunstnere godt av dette, men alle vet at tiden er inne for å skape mer fagpolitikk nå. Garantiinntekten er dessverre ute, den beste ordningen av alle, sier Sætrang.
– Hva føler du selv om å ha bidratt til en slik kunstpolitisk utvikling?
– Det var mange som bidro til det. Jeg var med i en gjeng av kunstnere fra ulike grupperinger på 70- og 80-tallet, vi jobbet aksjonistisk og organisatorisk med kunstnerpolitikk. Målet var å bedre kunstnernes økonomi og retten til lønnet arbeide; en selvsagt ting for alle andre yrkesgrupper. Vi kunstnere oppnådde mye den gangen, og det har gitt resultater som også kommer samfunnet som helhet til gode.
– Som hva da?
– Jeg mener at et samfunn uten kunst er et fattig og farlig samfunn. Fattig fordi det utelukker humanistisk og kritisk tenkning, farlig fordi det høyst sannsynlig utelukker åpen meningsbryting og et demokratisk ståsted. Jeg er stolt av å bo i et land som tar dette på alvor ved å akseptere at kunst ikke er ‘lønnsomt’ i kommersiell forstand. Støtteordninger og insitament som bedrer kunstnernes arbeidsvilkår vil gi et bredere og rikere tilfang av kunstneriske uttrykk, uavhengig av inntjening, status og kommersielle interesser. Slik kan det komme alle samfunnslag og aldersgrupper tilgode.
– I dag dreier dessverre vinden mot høyre, mot populisme og et rent næringsperspektiv. Jeg er skeptisk til retorikk som trekker opp begreper som lønnsomhet, salgbarhet, turisme, feel-good og lignende som primærargumentasjon for kunst.
Under kunstfestivalen Oslo Open inviterer hun alle til sitt atelier. Hun er blant 400 kunstnere som den 22. og 23. april vil møte publikum der de jobber — Bente Sætrang på sitt atelier på Frysja.
– Jeg har vært med på Oslo Open to ganger tidligere. Festivalen er kunstformidling én til én, og det er moro å ta imot publikum som vil se, spørre og diskutere. Vanligvis holder jeg jo på helt alene, sier hun.
Sætrang jobber konvensjonelt og undersøkende i et to-dimensjonalt format, i følge henne selv.
– Jeg blander teknikker og bruker alt fra blank lakk til nyspissete blyanter, silketrykk, kost og svamp, kjemi, akrylfarger, print og mer. Alltid på et tekstilt bunnmateriale.
Kunstneren er bondedatter av moren som hadde omfattende vevutdanning fra det som en gang het Statens Kvindelige Industriskole (!)
Det er feminist, sosialist og tekstilkunstner Bente Sætrang som har lagt ved utropstegnet og parentesen ved skolens kjønnsdelte navn.
– Mor vevde alle tekstiler til heimen, og jeg ble flasket opp med et tekstilt verdisett. Den første kunstboka fikk jeg av foreldrene mine på 60-tallet, det var en nydelig bok om Hannah Ryggen.
– Hva er så spennende med tekstil?
– Jeg elsker og hater tekstil. Slik har jeg holdt det gående i mange år. For tiden får tekstil mye oppmerksomhet, også fra enkelte kunstnere som tidligere har vært nokså kritiske og kanskje hatt en litt snobbete tilnærming. Mitt inntrykk og erfaring er at vi alltid har hatt et stort og interessert publikum.
– Er du bitter?
– Ikke bitter i det hele tatt. Kanskje litt sarkastisk. Mange hevder at tekstilkunsten er «reaktualisert», jeg tenker vel at den alltid har vært aktuell, men at det nye blikket betyr at noen er reaktualisert i sitt kunstsyn. Så følger jeg nye innspill med stor interesse.
– Hvilke muligheter gir det å arbeide med tekstil?
– Tekstil har alle muligheter. Materialet gir og tar, og er på mange måter et banalt materiale. Det har historiske tradisjoner og er både teknologisk og kunstnerisk krevende.
– Hvilke temaer utforsker du i kunsten din?
– Jeg jobbet med draperimotivet i noen år. Det handlet mye om å komme på innsiden av det tekstile uttrykket og den tekstile forståelsen. Deler av dette vises nå i den faste samlingen på Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal. Museene har også kjøpt verk fra denne perioden.
– Og nå?
– For tiden arbeider jeg med et annet tekstilprosjekt der jeg tar opp og undersøker noen gamle teknikker som jeg la bort for mange år siden. I prinsippet er det silketrykk i geometriske avgrensninger og tilsynelatende strengt regelmessige gjentagelser, i virkeligheten lar jeg en rekke tilfeldigheter påvirke prosessen og styre resultatet.
– Så bruker jeg kjemiske farger som er krevende å anvende, men som har et akvarell-aktig og fantastisk blandingspotensiale. Jeg fokuserer på rytme, på visuell relativitet og fargen som størrelse.
– Fargen som størrelse?
– Det er enkelt, større og mindre felt av samme farge gir ulike nyanser, det er øynene som blander og oppfatter fargene forskjellig og resepsjonen skjer i hjernen.
– Du har en tung karriere, blitt kjøpt opp av en rekke gallerier og museer, og også blitt stilt ut i mange land globalt. Hva definerer du som høydepunkt eller som det viktigste i din karriere?
– Jeg kommer ikke utenom åremålsperioden som professor og leder for tekstilkunstutdanningen på Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Det var faglig sett en intens og fin periode som har gitt meg mye. Det har også vært viktig for meg å få stille ut flere ganger i Overlyssalen i Kunstnerforbundet. I 2004 ble jeg invitert til en større retrospektiv utstilling på KODE og i Nasjonalmuseet. Det var gøy.
– Hva er den viktigste jobben til en kunstprofessor?
– Oi, et omfattende spørsmål. Jeg må svare kort og tenker at kunstutdanningen skal legge til rette for å utvikle kunnskap og ferdigheter på høyt kunstnerisk og akademisk nivå — i grensesnittet mellom analyse og intuisjon.
– Hvordan arbeider du på atelieret ditt opp mot en utstilling?
– Hardt. Nevrotisk. Analytisk. Manisk. Kunstnere er sesongarbeidere. Som bønder og fiskere, og er på samme måte avhengig av offentlig støtte.
– Hvem håper du kommer innom ditt atelier under Oslo Open?
– Det er moro å ta imot publikum som vil se, spørre og diskutere. Det er fint å ha en åpen dør og ta imot folk flest, slik det er på Open. Jeg ser på Oslo Open som et politisk prosjekt.
