Utforsker nervøsitet ved å sette seg selv under observasjon og press
Gjennom tekst, maleri og performance utforsker kunstner Eirik Slyngstad blant annet usikkerhet i møter med det offentlige.
SLYNGSTAD ER UTDANNET fra Kunstakademiet i Oslo og har lenge jobbet som fotograf. Gjennom et samarbeidsprosjekt med kunstnere, ble han introdusert for en ny verden av referanser og materialer:
– Dette kombinert med at jeg følte meg begrenset av fotografiet som uttrykksform, gjorde at jeg ble nysgjerrig på å studere kunst.
– Hvilke temaer utforsker du i kunsten din?
– Spontanitet, musikalitet og identitet. Jeg er også interessert i språk, feilstavelser, stress og spontane ideer eller tanker kombinert med monumentale fremførelser.
26-åringen fra Sykkylven er også kjent for å utforske nervøsiteten tilknyttet møter med det offentlige.
– Og spenninger som oppstår mellom mennesker, og mellom mennesker og offentlige rom. Å gi stor plass til små ting, og møte seg selv i døra med en rar uvane på slep.
– Er du nervøs som type?
– Nervøsitet er universelt, og koblet sammen med sensitivitet — å være oppmerksom på små impulser og detaljer. Det kan også være en fysisk reaksjon i kroppen, en nesten elektrisk tilstand som kan være fremprovosert av ulike faktorer. For eksempel å fremføre noe. For meg har det vært knyttet nervøsitet til å skulle fremføre sang foran folk.
– Hva slags muligheter gir performance?
– Når mennesker opptrer eller fremfører noe live, innebærer det ofte flere usikre elementer, der det ofte er noe som står på spill. Jeg er igjen interessert i det nervøse som oppstår under observasjon og press.
– Hvorfor det, egentlig?
– Opplevelsene jeg skaper pendler mellom å være introverte og monumentale, der jeg forsøker å lytte til nervøsiteten som oppstår i fremføringsøyeblikket og la den resonnere i en større kontekst sammen med materialet.
Slyngstad varierer i uttrykk, men jobber for det meste med tekst, maleri og performance.
– Jeg krysser også mye mellom dem. Jeg bruker ofte samme tekstmateriale som utgangspunkt i flere verk, performance, maleri, kostyme, lydverk eller lysverk. Materialet og utgangspunktet for mange prosjekter er ofte situasjoner, ord, setninger som fester seg i hjernen og blir som et ekko i hodet. Det kan for eksempel være en overhørt samtale eller en rar e-post.
– Når du bruker tekst som kunstform, kan ordets nøyaktighet noen ganger være i veien for abstraksjonen eller noe annet?
– Jeg jobber både med og mot denne nøyaktigheten hele tiden, for å sjonglere forholdet mellom narrasjon og abstraksjon. Det blir forskjellig hver gang, noen ganger blir det banalt og andre ganger pekende.
– Har du et eksempel på hvordan en overhørt samtale eller en rar e-post gjennom deg blir kunst?
– Ordene og teksten jeg drar ut blir jo tatt ut av en kontekst og satt inn i maleri eller musikk, dermed får de et nytt rom å resonnere, repeteres i, blåses opp i osv. «Liker du silketruse» er et sånt utdrag som jeg har brukt, som jeg ble spurt om en gang jeg kjøpte silke i metervare.
Elementer av sang, tekst, kostyme og koreografi kombineres med stedets kontekst for å komponere abstrakte audiovisuelle situasjoner. Hans arbeider tar form både som forestillinger og intervensjoner, i offentlige rom, i gallerier og visningsrom.
– Hva er det viktigste du har gjort i karrieren din hittil?
– Det jeg kanskje har lært mest av var mitt avgangsprosjekt fra Kunstakademiet der jeg ville pushe meg selv til å forandre arbeidsform og skalere opp produksjonen. Å arbeide med elleve utøvere i stedet for en til tre gjorde at jeg var tvunget til å arbeide mer strukturert og ekstrovert, kommunisere ideene mine klarere og veksle mellom ulike roller som gav meg mye erfaring.
– Hvordan arbeider du på atelieret ditt opp mot en utstilling?
– Jeg har mange prosesser gående samtidig, og arbeider med korte tidsrammer for å konsentrere et spontant innhold. Jeg veksler mellom å jobbe impulsivt og strukturert, mellom helhets- og detaljarbeid. Det er bra å ha samtaler med kollegaer også, det er det fine med å være i et studiofelleskap, å kunne rope over veggen for å finne ut om trådfargen på kostymet burde være hvit eller burgunder.
– Hvem håper du kommer innom ditt atelier under Oslo Open?
– Hyggelige og nysgjerrige folk som stiller spørsmål. Kanskje Åse Kleveland.