– Da jeg var tenåring kunne jeg begynne å gråte av å se refleksjonen av trær i en vannpytt

Anette Krogstad (32) husker ikke sitt første møte med kunst, men merket i ung alder en dragning mot det merkelige. I dag jobber hun keramisk i grenselandet mellom kunst og design.

KROGSTAD, FRA FREDRIKSTAD, har en master i kunstfag fra Kunsthøgskolen i Oslo og en bachelor i produktdesign fra Høgskolen i Oslo og Akershus. Nesten forutsett, befinner hun seg i et landskap mellom kunst, design og og kunsthåndverk, som et forbilledlig eksempel på en kunstner som kan «leve av å selge kunsten sin». Teknikken er dreiing av leire, tematikken er mat og bransjen (!) er restauranter og vanlige middagsbord.

Krogstads unike servise er blitt brukt av en rekke anerkjente restauranter, som Pjoltergeist i Oslo og Lysverket i Bergen, samt Michelin-restauranten Ylajali.

– Jeg valgte tegning, form og farge på videregående skole. Den gang hadde jeg et helt klart mål om å bli en eksentrisk kunstner.

– Ble du det?

Annonse

– Haha. Det var dødsens seriøst på det tidspunktet! I dag vil jeg absolutte ikke kalle meg en eksentriker, og det er kanskje noe av grunnen til at jeg har en design-tilnærming til kunsten min. Og i det hele tatt at jeg har respekt for brukervennlighet og funksjon når jeg jobber med keramikk.

– Fordi?

– Fordi jeg innså at jeg ikke nødvendigvis var en så eksentrisk kunstner eller personlighet som jeg trodde jeg var som tenåring. 

– Hva var ditt første møte med kunst?

– Jeg husker ikke helt, men det er mye mulig at så mange helger jeg var hos mine besteforeldre i Drøbak satte et grunnlag — spesielt den merkelige naboen deres. Han het Hårek, som jeg minnes hadde en kone som drev med keramikk. De to var noen mystiske personer.

– Og da ville du bli kunstner?

– Jeg var nok tiltrukket av mennesker som var litt annerledes, fordi jeg selv følte meg litt annerledes.

– Hvordan da?

– Jeg var en kanskje litt over gjennomsnittet emosjonell tenåring, som kunne begynne å gråte av trærnes speilbilde i en vannpytt!

– Wow. Hvem var du før dette og kunsten?

– Jeg har noen ekstremt flaue diktbøker gjemt vekk i en boks på loftet, det er mye mørkt i de bøkene. Samtidig var jeg en veldig pliktig, høflig og vennlig jente.

Krogstad jobber hovedsakelig med å dreie steingods leire. I det siste kombinerer hun også dreiing med skulpturering og andre teknikker.

– Glasurene er nok det jeg eksperimenterer mest i, og i det siste har jeg og kombinert det med begitning, altså innfarget leire.

– Hva er så kult med leire?

– Det kuleste er at man kan grise skikkelig. Det beste er at det alltid er noe nytt å finne på.

– Hva er det viktigste du har gjort i karrieren din hittil?

– Et tre måneders residency i Danmark, hos keramikerene Würtz! I tillegg hadde jeg et «servise-slipp» og en midlertidig utstilling hos restauranten Pjoltergeist.

Der hadde hun laget keramikk-servise til den anerkjente Oslo-restauranten, hvor gjestene fikk maten servert på Krogstads kunst.

– Planen var at de skulle bruke serviset i en måned, for så å fjerne det, men de endte opp med å kjøpe det meste.

– Restauranten som visningsrom, funker det?

– Ja, dette prosjektet gjorde det mulig å vise frem keramikk i restaurantbransjen, og til gjestene hva jeg jobbet med. Det har i ettertid gitt meg masse kunder og oppdrag.

– Det er ikke alle kunstnere som kan leve av å selge kunsten sin slik, og samtidig befinner du deg midt mellom kunst og design, slik kunsthåndverket ofte gjør. Så har du tidligere sagt at du noen ganger har mer design-metodisk tilnærming, mens andre ganger at du må være mer fri. Hva er forskjellen i resultatet? Er det stor forskjell i det du produserer som kunst, og det du produserer som designer?

– Forskjellen med det som retter seg mer mot en design-metodisk tilnærming er nok at jeg stort sett har kontroll over resultatet. Da kan jeg lage det gang på gang, fordi det er planlagt, og jeg har gjort alt av notater underveis. Det som er mer kunstrettet har jeg ikke så mye kontroll på.

– Hvorfor ikke?

– Når jeg jobber med en mer kunstnerisk tilnærming, så jobber jeg mer intuitivt med å legge glasurene, for eksempel. Da kan jeg ikke lage samme ting på nytt. Da blir det den ene unike gjenstanden.

– Definerer du serviset som kunst?

– Jeg og de jeg deler atelier med snakker ofte om dette, og konklusjonen om definisjonen er at det forandrer seg fra tid til annen. Noen ganger jobber jeg med prosjekter, hvor konseptet og handlingen rundt keramikken til sammen er viktig — andre ganger produserer jeg et servise til en kunde som ønsker en stil jeg allerede har designet.

– Hva tenker du om argumentet om at flere kunstnere bør lene seg mot å kunne selge kunsten sin? Dette har vel brukskunsten vært heldigere med opp gjennom, selv om det ikke akkurat kommer til å utkonkurrere Ikea noen gang?

– Oi, vanskelig spørsmål. 

– Du er proff i dette.

– Jeg føler nå at jeg skulle ha brukt mer tid på å tenke gjennom dette, men så har jo alle sin tilnærming til temaet.

– Jeg som har designbakgrunn er opptatt av at de fleste objektene jeg skaper bør ha en form for funksjon. Da bør det jo også være mulig å selge det, og å kunne leve av det. Men så er det jo noe med det intuitive arbeidet, som man som kunstner håper å kunne drive. Som å utforske i materialet, i konseptet eller i prosessen —  uten å tenke på salg og marked.

– Samtidig kunne sikkert flere hatt godt av å jobbe litt mer med å finne ut av om deres kunst har en kundegruppe? Jeg vet ikke helt, føler at dette svaret blir litt tynt.

– Det var tykt. Føler du noe selv på at du mister friheten når du selger det du skaper, da? Jeg ville regnet med at det påvirker arbeidene dine, faktumet at det du skaper har en kommersiell karriere, eller et salgsaspekt? Kunsten er da liksom ikke fri.

– Det påvirker selvfølgelig arbeidene mine, men kanskje mest i forhold til prosess og bruksområde. I noen perioder har jeg behov for å jobbe mer fritt, hvor bruk ikke er det viktigste aspektet, og andre ganger trenger jeg system og en litt mer designmetodisk tilnærming til å jobbe med keramikk.

En viktig sak for Krogstad er å ta vare på tradisjonelle kunsthåndverksteknikker. Samtidig anser hun seg som en fremoverlent kunstner som reflekterer over nye trender og bevegelser i samfunnet, spesielt med et fokus på viktigheten av våre «interpersonlige» møteplasser rundt middagsbordet.

– Interessen for mat er noe som alltid har ligget latent i meg. Da jeg flyttet ut hjemmefra og ble en fattig student, begynte jeg å eksperimentere med råvarer. Utfordringen var å sette sammen en så spennende rett som mulig, med så lite penger som mulig. Senere har det kommet så mange minner med maten.

– Som hvilke?

– Ofte var det minner fra mine besteforeldre, på begge sider av familien, som dukket opp. Hvor ikke bare maten var spennende, men hvordan vi som familie samlet oss rundt bordet. Dette var det momentet i en familiesammenkomst hvor alle var sammen, diskuterte på kryss og tvers av bordet og hvor maten var bindeleddet.

– Senere har jeg også begynt å tenke på bordet som en scene, hvor gjestene er improviserende skuespillere og maten og objektene er rekvisittene.

– Tror du vi ofte tar for gitt hva vi spiser på?

– Jeg tror mange ofte tar for gitt det meste vi omgir oss med.

– Haha, word.

– Men jeg tror også at dette er noe som er på vei til å forandre seg. Det har også forandret seg en del i senere tid.

– Tror du alle vil ha unika-servise i fremtiden?

– Det å ha et håndlaget servise har nok fått en ny renessanse blant fine dining-restaurantene, i hvert fall. Kanskje trenden sprer seg til å bli stor blant vanlige.

– Hvordan arbeider du på atelieret ditt?

– Dagene på atelieret kan utarte seg veldig forskjellig — og det er som regel positivt.

– Men du har likevel noen faste rutiner.

– Jeg prøver å ha «to do»-lister hver dag, men det fungerer som regel en uke eller to før det sklir ut. Så gjør jeg avdreiing og finjustering på objekter som jeg dreide dagen før, og så dreier jeg opp nye ting. Etter dette er det som regel ulike ting på planen — enten så glaserer jeg objekter til en bestilling, eller jeg glaserer for å eksperimentere til et senere prosjekt. Noen ganger er det møter, avtaler eller kunder som skal hente bestilte serviser.

– Du har åpent atelier under kunstfestivalen Oslo Open. Hvem håper du at kommer innom?

– Jeg håper det blir en hyggelig dag med fine folk.

– Å, ikke en kjip dag med kjipe folk? Hehe. Hvem?!

– Greit, jeg håper det kommer en investor som kan investere og hjelpe meg med å få tak i et større verksted med bedre fasiliteter!